Bakgård

by Ari Behn

Bakgård er historien om Andreas Aakerlied som knapt tjue år gammel legger ut på sitt livs reise. Han har satt seg fore å reise med tog, buss, kamel eller hva som måtte dukke opp tvers gjennom Sahara for å besøke sin kjæreste i Burkina Faso. Andreas Aakerlied lever etter slagordet «å reise er som å drømme med øynene åpne». Det skal vise seg at reisen byr på flere utfordringer enn hovedpersonen hadde forutsett og han ser ut til å strande i Tanger hos gjengen av halvkunstnere og eksentrikere i kretsen rundt forfatteren Paul Bowles.

Genres: Fiction

320 pages, Paperback

First published January 1, 2003

About the author

Ari Mikael Behn was a Norwegian author and husband of Princess Märtha Louise of Norway.
He has written three novels, two collections of short stories and a book about his wedding. His 1999 short stories collection Trist som faen ("Sad as hell") was very well received and received several favourable reviews. The first printing sold out within a week.

Reviews

[Halvor (Raknes) · Rating 5 out of 5]

Dette var rett og slett ei veldig god bok! Jeg har ikke lest Ari Behn før, og hadde ikke de største forventningene før jeg på måfå plukket denne ut fra bokhylla, og leste den i tre store jafser.

Jeg gjetter på at den nokså lave karaktergivning her på Goodreads skyldes prippenhet, for her legges fingrene ikke imellom når de seksuelle aktivitetene i svært spesielle miljøer beskrives. Men det blir jo heller ikke vulgært eller obskønt, bare virkelighetstro.

Jeg er voldsomt imponert over Behn som menneskekjenner. Han går inn i et særdeles lugubert miljø; det dekadente, pederast-mettede Tanger, like på sørsida av Gibraltar-stredet, der vestens homser og bohemer i århundrer har reist for å leve i «frihet» og dekadense, med ubegrenset tilgang på vakre, unge gutter som lar seg bruke for en slant småpenger (eller løfter om å bli hjulpet til Europa, løfter som stort sett aldri oppfylles). Det er altså et generøst galleri av kunstnersjeler og dekadente, middelaldrende pederaster vi blir presentert for i bokas hovedbolk. Og hovedpersonen, Andreas Aakerlids opplevelser og inntrykk formidles med en realisme, kombinert med en menneskelig romslighet som gjør at selv de mest infame og egofikserte personene i dette galleriet framstår på en måte som gjør at man enten får en direkte sympati for dem, eller i det minste ikke misliker dem. Selv hovedpersonens plageånd, den spanske Antonio Valderon, som i sitt komiske hallik-kostyme forfølger Andreas helt fra Madrid, tvinger seg til å være hans «guide» i Tanger, blir hans følgesvenn til Marrakesh, og til og med dukker opp i sivilisasjonens ytterste utkant, der Sahara tar til, etter at Andreas har klart å rømme fra ham, er et menneske vi kan føle forståelse og varme for. Og nok synes synd på.

Hovedpersonen har altså ikke snøring, og det innser han forsåvidt selv ved flere korsveier underveis, inntil han til slutt gir opp hele reiseprosjektet og drar hjem til Europa. Imidlertid følger han hele veien konsekvent et prinsipp om å la livet åpenbare seg for ham og om å følge de krokveier og innfall som tross alt ender med å gi ham en betydelig bukett eksotiske erfaringer og innblikk i virkeligheter som er fullstendig skjult for a4-mennesket. Han er uredd og heller ikke redd for å bli besudlet ved møtet med alt det rare og tvilsomme som han ikke kan eller ønsker å identifisere seg med, men som han heller ikke opplever noe behov for å fordømme eller ta avstand fra.

Ari Behn lykkes langt bedre enn Axel Jensen i hans berømte gjennombruddsroman, Ikaros , å gi en rik og levende beskrivelse av den nord-afrikanske atmosfæren. Behns hovedperson er ikke ute etter å finne meningen med livet i Saharas endeløse tomhet. I utgangspunktet ønsket han bare å krysse ørkenen på loffervis for å besøke kjæresten sin som befant seg i Burkina Faso, sør for Sahara. Likevel er jeg ikke i tvil om at Andreas Aakerlid høster svært mye viktig livserfaring i løpet av de ti dagene han befinner seg på det afrikanske kontinentet, langt mer enn den pretensiøse unge mannen som var Axel Jensens hovedperson.

Jeg blir etter denne boka bare mer nysgjerrig på Ari Behn som menneske som kan skrive så åpent, fordomsfritt, medlevende og oppmerksomt om miljøer utenfor det normale samfunnet. Jeg gleder meg til å fortsette utforskningen av hans forfatterskap!

[Christin Singstad · Rating 3 out of 5]

Andreas Aakerlied som knapt er tjue år, legger ut på sin livs store reise. Han har satt seg fore å reise med tog, buss, kamel eller hva som måtte dukke opp tvers gjennom Sahara for å besøke sin kjæreste i Burkina Faso. Andreas lever etter slagordet «å reise er som å drømme med øynene åpne». Det skal vise seg at reisen byr på flere utfordringer enn hovedpersonen hadde forutsett. Han ser ut til å strande i Tanger, hos gjengen av halvkunstnere og eksentrikere i kretsen rundt forfatteren Paul Bowles.


Jeg synes romanen til Ari Behn har fått urettferdig dårlig kritikk. Opplevelsene og miljøet i Tanger, er vittig og treffsikkert skildret. Jeg synes også at dette er den beste delen i hele boka! Når Andreas forlater Antonio og de andre, blir fortellingen mindre sprudlende og original. Etter min mening, gir Ari oss en god skildring av miljøet i Tanger, blant annet om mennesker som lever sine tomme liv i tidens og livets bakgård. Jeg har sansen for Andreas, for han er både ung, søkende og godtroende. Han fremstår som en uredd type, og det liker jeg. Han møter på personer og tar valg som er uforklarlige til tider, men det er jo også litt av sjarmen og litt av gamet med hele romanen. Boken beviser at Ari har evnen til å betrakte, forstå og viktigst av alt, evnen til å formidle seg.

[Psam Ferdinand · Rating 5 out of 5]

Hvem har vel ikke vært i Marokko som ungdom eller ønsket at en hadde vært der, eller hvem har ikke sett for seg Nord-Afrika i tiden da T.E. Lawrence (of Arabia) levde, og hvem har ikke misunnet Interrail-generasjonen. Hvem har ikke prøvd eller misunnet dem som tør å leve livet. Ari lar oss oppleve det. Alt av det. Alt vi har drømt om men ikke er modige eller dumme nok til å gjøre. Ari er en av gamlegutta, bare født altfor sent. Han er en eventyrer, Thor Heyerdahl som novellist, en for tidlig død Elvis Presley. Hvor han ikke har vært på jorden med pennen sin, det vet jeg ikke, og hvilke avkroker og syndige mennesker som han ikke har hatt mental kontakt med, er fåtallig. - - - - Ferdinand.