What do you think?
Rate this book
Det internasjonale gjennombruddet : fra ettpartistat til flerkulturell stat
Boken forteller historien om da Norge debuterte på den globale arena som rådgiver i utvikling, og da verden på samme tid kom til Norge som migranter og flyktninger fra Asia, Latin-Amerika og Afrika. Boken viser hvordan samspillet mellom disse to verdenshistoriske bevegelsene forandret Norge. På begynnelsen av 1960-tallet startet den norske staten med å bygge et humanitærpolitisk kompleks som skulle legge grunnlaget for at den politiske ledelsen noen tiår senere erklærte at Norge skulle bli en humanitær stormakt. Nesten parallelt med dette kom de første pakistanerne til Norge, som en fortropp i en stadig voksende migrasjonsbevegelse. I løpet av de siste tiårene førte det til en radikal endring av landets befolkning, religioner og kulturer. Boken fremmer originale og tydelige fortolkninger av hva som skjedde, og dokumenterer hvordan Norges møte med verden og verdens møte med Norge ble styrt av hva forfatteren kaller en ny humanitærpolitisk elite. Forfatteren viser at spørsmålet om det norske og norske verdier - som under det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet - igjen er blitt aktuelt, bare på helt andre måter. Boken diskuterer grunnleggende spørsmål som: Finnes det norske verdier og norsk kultur? Og finnes Norge?
357 pages, Hardcover
First published January 1, 2017
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 9 of 9 reviews
March 5, 2018
Mens andre mest er opptatt med hva bistandsmilliarder gjør for andre, er globalhistorikeren Terje Tvedt mest opptatt av hvordan bistanden har forandret Norge.
* Hvordan har norsk offentlighet, norsk kultur og nordmenns selvbilde blitt endret av 50 års anstrengelser for å gjøre Norge til en "humanitær stormakt"?
* Hvilken egeninteresse har tusenvis av norske politikerne, diplomater, bistandsarbeiderne og kommunikasjonsrådgiverne som lever av bistandsbudsjettet? Hvilke hvite og grå løgner må fortelles for holde systemet igang?
* Hvordan retursjere omtale av egen og andres kultur for å passe til ambisjonen om å skape om Norge til en friksjonsfri multikulturell utopi?
— "Bare noen tiår før bistandens «vi» og «de andre» ble dominerende, i mellomkrigstiden i Europa, hadde jo ulikt utviklingsnivå blitt forklart rasistisk, og med iboende egenskaper som bredden på folks panner og kjever. Bistandens oppdeling av verden basert på en oppfatning om at alle land og folk befant seg på den samme utviklingsstigen, og at alle land og folk ville det samme, og til slutt ville utvikle seg likt, men at de nå – under bistandsepoken – fortsatt befant seg på ulike stadier; det vil si at noen var utviklede land og andre var utviklingsland, var derfor på dette området den rasistiske ideologiens eller kulturstereotypiserende perspektivers absolutte motpol."
— "Verden ble i tråd med de relasjonene som preget bistandsepoken, delt i to mellom giverland og mottakerland, det vil si mer fundamentalt; mellom dem som var utviklet, det vil si «vi», og dem som ikke var utviklet, og som derfor mottok hjelp. «Den andre» ble følgelig definert og bestemt som den som ennå ikke var utviklet, men som skulle og ville utvikles. Siden hele verdensbildet hvilte på en oppfatning av verdenshistorien som en bevegelse med en retning, der land naturlig var på vei oppover en utviklingsstige som var felles og grunnleggende lik for alle land, og som alle ville klatre i, var «utviklede» land øverst på stigen, mens ikke-utviklede land eller «underutviklede land» eller utviklingsland var nederst. «Vi» og «de andre» ble på denne måten knyttet til hverandre i en skjebneforbindelse med vidtrekkende konseptuelle ringvirkninger, fordi dikotomien definerte begge gjensidig i et hierarkisk forhold organisert langs en tidsakse. Selv om de konkrete betegnelsene på utviklingsland og utviklede land endret seg noe over tid, lå det grunnleggende perspektivet fast: Verdens mangfold og kompleksitet falt på plass eller ble ordnet slik at den samsvarte med bistandsrelasjonens oppgaver og perspektiv."
