Torborg Nedreaas (1906-1987) er en av 1900-tallets fremste norske forfattere, kjent for sitt samfunnsengasjement og sin sikre stil. Hun debuterte med novellesamlingen Bak skapet står øksen i 1945. To år etter kom den første romanen, Av måneskinn gror det ingenting, som også ble hennes gjennombrudd.
Siden fulgte blant annet den prisbelønte Herdis-trilogien: Trylleglasset (1950), Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971). Nedreaas var viljesterk og uredd hele sitt liv. Trass i at hun aldri ga opp sine kontroversielle meninger og sin kommunisme – så seint som i 1975 ble et radiokåseri om NATO stanset av NRK – holdt hun på en livsstil der siameserkatter, sjampanje og østers var selvsagte ingredienser. Mange kjenner også Nedreaas gjennom NRKs dramatiseringer av hennes verk, ikke minst Fjernsynsteatrets Av måneskinn gror det ingenting fra 1987.
Dette er første bind i Torborg Nedreaas' prisbelønte Herdis-trilogi. Litt usikker på om "Trylleglasset" egentlig er en roman eller en novellesamling, men det var tydeligvis både Nedreaas og samtidens kritikere også usikre på, i følge etterordet. Uansett er dette en helt fantastisk oppveksthistorie fra Bergen på begynnelsen av 1900-tallet.
Det er stort sett triste og fæle ting som skjer, men en del av hendelsene er også ganske tragikomiske, eller rent ut humoristiske (om enn på en temmelig bekmørk måte). Heldigvis er det også en del varme og fine øyeblikk blant alt det vonde og triste. Det blir spesielt virkningsfullt siden det meste oppfattes og skildres gjennom Herdis' barneøyne.
Jeg må innrømme at Herdis tidvis er et vanskelig barn å sympatisere med, men samtidig blir man jo utrolig glad i henne. Skjønner godt at dette regnes som en av de store norske oppvekstfortellingene, for dette var virkelig en fabelaktig leseopplevelse. Jeg gleder meg allerede til de to neste bøkene!
Det nærmer seg vel en liten skandale at jeg selv etter tredve år bosatt i Bergen ikke hadde lest denne novellesyklusen- før nå. Ikke en dag for tidlig. Å, denne må dere lese. En vil ikke gå glipp av en eneste setning eller stemning. Alt ER stemning i disse bildene av oppvekst i Bergen i etterkrigstiden.Vi følger Herdis og hennes omgivelser på Møhlenpris, nært og varmt, levende og bevegende skildret. Nedreaas er en stor formidler som skriver med alle sanser, jeg lever med karakterene hennes. Det er mye godt, men kanskje mer vondt som blir skildret. Sårt, nøkternt, innsiktsfullt. Her forteller hun selv om hvordan hun begynte å skrive den første novellen som ble boken Trylleglasset: "Jeg var på besøk hos noen venner i Bergen, og så kom jeg til å gå en liten kveldstur alene; og det var i de samme traktene hvor jeg hadde bodd som barn. Og så begynte liksom duftene og himmelens kveldslys og det ene med det andre å sette meg på sporet, -på sporet av stemningsinnhold i første omgang.(...) Jeg har ikke først og fremst villet skrive noen bok om denne Herdis, men la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i..." Takk for en stor leseropplevelse, Torborg Nedreaas. Måtte flere oppdage deg!
«En kunne ikke tro på det når en satt i en god varm stue. En kunne ikke tro på noen ting når en hadde det godt selv, ikke tro ordentlig på det selv om en visste det. En kunne ikke tro på noe før en kjente det så dypt at en opplevde det selv. Herdis kjente seg fattig de gangene hun ikke klarte å få fatt i den opplevelsen, de gangene hun var sløvt tilfreds eller sløvt utilfreds, fordi hun ikke kunne få tak i og få del i det som mennesker hun kjente og mennesker hun ikke kjente opplevde».
Betre kan kjensla av avstand mellom menneske knapt skildrast.
