En februardag i 1970 vender den 28 år gamle forfatteren Arild Asnes hjem etter et opphold i Spania. Arild Asnes er uavhengig sosialist, men blir overbevist om at Norge er ”et usedvanlig ekkelt land”, og han opplever et stadig sterkere ubehag ved å leve i en av verdens frieste nasjoner, der en hver form for opprør blir umulig. Denne konflikten fører ham inn i en eksistensiell, kunstnerisk og politisk krise, og full av tvil og ambivalens søker han etter et nytt språk så vel som et nytt politisk ståsted.
Arild Asnes, 1970 er en av de mest omdiskuterte norske romanene siden krigen. Etter at den utkom høsten 1971, raste det en opphisset debatt om den i presse og tidsskrifter i nærmere ett år. Den ble utskjelt og tiljublet, slaktet og lovprist. Romanen tok liv av to falske og seiglivede myter: At norsk skjønnlitteratur ikke makter å fenge folk, og at den politiske roman skulle mangle kunstneriske kvaliteter.
Dag Solstad was a Norwegian novelist, short-story writer and dramatist whose work has been translated into 20 languages. He wrote nearly 30 books and is the only author to have received the Norwegian Literary Critics' Award three times. His awards include the Mads Wiel Nygaards Endowment in 1969, the Nordic Council's Literature Prize in 1989, for Roman 1987 and the Brage Prize in 2006 for Armand V. Solstad is among Norway's top-ranked authors of his generation. His early books were considered somewhat controversial, due to their political emphasis (leaning towards the Marxist–Leninist side of the political spectrum).
Dag Solstad er mest av alt en presis forfatter, enten han skriver om fotball eller folk. I denne tidlige Solstad -boka er presisjonen kombinert med en brennende politisk vilje. Arild Asnes 1970 følger hovedpersonen som utover 1970 gradvis sklir inn i kommunismen.
Det skjer ikke uten stor tvil hos Arild Asnes, en figur som minner mye om forfatteren. Fortellerstemmen ligger enda lenger til venstre enn hovedpersonen. Når Arild strever med ideologien, glir resonnementene over til en mer klarsynt forteller, og det er ikke alltid lett å se hvor den ene slutter og den andre begynner.
Arild Asnes 1970 er rett og slett en slags ideologisk thriller, hvor Arild omfavner en kommunisme som han på mange måter synes er latterlig. Boka må lese for alle som har tenkt å gå videre til Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vår land og Roman 1987, som handler om hvordan det gikk videre med Arild Asnes' likesinnede.
Arild ASSnes XXX parody: Dag Solstad stirrer på utstillingsvinduet på kondomeriet og får eksistensiell krise. "Jeg vil bli en leatherdaddy, men jeg har bare en borgerlig kuk!!!!"
Bra om å føla seg ukobla til samfunnet, men det blir for snirklete for meg
De tidlige Solstad-verkene opplever jeg som gjennomgående nokså svake - skjønt denne misnøyen i akkurat dette tilfellet kanskje har å gjøre med min manglende interesse for tematikken: SUF/AKP(m-l) er ikke helt greia mi, liksom.
Det kan sies at akkurat denne boka er viktig for Solstad-fans av to grunner: for det første er den tydelig det mest selvbiografiske romanverket han kanskje noen gang har skrevet (da ser vi bort ifra 16.07.41, som jo er en ikke-roman!), og heri finnes en tydeligere redegjørelse for de beveggrunner og den eksistensielle krise som kan motivere en 28 år gammel forfatter til å forlate sitt småborgerlige publikum og bli revolusjonær enn som senere ble gitt i Gymnaslærer Pedersen.
Men ettersom jeg er litt for overfladisk for intellektuelle avhandlinger savner jeg altså fort litt mer handling.
“Nei. Handlet møtet om gerilja i Nordmarka? Nei. Hordan kunne da en film fra en geriljakrig i Laos' jungel bli sett på som erfaring hos en 28-årig nordmann som befant seg pa et ikke naermere angitt sted i Oslo?”
“Tenke seg til aldri a skulle fa leve i det Røde Norge! Det kunne komme over ham en bunnlos sorg når det gikk opp for ham at han aldri skulle få leve i Den Sosialistiske Arbeiderstat Norge (D.S.A.N.), eller Folkerepublikken Norge, eller Kommunist-Norge. Han visste at han var fortapt.”