Tvedt beskriver hvordan en fast milliardstrøm med bistandsbevilgninger har skapt en klasse av yrkesaktivister som ser på seg selv om verdensreddere, hvor lederne sirkulerer mellom jobber i UD og bistandsorganisasjoner. Denne klassen har sterke egeninteresser i at det fremstilles som at bistanden virker (bedre enn den faktisk gjør). Tvedt kaller dette systemet for "det humanitær-politiske kompleks".
For å få terrenget til å stemme med kartet som "det humanitær-politiske kompleks" hadde tegnet var det flere sentrale dogmer i andre kulturer eller religioner som måtte tolkes bort. Som kastasystem i hinduismen eller islams avvisning av menneskeretter som er i strid med sharia.
— "Det innebar at trekk ved islam som alle islamkjennere vil være enige om er sentrale deler av religionen, måtte bli retusjert. Innenfor den samme tenkemåten ble det naturlig for den norske offentligheten å mene å vite bedre enn islamistene selv, hvorfor de ble islamister, for der terrorister begrunnet sine handlinger med religiøs tro og islamske utopier, begrunnet ikke sjelden norsk offentlighet deres handlinger med først og fremst utenforskap, eller med motiv utviklet innenfor et velkjent sekulært, mentalt univers. Ideene om de universelle verdiene og frykten for å skape fiendebilder, skapte i perioden dominerende filtre som normaliserte og dermed også konvensjonaliserte islamismen."
Boka er glimrende, selv om språket er overakademisk med mange repetisjoner.
* Hvordan har norsk offentlighet, norsk kultur og nordmenns selvbilde blitt endret av 50 års anstrengelser for å gjøre Norge til en "humanitær stormakt"?
* Hvilken egeninteresse har tusenvis av norske politikerne, diplomater, bistandsarbeiderne og kommunikasjonsrådgiverne som lever av bistandsbudsjettet? Hvilke hvite og grå løgner må fortelles for holde systemet igang?
* Hvordan retursjere omtale av egen og andres kultur for å passe til ambisjonen om å skape om Norge til en friksjonsfri multikulturell utopi?
— "Bare noen tiår før bistandens «vi» og «de andre» ble dominerende, i mellomkrigstiden i Europa, hadde jo ulikt utviklingsnivå blitt forklart rasistisk, og med iboende egenskaper som bredden på folks panner og kjever. Bistandens oppdeling av verden basert på en oppfatning om at alle land og folk befant seg på den samme utviklingsstigen, og at alle land og folk ville det samme, og til slutt ville utvikle seg likt, men at de nå – under bistandsepoken – fortsatt befant seg på ulike stadier; det vil si at noen var utviklede land og andre var utviklingsland, var derfor på dette området den rasistiske ideologiens eller kulturstereotypiserende perspektivers absolutte motpol."
— "Verden ble i tråd med de relasjonene som preget bistandsepoken, delt i to mellom giverland og mottakerland, det vil si mer fundamentalt; mellom dem som var utviklet, det vil si «vi», og dem som ikke var utviklet, og som derfor mottok hjelp. «Den andre» ble følgelig definert og bestemt som den som ennå ikke var utviklet, men som skulle og ville utvikles. Siden hele verdensbildet hvilte på en oppfatning av verdenshistorien som en bevegelse med en retning, der land naturlig var på vei oppover en utviklingsstige som var felles og grunnleggende lik for alle land, og som alle ville klatre i, var «utviklede» land øverst på stigen, mens ikke-utviklede land eller «underutviklede land» eller utviklingsland var nederst. «Vi» og «de andre» ble på denne måten knyttet til hverandre i en skjebneforbindelse med vidtrekkende konseptuelle ringvirkninger, fordi dikotomien definerte begge gjensidig i et hierarkisk forhold organisert langs en tidsakse. Selv om de konkrete betegnelsene på utviklingsland og utviklede land endret seg noe over tid, lå det grunnleggende perspektivet fast: Verdens mangfold og kompleksitet falt på plass eller ble ordnet slik at den samsvarte med bistandsrelasjonens oppgaver og perspektiv."
Tvedt beskriver hvordan en fast milliardstrøm med bistandsbevilgninger har skapt en klasse av yrkesaktivister som ser på seg selv om verdensreddere, hvor lederne sirkulerer mellom jobber i UD og bistandsorganisasjoner. Denne klassen har sterke egeninteresser i at det fremstilles som at bistanden virker (bedre enn den faktisk gjør). Tvedt kaller dette systemet for "det humanitær-politiske kompleks".