Som i gjennombruddsromanen hennar Av måneskinn gror det ingenting, er Torborg Nedreaas konfronterande og metaspråkleg i forteljarstilen. Slik hovudpersonen i romanen, Herdis, ikkje kan ta tak i det menneske ho ikkje kjenner opplever, kan heller ikkje vi ta tak i skjebnene til jentene vi møter på i denne boka. Avstanden mellom oss som lesar og ulukka Herdis, Augusta, Evelyn og Julia opplever vert uttala eksplisitt («En kunne ikke tro på det når en satt i en god varm stue») og kjennast til tider klaustrofobisk.
Klaustrofobikjensla vert forsterka av korleis rommet vert framstilt i Trylleglaset. Her er vi bunden til eit lite nabolag i Møhlenpris, og vi beveger oss mellom gata og romma i dei hovudsakleg fattige heimene. Denne forankringa i nærmiljøet gjev lesaren ei kjensle av at ein ikkje slepp unna staden ein veks opp og, om ein trur på slikt, skjebna si (Det er ikkje utan grunn at Nedreaas har blitt samanlikna med Amalie Skram). Særskilt den siste scena, der Herdis sit på loftet i heimen sin medan byen brenn utanfor, var direkte ubehagelig og klaustrofobisk å lese.
Romanen er ei vellukka skildring av ulike utfordringar jenter hadde på den tida, og fortsatt har i dag, slik som fare for fysisk, psykisk og/eller seksuelle overgrep, fattigdom, fastlåste kjønnsroller og avgrensa moglegheiter. Eg gjev den ikkje full pott, då eg den til tider opplevdes litt ufokusert og sprikande tematisk i den midterstes delen. Det er likevel ei bok eg vil anbefale å lese.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Svært sterkt om mange ulike skjebner i Bergens fattigslige strøk. Enten det er i total fattigdom, fattigdom på kjærlighet og nærhet eller manglende klokskap. Drukkenskap og vold og uhelse er det derimot nok av, men aller best nydelige og detaljerte beskrivelser av tingenes tilstand.
Små historier eller noveller om blant annet Herdis som vi kan lese om i "Musikk fra en blå brønn". Men boken er mer en det. Torborg Nedreaas har uttalt at hun har ikke først og fremst ville skrive om Herdis, men la henne avspeile dem som omgir henne og tiden hun lever i. Er fascinerende og glimrende verk om en tid og et sted jeg har et forhold til. Min kjære mormor vokste opp i denne bydelen på denne tiden som skildres her. Jeg har gått i de samme gatene om enn noen generasjoner senere.
SPOILER ALERT Forlaget Turbine gengiver i disse år klassikere, der fortjener nye læsere. En af titlerne er norske Torborg Nedreaas’ “Trylleglasset” fra 1950. Gennem romanen lærer vi en lang række små og halvstore børn at kende. Vi befinder os i årene op til og under 1. Verdenskrig i Bergen. For yngre læsere vil det springe i øjnene, at børnene næsten hele dagen lever i et børnesamfund på gaden helt uden for forældrenes opsyn. Forældrene er generelt nogen, der ikke er der. Mødrene smækker ved aftenstid vinduet op og kalder børnene ind, de skælder ud over snavs og forkert selskab og lignende, men de er reelt ikke sammen med deres børn. Den gennemgående figur er Herdis, som er barn af et par forældre, der begge har arbejde og derfor ikke er fattige. Moren har klaverelever og spiller til film i biografen, de har pige i huset. Men Herdis er mest overladt til sig selv og har svært ved at blive en del af de fælles lege, indtil den dag, hvor forældrene beslutter at sende hende i børnehave. Her kan de rige folks børn dog straks se, at hun ikke er en af deres. Hun oplever en verden, hvor de voksne interesserer sig for hende, og hvor der hver der er udviklende aktiviteter, som hun nyder. Men da hun skal synge med på sangene, nægter hun stædigt. Det ender med, at hun må i skammekrogen (som har tremmer for!), og efter den oplevelse pjækker hun fra børnehaven. Den eneste veninde, der gerne vil være sammen med