Da katastrofen var over, viste Gud seg for menneskeheten. Eller gjorde han det?
Vi befinner oss i en tid der troende fra alle religioner har slått seg sammen mot de gudløse. I et mylder av skjebner gir De opplyste et mangefasettert bilde av den nye verdensordenen, av mennesker fanget i et nettverk av ideologier og dogmer. Men også av mennesker som er forbundet, uavhengig av hva de tror eller ikke tror på. Romanen kan leses som en utopi eller en dystopi, som en flettverksfortelling, en mysterieroman eller en samling historier om menneskets evige spørsmål: Finnes det en Gud? De opplyste forteller om hva som skjer når vi forsøker å svare, ikke minst på vegne av andre.
Fiffig fordeling av fortellarperspektiv som viser den nye verda frå mange ulike perspektiv, men etter kvart lid prosjektet under manglande framdrift og samanheng. Kapitla blir for fragmenterte til å fungere som ein roman, og for like til å fungere som ei novellesamling. Det er ei ambisiøs bok som er til dels elegant og fint løyst, men den prøver å femne meir enn den greier. Det var fengande og fascinerande i starten, men karakterane blir flyktige og lesarengasjementet dabba etter kvert av, og til slutt blei det beint fram keisamt.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Jeg synes nok ikke omtalen er så beskrivende, egentlig syntes jeg boken så kjedelig ut, men leste den likevel, siden jeg liker forfatteren, det han har skrevet tidligere. Vi får et innblikk i hva ulike personer tenker og føler om situasjonen verden/Europa(?) er i, og danner oss et bilde av en ganske så kald fremtid. Noe har skjedd og det er ikke noe bra. Jeg likte denne godt, selv om jeg nok skulle ønske den var lengre.