For å få terrenget til å stemme med kartet som "det humanitær-politiske kompleks" hadde tegnet var det flere sentrale dogmer i andre kulturer eller religioner som måtte tolkes bort. Som kastasystem i hinduismen eller islams avvisning av menneskeretter som er i strid med sharia.
— "Det innebar at trekk ved islam som alle islamkjennere vil være enige om er sentrale deler av religionen, måtte bli retusjert. Innenfor den samme tenkemåten ble det naturlig for den norske offentligheten å mene å vite bedre enn islamistene selv, hvorfor de ble islamister, for der terrorister begrunnet sine handlinger med religiøs tro og islamske utopier, begrunnet ikke sjelden norsk offentlighet deres handlinger med først og fremst utenforskap, eller med motiv utviklet innenfor et velkjent sekulært, mentalt univers. Ideene om de universelle verdiene og frykten for å skape fiendebilder, skapte i perioden dominerende filtre som normaliserte og dermed også konvensjonaliserte islamismen."
Boka er glimrende, selv om språket er overakademisk med mange repetisjoner.
August 7, 2018
A very questioning book about subjects that has not been much questioned in Norway. This book is important if you are interested in the origin of changes of society in Norway, the origin of,and changes in elites,and our history after Jens Arup Seip’s definition of the «One party state». Where is the Norwegian identity gone, anno 2018 ? What is now «Typical Norwegian?» Nothing?
December 5, 2019
"Det internasjonale gjennombruddet" discusses the spread of multiculturalism in Norway from 1960 to 2010. The book caused a lot of debate and hard feelings in Norway. I was all the more surprised when reading it, finding it bland, badly written and without serious merit.
Discussing the spread of multiculturalism is impossible without mentioning the internet, mobile phones and physical movement of people getting much cheaper and easier. Yet Tvedt doesnt mention these things with a word. Instead he sees some kind of dark but unspecified conspiracy between selected people central in politics in Norway. All this is done in some kind of unexplained attempt to understand why nationalism got less popular and multiculuturalism more popular. Luckily the book is not too long, about a 5 hour read.
What people found so upsetting or discussion-worthy about this book is beyond me. However the subject is interesting in principle and the book is an unquestionable success. So apart from the one star it deserves I add one for reading it to stay up to date in the Norwegian debate on culture and another star for reading a famous book. In conclusion this is an OK book to read for those interested in the subject.
Discussing the spread of multiculturalism is impossible without mentioning the internet, mobile phones and physical movement of people getting much cheaper and easier. Yet Tvedt doesnt mention these things with a word. Instead he sees some kind of dark but unspecified conspiracy between selected people central in politics in Norway. All this is done in some kind of unexplained attempt to understand why nationalism got less popular and multiculuturalism more popular. Luckily the book is not too long, about a 5 hour read.
What people found so upsetting or discussion-worthy about this book is beyond me. However the subject is interesting in principle and the book is an unquestionable success. So apart from the one star it deserves I add one for reading it to stay up to date in the Norwegian debate on culture and another star for reading a famous book. In conclusion this is an OK book to read for those interested in the subject.
January 20, 2022
Minus points for the heavy, academic and way too repetitive language (it could have been punchier by dropping 70 pages). And still I wish the author didn’t hold back because this is a very necessary and detailed analysis of how Norway went from a homogeneous society in the 1960s to a multicultural one, and the political elites who influenced foreign affairs during the time. It is not exhaustive in exploring how younger generations have fuelled the more cosmopolitan, connected society we live in today, but interesting nonetheless!
March 1, 2026
I heard this guy saying that the motivation to write the book was the norwegian involvement in the libya war - since I also find that libya war provocating and confusing, I decided to read it.
Since we are in the middle of the epstein crisis, did you know that Riksrevisjonen is doing bistandsarbeid? Meaning that those responsible for sanity checking UD also receives money from UD?
Is that what we call food for thought?
Since we are in the middle of the epstein crisis, did you know that Riksrevisjonen is doing bistandsarbeid? Meaning that those responsible for sanity checking UD also receives money from UD?
Is that what we call food for thought?
October 29, 2020
Synes dette var en bok til ettertanke og som rokker ved det vestlige verdisynet om at det er noen verdier som alle er enige om. Det gir jo nye perspektiver på hvordan man i såfall løser samfunnsutfordringer som bunner ut i verdikonflikter. Interessant.