hende, er Julia, som efter sin mors alvorlige sygdom og død ankommer fra Amerika og skal bo hos sine bedsteforældre i en ussel kælderlejlighed. Herdis både vil og vil ikke være sammen med hende. Måske fordi Julia er meget frembusende, måske fordi hun har gylden hud? Trylleglasset er et glas for en lampe, som den invalide pige Christi har. Hendes enlige mor kæmper for at få tingene til at hænge sammen ved at sy for folk. Da hun opsøges af fruen, som hun har været i huset hos, oplever Christi dog, at moren siger blankt nej til rigelige gaver. Christi er resultatet af en affære med husets herre, og den barnløse frue skal ikke komme med sine forventninger! Da Christi skal på hospitalet for at blive rask i sine ben, låner hun Herdis sit trylleglas. En regnvejrsdag trasker Herdis ensomt rundt på gaden uden at kunne finde selskab. I Finns opgang hører hun faren, hr. Reymer, råbe og skælde ud og slå sin kone. Det tænker Herdis en del over, for Finn er også lidt mærkelig, og de siger, at han bliver slået. Finn er heller ikke sød ved andre børn. Gusta er også barn af en enlig mor. Faren blev på søen, hedder det. Senere forsvinder Gusta sporløst efter beredvilligt at have tilbudt at vise vej for en sømand. Efter meget søgen og forhør af børnene som vidner, dukker sømanden op igen og har rent mel i posen. Men Gusta er og bliver væk. Evelyn, der bor i et endnu fattigere kvarter, er lidt ældre end Herdis. Evelyns mor drikker, så faren må alene tjene til at brødføde familien. Han tager sin kones tøj, så hun ikke kan gå ud. Da Evelyn en dag kommer hjem efter et barnepigejob med 25 øre i løn + brød med pålæg og en madspand med ærtesuppe, går alt - trods Evelyns følelse af rigdom - helt grassat. Hendes storesøster står nemlig nede i bunden af opgangen og fjaser med en dreng, og da faren hører det, går han helt amok. Evelyn flygter efter sin søster - den dag, hvor hun får sin første menstruation. Kort efter en families udsættelse af deres lejlighed i kvarteret, er det Evelyns families tur. Da Herdis ser det, forestiller hun sig skrækscenariet, at hendes familie må ud af lejligheden. Endnu en ulykke hænder: En dag høres skrig fra familen Reymers lejlighed. Politiet kommer. Senere bekendtgøres det, at hr. Reymer er død. En bedemand fortæller, at han har skåret halsen over på sig selv. Da Andrea og Julia en varm sommerdag går på opdagelse i området nær åndssvagehaven, fordi de ikke er rejst på landet, går de også i vandet. Da de bagefter plukker klatreroser og vil stjæle ribs, går Andrea ind i ånsdsvagehaven - og der, under summende fluer, finder hun liget af Gusta! Hun har en grå regnfrakke-knap i sin knugede hånd. Fru Reymer havde været inde for at købe nye knapper. Kort efter er Herdis’ skrækvision en realitet: hendes forældre skal nemlig skilles. Moren har fundet en anden. Hun fortæller Herdis det, da hun tager hende med i biografen. Da der den aften udbryder brand i byen, efterlades Herdis helt alene i lejligheden, mens hun kigger på det røde skær over byen.
Bogen er et meget indfølt portræt af en række børn, det interne spil imellem dem og deres opfattelse af det, der foregår omkring dem. Man kan næsten se og lugte, hvordan fattigdommen er overalt omkring børnene. Årets gang mærkes næsten fysisk med regnvejrsdage, snesjap og summende fluer på en varm sommerdag. En virkelig god læseoplevelse.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Norges svar på Tove D. skriver om pigebørn, så man hensættes til sin egen barndoms legeplads. Hvad så man og hvad så man ikke med de barneøjne, der endnu ikke er udviklede til empati og kompleksitet, blot formet af vores opvækst med vores forældre? Må straks bestille toeren for at vide, hvad der sidenhen skete for Herdis og co.