skogen har lært å snakke så fint du kom her er noe uforstyrra og bare til deg har jeg lagt ut et tjern Kristian Bergquists sjette diktsamling er en hyllest til naturen og ensomheten: beskrivelser av et mylder av liv, vissheten om at alt levende skal bli støv. Poeten bor i et lite hus ved fjell, granskau og et stort vann, nær rev, elg og ugle. Her har han sin verden. Han skriver om fylden og savnet ved å leve alene - og samtidig være koblet til verden og menneskene. I samlingen "Sitt hos meg" fins dikt med rein glede og ro, med rein fortvilelse, og dikt med humor og sanselighet.
Kristian Bergquist (født 2. november 1975) er en norsk forfatter.
Han debuterte i 2007 med diktsamlingen Hva nå, kjære. Med ungdomsromanen Tenkestjerne [opphøyd i annen] ble han i 2011 en av vinnerne i en romankonkurranse utlyst av Gyldendal og Nasjonalt senter for realfagsrekruttering RENATE.
Bergquist er en slik tilnærmelig dikter, akkurat sånn som jeg liker. Dikt som taler om veldig menneskelig ting, svakheter vi alle har, lengsler vi alle har, drømmer vi alle har. Her er dikt som går dypt i det personlige, den individuelle opplevelsen av livet. Det er en diktsamling ladet med følelser, og om du også er en slik person som ofte synes livet er tungt og vanskelig så kan jeg se for meg at Sitt hos meg kan være en litt som en god venn, forsikre deg om at du ikke er alene om å føle det sånn. Men det er ikke bare en trist samling—diktsamlingen tar deg gjennom hele følelsesregisteret.