Georg Ulveset er ein middelaldrande, skild lektor som innser at han er misfornøgd med dei fleste vala han har teke i livet, utan at han heilt veit kva han skal gjere med det.
Han innser at han treng ein ny sjanse. Det nærmar seg juleferie, og han fryktar at han blir åleine på julaftan. Før den tid er han pålagd å gå i eit middagsselskap. Dei siste vekene i året byr på mange endringar for Georg, den beste vennen hans blir alvorleg sjuk, og han møter att ein stor kjærleik frå ungdommen. Alt dette medan han freistar så godt han kan å halde på den sjølvironiske fasaden. Denne debutromanen er ein original, humoristisk og sår variasjon over eit kjent tema. Agnes Ravatn (f. 1983) bur og studerer i Bergen.
"Eg er berre livredd for at eg skal begynne å godta livet som det er, det er som om eg har begynt å ta opp kampen mot eit fastsett liv der eg skal bli eitt år eldre kvar trehundreogsekstifemte dag og berre bli meir og meir oppteken av lokalhistorie og slektsgransking og ha jævlige samtalar med vaksne damer som-eg plutselig er på alder med."
"Og viss det ikkje gjekk bra, så gjorde det ingenting, for me skal jo døy. Det er det som er trikset."
"Sjølvsagt vil eg ikkje jobba med menneske. Eg passar ikkje til å gi av meg sjølv. Verken på skulen eller generelt. Det einaste eg vil, er å vera litt fornøgd.
"Korleis kan ein vera noko anna enn ei lita fillenål i universets høystakk, korleis kan ein vera noko anna enn eit lite snøfnugg i ein evig snøstorm.
Good but not great. The book goes a bit too far in all aspects, and you can tell it's a debut. The disasters are a bit too disastrous, the dialogue a bit too perfectly dry, and you can't really feel what Georg should be feeling. Something is missing. The language is great though, and I know Ravatn can write so much better things.
(Lydbok) Leste denne for en god stund siden. Nå hørte vi den som lydbok. Morsomt om den utbrente og trøtte norsklektoren som lager skandaler både her og der. Virker kynisk, men mykner i det overraskende møte med en gammel flamme.
Tragisk, men kanskje mest tragikomisk historie. Ravatn skriver på sin særegne morsomme måte, som gjør historia artig og lesverdig tross alt det sørgelige. Men absolutt ikke hennes beste, i mine øyne.
Veke 53 er en bok om en mann som midt i livet konfronteres med sykdom og død hos sine nærmeste og som leter etter mening i sitt eget liv etter å ha foretatt flere valg han angrer på tidligere i livet.
Boken begynner strålende. Det tegnes et engasjerende og levende bilde av en hovedperson som er i krise. Det hele preges av en elegant fortellerstemme og med en svart, men ikke overdrevent svart humor.
Bokens siste del er svakere. Etter mitt skjønn klarer ikke Ravatn å formidle den nødvendige spenningen mellom hovedpersonen og Den Store Kjærligheten fra fortiden som igjen dukker opp. Dialogen blir forsert og unaturlig og på sitt verste nesten pinlig.
Muž v stredných rokoch, rozvedený učiteľ, ktorý pije viac ako by mal. Jeden týždeň v jeho živote. Osamelosť , smrť, láska , hľadanie zmyslu, potreba znamenať pre niekoho niečo, irónia , úprimnosť, a otázka, kedy človek bude sam so sebou spokojný a šťastný. Severská, realistická kniha, taká ako ich počasie v decembri.
Klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg synes om boka - mye på grunn av den litt (for) åpne slutten som gjør at jeg ikke helt blir fornøyd. På ett vis er vel det en styrke i seg selv - for jeg blir gående å tenke på Georg, bokas hovedperson, nå en god stund etter å ha lest ut boka. Samtidig irriterer det meg at det sluttet så brått ...
Språklig er boka helt fantastisk! Nynorsken er vakker, rett og slett. Og Agnes Ravatn har en utrolig formidlingsevne. Samtidig er hun helt genial mtp å produsere vittige formuleringer uten at det går for langt og fremstår som forsøk på å være morsom. Hun ER morsom.
Innholdmessig er det også imponerende. Nesten ikke til å tro at en tjuefireåring har skrevet noe såpass overbevisende om en middelaldrende mann... Stående applaus! Det lille som trekker ned - for min del - er at det til tider "sklir litt ut" - ting går litt for langt til at jeg helt tror på det (flasketuten peker på...) og tidvis blir det mye som skjer uten at noe egentlig skjer... Klarer ikke formulere meg bedre (det er ikke jeg som er forfatteren her...), men NOE gjorde iallfall at jeg ikke "elsker" boka. Liker liker liker .... liker den svært godt! Men ikke i nærheten av så godt som jeg likte Fugletribunalet, av samme forfatterinne.
«Han fekk inntrykk av at presten gjorde eit forsøk på å få Georg til å venda seg mot Gud i denne vanskelege tida, noko han ikkje klandre han for. Eit yrke er eit yrke»
«Kva er det eg ser? tenkte han og myste mot ansiktet hans. Midt i ansiktet, under nasen: ein mjølkebart? Herregud, tenkte Georg, finst det noko meire provoserande og fråstøytande enn ein mjølkebart?»
Alltid morro å lese Ravatn, passe vittig og melankolsk. Litt morro å tenke på at hun skrev denne debuten like gammel som jeg selv er nå.
Agnes Ravatn's debut novel. Maybe not her best, but I like it. It may not be the first time the literature has seen an alcoholic, divorced, disillusioned lecturer with problems on all fronts, in that sense we may be closer to the "Fugletribunalet" state of mind, but still a lot of humor, it is easy to keep up with the story. So I stay in the fan club.
Jojo, fin den men skuff i forhold til Fugletribunalet. Manglet spenning, ikke veldig original, men kanskje var det også det som gjorde den litt fin. Med både trivielle og treffende skildringer om hverdagen og relasjoner og håp og skuffelser.
«-Men du hugsar vel avtalen vår? -Om kva då? -Om at det ikkje er om å gjera å leva lenge, men å leva nok.»
Historien føles litt som nordisk noir hvor alt er litt nedtonet, mørk og kaldt, men med noen gode betraktninger og refleksjoner om livsvalg, relasjoner, mot og mening.
Ikke like wow faktor som Ravatns andre bøker men fin, trist og reflekterende over ett menneskeliv og døden som følger med. Skulle gjerne gitt en halv stjerne til.