Det er med nød og neppe jeg tilordner Arild Asnes, 1970 tre (!) goodreadsstjerner, og det er nok fordi 1. Dag Solstad døde på fredag, 2. jeg har (en?) forkjærlighet for ham og 3. romanen har nok ganske høy verdi som kulturhistorisk objekt, selv om den ikke fant et plass i hjertet mitt blant Ellevte roman bok 18, T. Singer eller Gymnaslærer Pedersen.
En 68 rörelse med baksmälla. Arild Asnes har haft en Henry Morgan liknande tillvaro på kontinenten under slutet av 60-talet men är nu tillbaka i Oslo. Visioner möter verklighet.
Dette er ei forteljing om Arild Asnes og kva han tenkte og gjorde i 1970. For så vidt artig, men eg blir ikkje så veldig engasjert av masse snakk om Marx og Mao, så det blir litt kjedeleg. Men det er artig å lese litt frå 70-tallet, da.
Bryet verdt? Joda, etter mange år i bokhylla har jeg endelig fått meg til å lese Arild Asnes, 1970. I bunnen ligger en psykologisk roman om ensomhet og fremmedgjøring. Hovedpersonen, en ung forfatter, vender tilbake til Oslo etter noen år i utlandet (Spania), usikker på hva han skal foreta seg. Isolasjonen og ensomheten fremheves ved at utenom Asnes selv, møter vi egentlig bare to andre sentrale karakterer, begge ledende marxist-leninister og begge uten egne navn.
Samtidig er det en historie om sekulær omvendelse. Solstad trekker selv sammenligningen mellom en religiøs vekkelse og hovedpersonens vei fra sin posisjon som «uavhengig sosialist» til å underkaste seg læren til Mao Tsetung. For så vidt en ganske patetisk historie, om det ikke var for at Solstad/Asnes holder en ironisk distanse til omvendelsesprosjektet. Vi har hele tiden mistanke om at Arild Asnes raskt kan vise seg som en frafallen.
Men siden Asnes også er en skjønnlitterær forfatter, får vi en interessant drøfting av hva den politiske omvendelsen kan bety for skrivekunsten. Vil han måtte oppgi forbilder som Marcel Proust for å skrive litteratur som tjener folket? Sånn sett virker Arild Asnes, 1970 som en god introduksjon til romanene som fulgte i de nærmeste årene.
Boka gir samtidig et tidsbilde fra tidlig 1970-tall, blant annet med et presist (anonymt) portrett av den unge Pål Steigan, som leder av SUF (m - l). Men det totale fraværet av kvinner skurrer og stemmer ikke med mine egne inntrykk fra perioden.
Inside the Head of a Communist might well have been an alternative title for Arild Asnes 1970, though “Ambivalence” - Asnes’s own working title within the novel — is probably closer to the mark. This is not a story of political awakening, nor is it propaganda urging readers to adopt Mao as their personal North Star. Instead, it is a novel about a man who cannot quite decide what he believes, written by an author fully aware of the absurdity of trying.
The book offers no answers, because its protagonist has none. It attempts instead to describe a state of mind, punctuated by ideological longing. At times it is, to borrow from another Solstad title, almost impenetrable. And given what we now know about Mao and the Cultural Revolution, the book’s fascination with them reads as wildly naive. But the naivety is deliberate; Asnes/Solstad is fully aware of this, even in the early 1970s.
What rescues the novel is Solstad’s language, already remarkable here - playful, precise, and oddly illuminating. If one wants to understand how so many people allowed themselves to be seduced by Marxist-Leninist movements, this book is almost as interesting as Gymnaslærer Pedersen.
Politisk roman om Arilds reise fra intellektuell forfatter til å bli organisert kommunist. Fornøyelig, lekent og underfundig språk blandet med Arilds liv og refleksjoner, samt historiske hendelser. Jeg leser en ironisk distanse i fortellingen om Arild, om enn mer subtil og dempet sammenlignet med romanen om Gymnaslærer Pedersen noen år senere.
Dessverre fengjer ikkje denne boka meg. Eg gjev boka heile tre stjerner utelukka fordi tankereferata (som er det boka består av) er ovleg gode. Å lesa ei bok på over 200 sider, der det ikkje er eit snev av dialog, er tungt.
ja, tja. Kanskje ikke en skrivemåte jeg er vant til/liker, men Solstad setter ord på noe jeg kjenner meg igjen i - i stor grad. Skjønner ikke helt hvor parodisk den er, men jeg tror jeg liker det.