Samuel Beckett, som ein full Onkel:
Man forstår ikkje alt han seie, men forstår nok til at hender kan skjelva og taket, til tider, får lika mye oppmerksomhet som døde irske forfattere. Du lar han bare snakka, lar han holda på, for du e livredd ka som skjer når han ikkje har mer å sei. Til slutt komme far din og tar deg i armen, seie at du må legga fra deg bokå og heller, som alle andre i huset, legga deg i senga. Du legge fra deg bokå, men aldri det som blei sagt. Sagt på ein måte ingen før, ingen etter, har sagt det.
Du skjønne, og har kanskje godtatt, at du aldri komme te å skriva lika godt som Onkel.