Eg ringer ei venninne. Kalla mannen i baren meg svarting då eg ikkje ville gi han nummeret mitt? Den gongen vi hadde avtalt å drikke øl, men så drakk vi tequila i staden? Ho blir still. Nei. Han kalla deg nigger. Takk, seier eg. Tusen takk for at du hugsar.
Eg snakkar om det heile tida er eit vitnemål, ein appell og ei sjølvransaking. Camara Lundestad Joof er fødd i Noreg, med norsk mor og gambisk far. Boka skildrar korleis rasismen ho stadig opplever, infiserer kvardagen og styrer tankane hennar. Ho ransakar minna sine. Kva om ho hugsar noko feil, korleis skal nokon tru henne då? Kor mange detaljar må ein hugse for å verke truverdig? Trur ho på seg sjølv? Og kan ho nokon gong fri seg sjølv frå spørsmålet om hudfarge?
(f. 1988) er ein norsk-gambisk scenekunstnar og dramatikar. Det kunstnariske arbeidet hennar er i hovudsak dokumentarisk og tek for seg interseksjonalitet, dekolonialisme og normkritikk. Ho er med og leiar Den Mangfaldige Scenen, og har spela over to hundre framsyningar i Skandinavia med den sjølvbiografiske soloførestillinga Pavlovs tispe. Frå 2018 er Joof Husdramatikar på Dramatikkens Hus.
Okei, snakker vi årets viktigste bok? Stilte meg spørsmålet to sider ut i Joofs sterke essay. Etter å ha fullført den lille perlen er følelsene i høyspenn, sinnet koker og engasjementet gløder. Essayet er ren kunst - velskrevet og svært skremmende om rasisme, om selvransakelse og, slik jeg leser det - ensomhet i engasjementet.
Første bok ut i Samlagets nye essayserie. Holder de to neste like høyt nivå som «Eg snakkar om det heile tida», gleder jeg meg.
Det er trist at bare fordi Camara og jeg har samme hudfarge, så kan hun beskrive livet mitt så uhyggelig nøyaktig. Det skal ikke være sånn. Flott og vond lesning.
Jeg har lenge lett etter forfattere som skriver om og tekster som handler om rasisme i Norge. Sånne stemmer og tekster som kan måle seg med de ”store amerikanske stemmene”. Dette er en sånn tekst. Camara Lundestad Joof er en sånn stemme. Les denne boka.
«Det finst folk der ute som ikkje vil at eg skal finnast. For eit jævla kvalmt privilegium å kunne tillate seg å ikkje bry seg. Korleis vågar du å ikkje bry deg?»
En utrolig sterk bok som setter søkelys på rasisme i Norge. Les denne.
IF YOU SEE THIS REVIEW JUST TRUST ME AND READ IT PLEASE!!! an extremely important introspection in understanding race, racism and racialisations. joof brilliantly captures her experiences in every line making you almost be there with her on scene. as she asks us to, remember and share this with others and make them remember too
Dette er en utrolig sterk og viktig bok som forteller om rasismen forfatteren har opplevd gjennom å vokse opp med en norsk mor og gambisk far i Norge. Hørte den på lydbok hvor forfatteren leste, og det ga mye til opplevelsen. Anbefaler den virkelig!
Hørte først om Camara Lundestad Joof gjennom at jeg så en oppsetting av teaterstykket hennes Samtaler med bror. Jeg liker veldig godt måten hun skriver på, og kanskje det er fordi hun bruker et muntlig språk. Det egner seg hvertfall veldig godt til å bli fremført, både av forfatteren selv som i denne lydboken og på scenen.
“Eg tenkjer at vi eksporterer fisk, Ibsen og nynazisme. Hat er den nye oljen.”
“Det personlege er politisk. Kan vi endre samfunnet ved å vitne? […] Eg er somme gonger usikker på om det hjelper, men eg veit at det i alle fall ikkje hjelper å vere still. Å teie hjelper ingen. Stilla di vil ikkje verne deg. Det kjem ikkje til å redde deg. Det er ikkje et alternativ.”
Hvis du skal lese én bok i 2024, la det være denne.
Veldig godt skrevet om norsk rasisme, mikroaggresjoner og interseksjonalitet. Kjenner igjen sinnet hun føler på. Kjenner igjen hvor lei man blir av å måtte hele tiden bevise at rasisme skjer i samfunnet vårt og hele tiden være redd for å ikke bli trodd. Hvor lei man blir av å måtte lære andre det de burde gjøre research på selv - spot on!
68 i 2022: Jeg har gåsehud når jeg er ferdig med denne boka, så bra og viktig er den. Hun skriver på et nydelig nynorsk om rasisme, og viser med korte og poengterte eksempler hvilke utslag dette gir. Særlig historien om gamle damer som slår forfatteren som 6-årig jente som de mener ikke får lov å bære norsk bunad gjør meg forbanna og trist. Jeg får også lyst til å kjøpe med meg en liten bunke av denne boka, og så KLASKE den i bordet når jeg møter folk som åpenbart trenger å lese den. Jeg tror ikke unge folk trenger den like mye som voksne, men kunne uansett vært pensum. Kunne vært en knallkombo for nynorsk/KRLE...
Det er så mye jeg vil si etter å ha lest denne boken. Men alt jeg klarer å formulere er: Les den!
Etter to sider tenkte jeg at 'dette er en fem stjerners bok', etter trettito, og så nittifire, sider var jeg ikke i tvil. Språket og redigeringen er fantastisk. Og hver eneste fortelling treffer eller rører, på ulikt vis.
En viktig viktig bok å lese, som gir både innblikk og perspektiver i hverdagsrasismen som foregår. Den er lettlest, samtidig som jeg måtte stoppe opp flere ganger underveis, fordi historiene rokket ved noe i meg.
Den smalt godt i hodet! Hvordan Camara personlig opplever rasismen direkte på kroppen. En øyeåpner av ei bok. Det er planlagt at Joof kommer på Kapittel 19. Be there!