What do you think?
Rate this book
Daimler
Boka forteller historien om en middelaldrende, alvorlig syk manns forelskelse i og forførelse av 14-årige Sturla, det store talentet i den lokal skiklubben. Gjennom å tvinge seg på innsiden av overgriperen Daniel og forsøke å se verden med hans blikk, skaper nedskriveren, Drittsekken, et portrett av et menneske i alvorlig trøbbel. Portrettet av Daniel blir et forsøk på å forstå hvordan det avskyelige ser ut fra innsiden.
334 pages, Hardcover
First published January 1, 2002
1 person want to read
About the author
Pål Johan Karlsen
6 books5 followersPaul Johan Karlsen is a Norwegian-born writer, editor, and research-oriented psychologist. He holds an MA in psychology from New York University and a PhD in psychology from the University of Oslo, Norway. He lives in Oslo and New York City.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 of 1 review
June 9, 2018
A very realistic portrait of a modern-day sorry pederast.
Ettersom jeg selv ikke er veldig fremmed for det perspektivet boka framlegger kan jeg konkludere med at dette virker realistisk, troverdig. Her møter vi en mann og en gutt som har et seksuelt forhold i en atmosfære jeg vil kalle «usunn» og uholdbar. Begge to mangler perspektiver på det de begir seg inn i som kunne fått dem til å forstå at dette blir det problemer av. Men sånn er jo veldig mange intime relasjoner: ikke bærekraftige og ender med et brak. Så istedenfor å beklage seg over at slikt finner sted og de traumene det skaper så syns jeg folk, både de som er direkte involvert, indirekte involvert, eller oppskjørtede bivånere, skulle se på dette som livserfaringer som har kommet til dem (ihvertfall hovedpersonene) for at de skal lære viktige lekser om seg selv og om livet i det store og hele. Noen gjør seg slike refleksjoner i etterhånd og vokser som mennesker og integrerer erfaringene, de negative såvel som de positive, slik at en slik episode ‒ eller periode ‒ i deres liv ikke etterlater dem sjelelig og sosialt forkrøplet, men som mennesker som forstår noe viktig om seksualitet og samspill mellom mennesker som er unikt og kan brukes til å løse viktige problemer som menneskene stadig stagger mot og ikke synes å klare å bearbeide konstruktivt.
Forfatteren må ha hatt direkte erfaring med denne slags relasjoner, det er vanskelig for meg å tro noe annet. Han maler fortellingen uten det minste forsøk på å dekke over eller forskjønne, så det blir tidvis svært plumpt, patetisk og temmelig heslig. Men altså realistisk og svært nært.
Hovedpersonen, Daniel Grimsgaard, sine lugubre tankebaner er interessante og vitner om en ånd som besluttsomt søker seg ned i grumset, selv om det for mennesket det gjelder naturligvis blir fullstendig på det underbevisste plan. Hovedpersonen har ingen tankemessige sperrer mot å la tankene skli utover, innover, nedover i temmelig fornedrende retninger. Og så følger noen ganger handling disse tankene, og konfliktene og skismene ligger bare og venter på å manifestere seg.
Vi får ikke så mye direkte om den alvorlige degenerative sykdommen Daniel Grimsgaard lider av, men vi ser symptomer slik at vi forstår at det er noe gærent med ham (altså rent fysiologisk). Med en slik alvorlig, progredierende lidelse blir det ikke så lett å se for seg en integrerende utvikling på linje med hva jeg antyder som mulighet over. Selv om dette kanskje bare gjenspeiler en sann biografi som boka er skrevet utfra, så løser det forsåvidt et dilemma forfatteren kanskje må ha følt på: Hva skal til, hvilke livsvalg kan en mann som Daniel, eller en gutt som Sturla, gjøre for ikke å kjøre seg fast i en offer/overgriper-mentalitet som forblir et sjelelig arr som ikke egentlig heles men bare slipes ned eller innkapsles av tidens gang? Den eneste virkelige løsningen (det fins skinnløsninger som ofte samfunnet vil foretrekke, som inkluderer avstandtagen til egen biografi). Men skal man altså kunne vokse som mennesker, altså i retning visdom og ekte menneske- og levekompetanse, så fordres det at man har en åndelig reorientering. For de fleste vil det si først en åndelig oppvåkning.
Språklige særegenheter
Om det er forfatteren som er særlig språkbevisst og filologisk tilbøyelig eller om erfaringssubjektet fortellingen bygger på har hatt en sosial omgang med likesinnede, kan jeg bare spekulere på, men faktum er at Daniel Grimsgaard har et helt lite idiosynkratisk begrepsapparat for det skjulte livet han lever.
‒ mens han selv er en 'pederast' så er gutten i forholdet en paterast, et ord jeg aldri har vært borti og heller ikke får treff på som oppslagsord. Et synonym til 'pederast' som brukes er adorant som jeg faktisk finner i Norsk Riksmåls Ordbok, altså en beundrer (her av unge gutter). Men jeg har aldri sett det brukt tidligere.
‒ en fin gutt kan anses agil
Det er også endel «koseord» som ihvertfall hos meg inngyter en klar aversjons-reaksjon og som jeg tenker hos han som bruker dem, Daniel Grimsgaard må føre til at han uvegerlig vil plassere seg selv i kategorien «ekkel gris»: 'klumpen', 'stumpelumpen', o.a. Dette er ord som normalt er forbeholdt mødre som tiltaler smårollinger. Her får de en klart pervers konnotasjon.
