På øya består av dikt som fremviser enkle riss i tiden og i en verden slik den erfares på en øy med dyrkbar jord omgitt av hav. Hauglands poesi er holdt i et svært konkret og presist språk. Diktene kan derfor framstå som enkle, men samtidig ligger det kompliserte flertydigheter til grunn. Det er denne dualismen som fører til at spenningsfeltet i tekstene balanserer på ansatsen mellom noe elementært og intrikat. Øyeblikkene på øya rommer mulige fall, men der diktene også hengir seg til det sykliske, inneholder de samtidig mulig varighet.