February 8, 2020
Nødvendig lesning for enhver som vil forstå hvordan det moderne Norge fungerer kulturelt og politisk.
February 28, 2026
En veldig grundig og gjennomført bok om norges bistandspolitikk og det «humanitær-politiske komplekset». Boken har blitt aktuell igjen i lys av den politiske situasjonen.
August 1, 2023
I denne boken presenterer Terje Tvedt en svært interessant analyse av det moderne Norge. Tvedts hovedargument er at, på samme måte som 1800-tallet var det "nasjonale gjennombruddet" drevet frem av først embetsmannsstaten og så venstrebevegelsen, og etterkrigstiden var Arbeiderpartistaten, så kan tiårene siden 60-tallet i Norge beskrives som det "internasjonale gjennombruddet", drevet frem av et "humanitær-politiske kompleks". Dette komplekset har skapt en hegemonisk kultur og forståelsesramme som farger det moderne Norge.
Tvedts tese hviler på flere ting. For det første hviler den på at menneskerettsideologien har blitt hegemonisk. Den har blitt styrende på en såpass ekstrem måte at vi ikke bare hevder at disse, i bunn og grunn vestlige verdiene, BØR universaliseres men at de faktisk ER universelle og er noe vi kan finne igjen i andre regioner og kulturer. Videre hviler den på det faktum at Norge har blitt en "humanitær stormakt" som per capita bruker mer på bistand enn noe annet land. Til slutt hviler den på at Norge på svært kort tid (siden 90-tallet) har gått fra å være et av verdens mest homogene land til å bli det landet i Europa med raskest voksende "minoritetsbefolkning" (en utvikling han med rette påpeker er en av de mest skjellsettende hendelsene i norsk historie).
Hans argument er at alle disse aspektene spiller sammen. Innvandringen til Norge hviler ikke på realpolitiske hensyn men på argumentasjon knyttet til bistandssektoren og humanitære hensyn (mesteparten av veksten har kommet og kommer fra flyktninger). Videre hviler denne bisandssektoren på ideolgien om at menneskerettighetene er universelle. I.e. det er kun kvantitative forskjeller mellom samfunn, ikke kvalitate og alle ønsker og vil over tid "bli som oss", fordi vi deler de samme universelle verdiene.
Hans videre argument er at denne utviklingen og det "filteret" dette har skapt har hatt flere virkninger. For det første har det gjort begreper som tidligere ble brukt av norske historikere slik som "norsk kultur" og "norske verdier" uklare og meningsløse, siden alt er grader av universelle verdier. Videre har det skapt en ny hegemonisk elite som veksler mellom jobber i bistandssektor, forskning, journalistisk, utenriksdepartementet og politikken generelt. Denne eliten har så, bevisst eller ikke, skapt en hegemonisk diskurs som har blitt den ledende måten å forstå verden og samfunnet på i Norge.
Det er viktig å påpeke at Tvedt ikke kommer med en normativ analyse (selv om utvalget av prosjekter fra norsk bistand kanskje ikke er helt nøytralt). Hans analyse er i bunn og grunn deskriptiv. Han prøver å beskrive de endringene som har skjedd i det moderne Norge, og hvordan dette kan føres inn i den klassiske rekken av beskrivelser (slik som embetsmannsstaten, venstrestaten, arbeiderpartistaten etc) som andre har kommet med før ham. Som historiker prøver han å ta for seg samfunnets ledende diskurs og analysere den fra utsiden.
Alt i alt er dette en svært interessant bok og Tvedt konkretiserer mange tanker jeg har sittet og kvernet på en stund (spesielt knyttet til i hvilken grad menneskerettigheter og "utvikling" egentlig kun er en omtolking av verden i et vestlig bilde eller ikke). Likevel er det noen problemer med boken. Tvedt skriver utrolig kronglete og tungvint. Han er svært glad i lange og kronglete setninger, og bruker et tungt historisk/samfunnsvitenskapelig begrepsapparat. Til en viss grad kommer dette av tematikkens natur. Det Tvedt prøver å beskrive: hegemoniske narrativer, kognitive rammer, diskurser etc. er alt svært vagt, ikke i den forstand at det ikke eksisterer, men i den forstand at det er vanskelig å beskrive kort og konsist. Noe lignende gjør seg gjeldende også i denne anmeldelsen. Likevel må noe av skylden fortsatt legges på Tvedt. På et tidspunkt kan man slutte å på tungvint vis fortelle hva man viser og skal vise, og isteden bare vise det.