Men ihvertfall, dette er en viktig bok, en velskrevet bok, on enkel bok å lese dersom man ikke blokkeres av aversjoner under lesningen.
Er dette virkelig Karlsens eneste skjønnlitterære bidrag, skrevet for 16 år siden? På hjemmesida hans kan man lese avisenes bokanmeldelser da boka ble utgitt.
Ettersom jeg selv ikke er veldig fremmed for det perspektivet boka framlegger kan jeg konkludere med at dette virker realistisk, troverdig. Her møter vi en mann og en gutt som har et seksuelt forhold i en atmosfære jeg vil kalle «usunn» og uholdbar. Begge to mangler perspektiver på det de begir seg inn i som kunne fått dem til å forstå at dette blir det problemer av. Men sånn er jo veldig mange intime relasjoner: ikke bærekraftige og ender med et brak. Så istedenfor å beklage seg over at slikt finner sted og de traumene det skaper så syns jeg folk, både de som er direkte involvert, indirekte involvert, eller oppskjørtede bivånere, skulle se på dette som livserfaringer som har kommet til dem (ihvertfall hovedpersonene) for at de skal lære viktige lekser om seg selv og om livet i det store og hele. Noen gjør seg slike refleksjoner i etterhånd og vokser som mennesker og integrerer erfaringene, de negative såvel som de positive, slik at en slik episode ‒ eller periode ‒ i deres liv ikke etterlater dem sjelelig og sosialt forkrøplet, men som mennesker som forstår noe viktig om seksualitet og samspill mellom mennesker som er unikt og kan brukes til å løse viktige problemer som menneskene stadig stagger mot og ikke synes å klare å bearbeide konstruktivt.
Forfatteren må ha hatt direkte erfaring med denne slags relasjoner, det er vanskelig for meg å tro noe annet. Han maler fortellingen uten det minste forsøk på å dekke over eller forskjønne, så det blir tidvis svært plumpt, patetisk og temmelig heslig. Men altså realistisk og svært nært.
Hovedpersonen, Daniel Grimsgaard, sine lugubre tankebaner er interessante og vitner om en ånd som besluttsomt søker seg ned i grumset, selv om det for mennesket det gjelder naturligvis blir fullstendig på det underbevisste plan. Hovedpersonen har ingen tankemessige sperrer mot å la tankene skli utover, innover, nedover i temmelig fornedrende retninger. Og så følger noen ganger handling disse tankene, og konfliktene og skismene ligger bare og venter på å manifestere seg.
Vi får ikke så mye direkte om den alvorlige degenerative sykdommen Daniel Grimsgaard lider av, men vi ser symptomer slik at vi forstår at det er noe gærent med ham (altså rent fysiologisk). Med en slik alvorlig, progredierende lidelse blir det ikke så lett å se for seg en integrerende utvikling på linje med hva jeg antyder som mulighet over. Selv om dette kanskje bare gjenspeiler en sann biografi som boka er skrevet utfra, så løser det forsåvidt et dilemma forfatteren kanskje må ha følt på: Hva skal til, hvilke livsvalg kan en mann som Daniel, eller en gutt som Sturla, gjøre for ikke å kjøre seg fast i en offer/overgriper-mentalitet som forblir et sjelelig arr som ikke egentlig heles men bare slipes ned eller innkapsles av tidens gang? Den eneste virkelige løsningen (det fins skinnløsninger som ofte samfunnet vil foretrekke, som inkluderer avstandtagen til egen biografi). Men skal man altså kunne vokse som mennesker, altså i retning visdom og ekte menneske- og levekompetanse, så fordres det at man har en åndelig reorientering. For de fleste vil det si først en åndelig oppvåkning.
Språklige særegenheter
Om det er forfatteren som er særlig språkbevisst og filologisk tilbøyelig eller om erfaringssubjektet fortellingen bygger på har hatt en sosial omgang med likesinnede, kan jeg bare spekulere på, men faktum er at Daniel Grimsgaard har et helt lite idiosynkratisk begrepsapparat for det skjulte livet han lever.
‒ mens han selv er en 'pederast' så er gutten i forholdet en paterast, et ord jeg aldri har vært borti og heller ikke får treff på som oppslagsord. Et synonym til 'pederast' som brukes er adorant som jeg faktisk finner i Norsk Riksmåls Ordbok, altså en beundrer (her av unge gutter). Men jeg har aldri sett det brukt tidligere.
‒ en fin gutt kan anses agil
Det er også endel «koseord» som ihvertfall hos meg inngyter en klar aversjons-reaksjon og som jeg tenker hos han som bruker dem, Daniel Grimsgaard må føre til at han uvegerlig vil plassere seg selv i kategorien «ekkel gris»: 'klumpen', 'stumpelumpen', o.a. Dette er ord som normalt er forbeholdt mødre som tiltaler smårollinger. Her får de en klart pervers konnotasjon.
Men ihvertfall, dette er en viktig bok, en velskrevet bok, on enkel bok å lese dersom man ikke blokkeres av aversjoner under lesningen.
Er dette virkelig Karlsens eneste skjønnlitterære bidrag, skrevet for 16 år siden? På hjemmesida hans kan man lese avisenes bokanmeldelser da boka ble utgitt.
Displaying 1 of 1 review