I 2018 er det hundre år siden André Bjerke ble født. Ved siden av å være lyriker, kriminalforfatter, gjendikter og vitenskapsteoretiker var han en skarp polemiker som bidro i etterkrigstidens store kulturdebatter.
Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie.
André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, og et talentfullt, humørfylt og lekende menneske. Men også en kunstner som etter hvert brukte mye av sitt språktalent som avisdebattant, og en personlighet som ikke nødvendigvis fornyet seg i tråd med tiden.
Denne første, omfattende biografien gir et levende bilde av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.
Interessant og velskrevet biografi som jeg virkelig slukte. Bokens komposisjon likte jeg i grunnen veldig godt, med et fokus på tematikk heller enn kronologi. For meg gjorde det boken mer original og oversiktlig enn springende.
Hjelp, hvor skal jeg begynne. Biografi om Norges mest produktive lyriker, han som har skrevet om «farmora i furua» og om «Alltid er det på jorden et sted soloppgang.» Av og til angrer jeg litt på at jeg har bestemt meg for å skrive om bøkene jeg leser. Har lyst å bare si- wow- spennende bok- og så ferdig arbeid. Men hvorfor fascinerer livet til Bjerke meg? Som alltid gir biografier et fantastisk rikt tidsbilde, her først og fremst om kultureliten i Oslo i etterkrigstiden og frem til 1985. Det er et skikkelig raid gjennom samnorsk-debatt, antroposofi og steinerskole, sjakkfilosofi, modernismedebatt, vitenskap...mystikk...metafysikk, og alkoholproblem og kjærlighet. Og av alle absurde ting som blir fortalt her: Han skrev en ABC som ble forbudt i skolen i en periode! Lærere som brukte den ble beskyldt for å bruke «ikke godkjente hjelpemidler.» Og samnorsk-kjøret var også sjokkerende lesning. Men først og sist handler det om Bjerkes forhold til SPRÅKET, RYTMEN. Den må ha sittet helt inne i ryggmargen hans. Jeg har alltid elsket diktene hans, men han har en enorm produksjon av så mye mer. Ikke minst oversettelser. Jeg har hatt glede av å lese mangt et skuespill av Shakespeare som har vært oversatt av han. Innimellom har jeg skumlest i denne biografien, jeg innrømmer det... Peter Normann Waage er omstendelig og gjør et grundig arbeid. Waage skriver selv i etterordet: «Intet liv er uten pletter. Den som ikke etterlater seg løse tråder, konflikter og ufullførte prosjekter, ville det rent ut være noe uhyggelig ved. Vedkommende ville fremstå mer som et monster enn som et menneske. Bjerke har sagt tilstrekkelig for mer enn ett liv. Bredden i hans livsverk har få om noen paralleller. Bjerke interesserte seg for alle tre pilarene i den vestlige kulturverden: naturvitenskap, kunst og kristendom. Hans kritikk av den reduksjonistiske naturvitenskapen og hans engasjement for Goethes vitenskapssyn er grunnleggende i hans livsverk. Her som på andre områder søkte han etter det som var «mer enn», ikke mindre: Den blå blomst vinket i horisonten.»
Jeg har aldri vært spesielt opptatt av lyrikk, men det finnes unntak, - og Bjerke er en av dem. Waage må ha gjort et imponerende forarbeid før han skrev denne boken. En biografi forteller ofte om hva hvovedpersonen har gjort og foretatt seg, men her føler jeg at halve boken handler om hva som har foregått i hodet på Bjerke. Enkelte partier i boken kan være tungt stoff for en ikke intelektuell, som meg selv. Jeg tenker da spesielt på Bjerkes forhold til psykologi, filosofi og antroposofi. Sprogstriden og hans kamp mot modernismen er, derimot, fornøyelig lesning.
All ære til Waage for grundighet, research og balanse, men bokas overlappende "lappeteppe"-struktur gjorde den til litt for springende lesning for meg. Men en viktig og lærerik bok om Bjerkes liv og levnet er det uansett.