Uansett er argumentet fortsatt spennende og jeg tror Tvedt har satt fingeren på noe veldig sentralt her. Jeg anbefaler boken til alle som har interesse for tematikken, eller som ønsker å forstå det moderne Norge.
Tvedts tese hviler på flere ting. For det første hviler den på at menneskerettsideologien har blitt hegemonisk. Den har blitt styrende på en såpass ekstrem måte at vi ikke bare hevder at disse, i bunn og grunn vestlige verdiene, BØR universaliseres men at de faktisk ER universelle og er noe vi kan finne igjen i andre regioner og kulturer. Videre hviler den på det faktum at Norge har blitt en "humanitær stormakt" som per capita bruker mer på bistand enn noe annet land. Til slutt hviler den på at Norge på svært kort tid (siden 90-tallet) har gått fra å være et av verdens mest homogene land til å bli det landet i Europa med raskest voksende "minoritetsbefolkning" (en utvikling han med rette påpeker er en av de mest skjellsettende hendelsene i norsk historie).
Hans argument er at alle disse aspektene spiller sammen. Innvandringen til Norge hviler ikke på realpolitiske hensyn men på argumentasjon knyttet til bistandssektoren og humanitære hensyn (mesteparten av veksten har kommet og kommer fra flyktninger). Videre hviler denne bisandssektoren på ideolgien om at menneskerettighetene er universelle. I.e. det er kun kvantitative forskjeller mellom samfunn, ikke kvalitate og alle ønsker og vil over tid "bli som oss", fordi vi deler de samme universelle verdiene.
Hans videre argument er at denne utviklingen og det "filteret" dette har skapt har hatt flere virkninger. For det første har det gjort begreper som tidligere ble brukt av norske historikere slik som "norsk kultur" og "norske verdier" uklare og meningsløse, siden alt er grader av universelle verdier. Videre har det skapt en ny hegemonisk elite som veksler mellom jobber i bistandssektor, forskning, journalistisk, utenriksdepartementet og politikken generelt. Denne eliten har så, bevisst eller ikke, skapt en hegemonisk diskurs som har blitt den ledende måten å forstå verden og samfunnet på i Norge.
Det er viktig å påpeke at Tvedt ikke kommer med en normativ analyse (selv om utvalget av prosjekter fra norsk bistand kanskje ikke er helt nøytralt). Hans analyse er i bunn og grunn deskriptiv. Han prøver å beskrive de endringene som har skjedd i det moderne Norge, og hvordan dette kan føres inn i den klassiske rekken av beskrivelser (slik som embetsmannsstaten, venstrestaten, arbeiderpartistaten etc) som andre har kommet med før ham. Som historiker prøver han å ta for seg samfunnets ledende diskurs og analysere den fra utsiden.
Alt i alt er dette en svært interessant bok og Tvedt konkretiserer mange tanker jeg har sittet og kvernet på en stund (spesielt knyttet til i hvilken grad menneskerettigheter og "utvikling" egentlig kun er en omtolking av verden i et vestlig bilde eller ikke). Likevel er det noen problemer med boken. Tvedt skriver utrolig kronglete og tungvint. Han er svært glad i lange og kronglete setninger, og bruker et tungt historisk/samfunnsvitenskapelig begrepsapparat. Til en viss grad kommer dette av tematikkens natur. Det Tvedt prøver å beskrive: hegemoniske narrativer, kognitive rammer, diskurser etc. er alt svært vagt, ikke i den forstand at det ikke eksisterer, men i den forstand at det er vanskelig å beskrive kort og konsist. Noe lignende gjør seg gjeldende også i denne anmeldelsen. Likevel må noe av skylden fortsatt legges på Tvedt. På et tidspunkt kan man slutte å på tungvint vis fortelle hva man viser og skal vise, og isteden bare vise det.
Uansett er argumentet fortsatt spennende og jeg tror Tvedt har satt fingeren på noe veldig sentralt her. Jeg anbefaler boken til alle som har interesse for tematikken, eller som ønsker å forstå det moderne Norge.
Displaying 1 - 9 of 9 reviews