What do you think?
Rate this book
Rino Carlsen #6
Forsvinningen
Begynnende høst i Reine. Rino Carlsen finpusser på oppsigelsen da meldingen kommer: En naken, blodig mann er funnet fastlenket til båsen i et falleferdig fjøs, med en metallring rundt halsen. På veggen står det skrevet: «Den som kunne ha forhindret». Rino og aspiranten Curt ser saken i sammenheng med en tjuefem år gammel dyremishandlingssak. Alt tyder på et gjengjeldelsesmotiv. Parallelt: Den pensjonerte lensmannen Berger Falch leter fram dokumentene i en forsvinningssak fra 1972, som har naget ham i alle år. På selveste 17. mai forsvant en 11 år gammel, sykelig jente fra hjemmet. Etterforskningen konkluderte med at hun hadde tatt seg ned til sjøen og druknet. Men hun ble aldri funnet. Nå som hjertet og hukommelsen er i ferd med å svikte, haster det for Falch å få visshet om hva som skjedde med henne. Så dukker det opp flere saker.
- GenresCrime
320 pages, Hardcover
Published March 1, 2018
28 people want to read
About the author
Frode Granhus
10 books10 followersFrode Granhus (født 1965) debuterte med den kritikerroste kriminalromanen "Hevneren" i 2003. Hans andre bok, "Be en bønn for Sikas", kom i 2006, mens "Malstrømmen" kom i 2010.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 7 of 7 reviews
September 14, 2020
God, men litt forutsigbar
April 28, 2019
15. september 2017 var en trist dag for alle oss som tilhører det norske krimforfattermiljøet. En av våre aller beste og mest stilsterke krimforfattere gikk bort. Frode Granhus sin serie med handling fra det værharde landskapet i Lofoten vil stå igjen som en bauta i norsk krim i mange år fremover. Han hadde akkurat fullført et utkast til en ny kriminalroman da han døde, og familien og forlaget jobbet sammen for å gi ut boka på hans bursdag 13.mars i år. «Forsvinningen» er et verdig punktum på historien om lensmann Rino Carlsen, og etter min mening hans aller beste krimroman.
Det er alltid vanskelig å fremheve bøker fra en lang serie. De henger naturlig nok sammen. Karakterer utvikler seg og går gjennom ulike livsfaser. Det samme gjør forfatteren, og det er ikke alltid gitt at man skriver bedre og bedre for hver bok. I Frode Granhus sitt forfatterskap ser vi dette veldig tydelig. Hver eneste bok har noe unikt ved seg. En stemning, en uhygge, et mellommenneskelig drama. Hans bøker var som været på Reine i Lofoten. Noen ganger stille, vakkert og forsiktig, andre ganger drivende, voldsomt og dramatisk. Det er enorme kontraster mellom to bøker som for eksempel «Stormen» og «Djevelanger». Det er tydelig at forfatteren aldri har tillatt seg å være i ro på ett sted, men har ønsket å utvikle seg videre. Gjøre nye ting innenfor det samme landskapet og med de samme karakterene.
«Forsvinningen» er kanskje hans aller sterkeste krimplott. Her må du virkelig grave langt ned i de små grå for å klare å se løsningen på mysteriet. En gammel sak. En cold case om du vil, der en jente forsvant sporløst under en 17.mai-fest en gang på syttitallet. Den pensjonerte lensmannen i bygda har aldri klart å la den uløste saken ligge, og lokkes inn på gamle gjengrodde stier nesten 40 år senere. En grusomt vond og opprivende historie avdekkes lag for lag gjennom boka. Rino Carlsen og hans nye hjelper Curt prøver på sin side å løse en annen sak der en person hevner seg på flere mennesker i bygda, og nær tar livet av dem. De to sakene har en viss sammenheng som du sikkert har forstått, men det er de utrolige karakterene som Granhus presenterer oss for, som driver denne historien. Skakkjørte, ramsalte bygdefolk med dype røtter til lokalsamfunnet og enda dypere hemmeligheter stuet bort under støv og glemsel.
Det er en fryd å følge gammel-lensmannen Birger Falchs søken etter svar på Ruths forsvinning. Å komme så nært et gammelt menneske som innser at sanden er i ferd med å renne ut av timeglasset er noe av det beste jeg har sett av karakterskildring innen norsk krim. Det samme gjelder Rino Carlsens nye hjelpemann på lensmannskontoret i Reine. Den unge nyutdannede Curt. En hysterisk morsom karakter som besvarer ethvert spørsmål, og avslutter enhver samtale med en svulstig klisje. Samtidig går ikke Frode Granhus i fella med å la «Klisje-Curt» bare være dum og enfoldig. Nei, han viser frem en dybde i denne karakteren som imponerte meg voldsomt. Det er en sårbar ung mann som prøver alt han kan å bli godtatt og inkludert, og egenrådige Rino er ikke den enkleste å røyne seg ut på i så måte.
