En direkte og ærlig fortelling om hvordan det er å være ung og psykisk syk. Om å være innlagt og falle utenfor. Og om å reise seg igjen.
«Mamma forteller meg at alt skal gå bra, at alt skal bli bedre, men jeg ser at hun tviler. Stemmen hennes føles fremmed. Den er skjelvende, og ikke like sterk og klar som den vanligvis er. Den mangler kraft. Ordene hennes føles malplasserte - som om de ikke hører til i rommet vi sitter i. Kanskje føler hun seg like malplassert? Like maktesløs?» I 2013 får Drea Karlsen diagnosen bipolar lidelse. Siden har hun blogget om livet med psykisk sykdom - og om hvordan det er å være innlagt og ikke se noen mening med tilværelsen. «Psykehus» er en førstehåndsfortelling som setter ord på alt det som er så vanskelig å forklare. Det er en historie både for de som selv har opplevd psykisk sykdom, og for alle som vil forstå mer av hvordan det oppleves.
Dette er en sterk, vond, hjerteskjærende og innsiktsfull bok å være ung med bipolar lidelse. Jeg syns likevel den er godt skrevet og belyser et viktig tema fra "innsiden" om man kan si det sånn. Jeg har lest bloggen til Drea i mange år, så skrive vet jeg at hun kan, men det var likevel noe med boka som slo pusten fra meg til tider. En viktig og fin bok om et vanskelig tema, som både unge og eldre bør lese.
This is a painful and heartbreaking book, but very important.
Jeg syns absolutt det var en interessant bok med et viktig tema. Likevel syns jeg det var litt kaos, og det skyldes vel at det ikke er så mye «innhold». Jeg synes uansett det var interessant å få litt innsyn i hvordan en person med bipolar lidelse, både i depresjon og mani, tenker, samt hvordan hun oppfatter helsepersonell og psykiatrien. Hennes perspektiv er vel uansett det som var hovedpoenget med boken, og det er tøft av forfatteren å blottlegge seg slik.
En ærlig fortelling om å leve med bipolar lidelse. Drea skriver godt og det er god driv i boken, men jeg føler likevel at det mangler noe for å nå toppen. Hun går inn på mye, men lite av det virkelig alvorlige som det (helt sikkert) hadde vært smertelig å skrive om, men som det hadde vært veldig interessant å få lese. Hun skildrer selvmordstanker på en veldig god og forståelig måte og i det store og det hele synes jeg dette er en veldig god bok som du absolutt burde ta deg tiden til å lese!
Denne var vanskelig å gi "rating" til, delvis fordi den var vanskelig å få orden på mens jeg leste den og delvis fordi den handler om et såpass sårt og ekte tema. All kudos til forfatteren for å skrive om et så vondt tema som sin egen psykiske helse. Problemene jeg hadde med boken ligger lite i innholdet, og mest i presentasjonen. Jeg fikk aldri helt kontroll på hvilken sjanger jeg leste og falt ofte ut av boken fordi jeg opplevde at måten boken var skrevet på var rotete. Hovedkarakteren, som er forfatteren selv, skriver i jeg-perspektiv men oppleves å både observere ting som skjer i nåtid og samtidig skrive om dem fra et ståsted til en mer "allvitende" person i fremtiden. Boken leste også som en skjønnlitterær roman, selv om det er en "non-fiction" om ekte hendelser. Så dessverre så traff ikke denne helt mål hos meg, til tross for at temaet er noe jeg interesserer meg for og at det er såpass sårt og ekte. Jeg kunne heller lest bloggen hennes, i stedet for en bok, da hadde jeg nok likt den bedre.
Først; det er veldig viktig med bøker om dette temaet. Drea beskriver hverdagen med en bipolar lidelse som "følgesvenn".
Jeg syns skrivemåten tok seg opp etterhvert, i starten var det ganske trått å lese. Men - jeg som har lang erfaring selv innen psykisk helsevern, jeg følte veldig mye av det var "kjent". Dreas tanker er selvfølgelig hennes, men medpasienter og behandlere som jobber imot en og slike ting på "utsiden", det har jeg jo vært borti selv, de fleste stedene har jo ulike versjoner av dem. Så det ble altfor kjent og dermed litt "kjedelig", uten at dette er Drea sin intensjon. Men helt sikkert en god bok for pårørende og de som ellers vil ha et innblikk i en vond og kaotisk hverdag.
It feels inappropriate to rate and judge a biography describing someones struggle with a mental illness. But it was a really good book. I had zero expectations and got positively surprised. With every page, the writing gets better, the pictures get more vivid. Its an honest, straightforward story about a devastating disease. However wrong it sounds- it was fascinating. The only thing i would have changed is the cover. It doesnt reflect the story inside. I see a black cover with a childish chulk drawing.
Drea skriver godt om en psykdom jeg selv har. Lettlest, og tung, men heldigvis ikke så lang, og samtidig så oppslukende at jeg holdt på å glemme å gå av toget. Og jeg svidde pizzaen.
Hadde i utgangspunktet lave forventninger til "nok en bloggbok", men Psykehus skiller seg absolutt positivt ut. Anbefales!
Her kommer det frem mye viktig- spesielt viktig for mennesker som jobber innenfor helsevesenet. Vi har mye å lære av pasienter og pasientfortellinger. Samtidig tenker jeg at det kan være en god bok for noen som sitter i samme situasjon- eller generelt for folk som trenger å forstå at psykiske lidelser er noe ukontrollerbart- det er faktisk noe en person ikke klarer å styre over.
Godt skrevet, men selvsagt ingen behagelig leseopplevelse. Måtte legge fra meg boken flere ganger, for det er tung å lese om gjentatte selvmordsforsøk. Sitter allikevel igjen med at det var verdt å lese boken, og at jeg har fått en økt forståelse av hvordan det kan være å leve med bipolar lidelse.
Forfatteren diskuterer sin egen mentale sykdom og flere opphold på psykiatrisk sykehus, både frivillig og ufrivillig. Lettlest, tilgjengelig, og skaper godt sympati for fortelleren samtidig som den gir håp for bedring.
Jeg leste denne ut for egentlig en hel måned siden nå, men boka til Drea har satt seg dypt og det har tatt tid å fordøye hva jeg har lest. Det er rart for en med felles diagnose å lese disse tankene og opplevelsene hos noen andre. Å faktisk se det objektivt utenfra setter et perspektiv på livet jeg ikke visste jeg kom til å få. Det er ubehagelig, men på samme tid øyeåpnende. Den får meg til å tenke over alvorlighetsgraden av situasjonen jeg befinner meg i og hvor heldig jeg selv er som har fått hjelp tidlig nok. Drea skriver på omtrent samme måten som man tenker eller skriver dagbok. Det virker som om hun har dokumentert godt. Anbefales til alle som selv har erfaringer med psykiske lidelser, depresjon, bipolar lidelse og innleggelse, men også til alle på utsiden av dette som ønsker et innblikk i hvor grusomt og virkelig det hele er og føles.