Jeg Velger Sannheten : en dialog mellom Peter Wessel Zapffe og Herman Tønnessen

by Peter Wessel Zapffe, Herman Tønnessen, Arne Næss

98 pages, Paperback

Published January 1, 1983

About the author

Peter Wessel Zapffe [pronounced ZAP-fe] was a Norwegian philosopher, author and mountaineer. He was well known for his somewhat pessimistic view of human existence and his philosophy is widely considered to be pessimistic, much like the earlier work of Arthur Schopenhauer, by whom he was inspired. His thoughts regarding the error of human existence are presented in the essay, The Last Messiah (original: Den sidste Messias, 1933). This essay is a shorter version of his best-known work, the philosophical treatise, On the tragic (original: Om det tragiske 1941). He called his brand of thought, biosophy, which he defined as "thinking on life".

(Source: wikipedia)

Reviews

[Andreas Hennig · Rating 3 out of 5]

Akk, for en frustrerende bok! Herman Tønnessen insisterer på at livet er totalt og fullstendig meningsløst, og at alle som sier noe annet kun narrer seg selv. Vi er altså intet mer enn døgnfluer som fødes, reproduserer, og dør -- en maskin for at slektene skal gå slektens gang. I utgangspunktet er ikke dette så kontroversielt (Schopenhauer mente vel noe lignende) da det fortsatt vil være mulig å gjøre noe som er verdt tiden vår. Men det er her Tønnessen blir vag -- han er så manisk opptatt av å overbevise oss om at alt vi tror på er narrespill at han fullstendig glemmer å forklare hva vi kan gjøre i stedet. Han gjør narr av de som bruker tiden sin på å distrahere seg, i form av linedance og storviltjakt, og peker på at han heller vil se menneskene tjene memene enn genene. Vi er kun overlevelsesmaskiner som tjener de vanvittig selvopptatte genene våre, og må bryte ut ved å utvikle teknologien dit at vi kan leve for alltid. Når vi selv kan velge når livet skal ende -- først da har vi nådd målet! I mellomtiden er det viktigste vi kan gjøre å søke sannheten, innse livets grusomheter og tjene vår mimetiske (kulturelle) arv.

Virkelig? Er dette svaret? Å leve for at folk skal imitere deg? Så folka bak "6-7" -- disse mimetiske genier -- er vår tids største helter?

Selvfølgelig er dette satt på spissen. Skal jeg tolke ham i beste mening, er han kanskje kun opptatt av de memene som tåler tidens tann -- man skal skape noe tidløst: noe som mennesket kan være stolte av! Å utvikle memene våre er den moderne måten å skrive folkeeventyr, utvikle dannelsen vår og heve oss opp på det tidløse. Det er en viss livskraft som kommer ut av dette budskapet.

Mitt problem er at Tønnessen ikke er noe opptatt av å definere dette videre enn "meme"-begrepet, og at han kun ønsker å trekke oss ned i den samme pessimistiske søla han selv tror på, uten å gi noen annen grunn til å videreføre livet.

Jeg tror ikke det er noen konflikt mellom å velge sannheten og å nyte både linedance og fjellklatring. Faktisk tror jeg det er mer enn nok vi kan krydre livet med, uten at dette kun er selvbedrag; enhver autotelisk aktivitet (la oss for eksempel si linedance!) gjør livet verdt å leve, uansett hvor pessimistisk en skulle finne på å være. Videre har vi Camus' konklusjon med den absurde helt, som innser livets meningsløshet men likevel velger å leve livet fullt ut -- en bok som tar for seg en del av de samme spørsmålene, men konkluderer i det minste klart.

Kanskje har jeg feiltolket hele boka? Har jeg misforstått selve kjernen av Tønnessens tenking? Kan det vise seg at det å se Tønnessens sannheter er som å ta den røde pillen og frigjøres fra det tyranniske lykkejaget? Tja, ikke vet jeg, men enn så lenge tror jeg det er langt mer kraft og nytte i andre livsanskuelser enn det som presenteres her.

[Håkon Rikoll Solberg · Rating 3 out of 5]

Dette var en merkelig runkering av en bok. Under hele denne "dialogen" sitter Zapffe og nikker på hodet til de svevende fremmedordmarinerte betraktningene til Tønnessen, som absolutt tidvis er både tankevekkende og underholdende!