Jeg var veldig redd for at «Forsvinningen» skulle bære preg av å være et råmanus fra Granhus sin penn. Et røft førsteutkast som ikke holdt mål. Så feil kan en altså ta. Enten så skrev Granhus gnistrende godt allerede i råmanuset, ellers så har forlaget gjort en god jobb med det materialet de hadde i hendene. For hans siste bok ble også den sterkeste og den beste av de seks bøkene i serien. Hvert på sitt vis holder de alle svært høy standard, og det er ikke uten grunn at mange av dem har gjort det veldig godt også i utlandet. Vi kommer til å savne Frode. Han var ikke den som ropte høyest og som brøytet seg frem i mengden, men han viste sin litterære styrke gjennom bøkene. Rino, Curt og Birger skal få hvile nå, og Reine i Lofoten er igjen blitt et trygt sted å reise til. Et verdig punktum er satt. Takk for de gode samtalene. Takk for all støtte og oppmuntring. Takk for hjelpen du gav meg med manuset på «Maestro». Og takk for bøkene.
Det er alltid vanskelig å fremheve bøker fra en lang serie. De henger naturlig nok sammen. Karakterer utvikler seg og går gjennom ulike livsfaser. Det samme gjør forfatteren, og det er ikke alltid gitt at man skriver bedre og bedre for hver bok. I Frode Granhus sitt forfatterskap ser vi dette veldig tydelig. Hver eneste bok har noe unikt ved seg. En stemning, en uhygge, et mellommenneskelig drama. Hans bøker var som været på Reine i Lofoten. Noen ganger stille, vakkert og forsiktig, andre ganger drivende, voldsomt og dramatisk. Det er enorme kontraster mellom to bøker som for eksempel «Stormen» og «Djevelanger». Det er tydelig at forfatteren aldri har tillatt seg å være i ro på ett sted, men har ønsket å utvikle seg videre. Gjøre nye ting innenfor det samme landskapet og med de samme karakterene.
«Forsvinningen» er kanskje hans aller sterkeste krimplott. Her må du virkelig grave langt ned i de små grå for å klare å se løsningen på mysteriet. En gammel sak. En cold case om du vil, der en jente forsvant sporløst under en 17.mai-fest en gang på syttitallet. Den pensjonerte lensmannen i bygda har aldri klart å la den uløste saken ligge, og lokkes inn på gamle gjengrodde stier nesten 40 år senere. En grusomt vond og opprivende historie avdekkes lag for lag gjennom boka. Rino Carlsen og hans nye hjelper Curt prøver på sin side å løse en annen sak der en person hevner seg på flere mennesker i bygda, og nær tar livet av dem. De to sakene har en viss sammenheng som du sikkert har forstått, men det er de utrolige karakterene som Granhus presenterer oss for, som driver denne historien. Skakkjørte, ramsalte bygdefolk med dype røtter til lokalsamfunnet og enda dypere hemmeligheter stuet bort under støv og glemsel.
Det er en fryd å følge gammel-lensmannen Birger Falchs søken etter svar på Ruths forsvinning. Å komme så nært et gammelt menneske som innser at sanden er i ferd med å renne ut av timeglasset er noe av det beste jeg har sett av karakterskildring innen norsk krim. Det samme gjelder Rino Carlsens nye hjelpemann på lensmannskontoret i Reine. Den unge nyutdannede Curt. En hysterisk morsom karakter som besvarer ethvert spørsmål, og avslutter enhver samtale med en svulstig klisje. Samtidig går ikke Frode Granhus i fella med å la «Klisje-Curt» bare være dum og enfoldig. Nei, han viser frem en dybde i denne karakteren som imponerte meg voldsomt. Det er en sårbar ung mann som prøver alt han kan å bli godtatt og inkludert, og egenrådige Rino er ikke den enkleste å røyne seg ut på i så måte.
Jeg var veldig redd for at «Forsvinningen» skulle bære preg av å være et råmanus fra Granhus sin penn. Et røft førsteutkast som ikke holdt mål. Så feil kan en altså ta. Enten så skrev Granhus gnistrende godt allerede i råmanuset, ellers så har forlaget gjort en god jobb med det materialet de hadde i hendene. For hans siste bok ble også den sterkeste og den beste av de seks bøkene i serien. Hvert på sitt vis holder de alle svært høy standard, og det er ikke uten grunn at mange av dem har gjort det veldig godt også i utlandet. Vi kommer til å savne Frode. Han var ikke den som ropte høyest og som brøytet seg frem i mengden, men han viste sin litterære styrke gjennom bøkene. Rino, Curt og Birger skal få hvile nå, og Reine i Lofoten er igjen blitt et trygt sted å reise til. Et verdig punktum er satt. Takk for de gode samtalene. Takk for all støtte og oppmuntring. Takk for hjelpen du gav meg med manuset på «Maestro». Og takk for bøkene.
January 23, 2019
The last book by Frode Granhus, and I wish I could have given it more than tree stars... but nix! The plot was so transparent and the answers far too obvious for more than half the book, and that’s not good enough for me - sorry...
Read
February 3, 2020Hørte denne på lydbok, synes den var fin, godt språk og spennende handling. Karakterer man identifiserer seg med og tror på. Ikke helt wow-effekt, men ja, litt kreativ twist i plotet (uten å røpe for mye!). Kan anbefales.
May 27, 2018
Min bloggomtale:
http://bjornebok.bloggnorge.com/2018/...
http://bjornebok.bloggnorge.com/2018/...
January 8, 2019
Nok en fantastisk bok fra Granhus. Alltid overraskelser i sluttspurten.
August 19, 2018
Her er min omtale av Forsvinningen. Linken fører til min bokblogg. https://mineboker.wordpress.com/2018/...
Displaying 1 - 7 of 7 reviews