?Inork ez luke galtzetan pixa eginda hil nahi. Biluzik hiltzea baino okerragoa da hori, duintasun izpirik gabe. Nik, nola hil nahi dudan galdetzen didatenean, lore moreak dituen soinekoa jantzita erantzuten dut. Daukadan politena da?.Umeen jolasa ez ezik, bizitzaren metafora da aulki-jokoa: aldiro gutako bat geldituko da lekurik gabe, eta utzi egin beharko du joko-zelaia. Maitasuna, gerra, askatasuna, errebeldia? gai handi eta eternalak ageri dira herri txiki bateko biztanleen bizitzetan. Hiru emakumeren ahotsek josten dute eleberri honen sarea: Teresa, Martiña eta Eulali haurrak ezagutuko ditugu, adokinetan korrika, baita haiek berak gaztetan ere, beren ilusio eta hausturekin, eta pasarte horiekin tartekaturik pertsonaia berberak gaur egun, arratsaldero kafea hartzen, gozotegian, nor bere aulkian.
¿El miedo a quedar última o la satisfacción de ser la primera es inherente en el ser humano? Parece que siempre haya sido y sigue siendo así, la competición, como el juego de las sillas. Durante la lectura de "El juego de las sillas" he visto muchos paralelismos entre este juego y la vida que da vueltas y la muerte, cuando te eliminan. Pueden eliminarte de joven o competir por quedar eliminado al final. ¿Vivir es simplemente ir girando páginas al calendario, entrar en la rueda de la rutina, luchar por ser la última persona en morir? Creo que es esto lo que plantea este libro de Alberdi, que es corto y ameno. He notado muchas coincidencias con "La trastienda": personajes femeninos, vivencias cotidianas, las tiendas de siempre...
Istoria ondo dau eta entrtenigarria da, baina pentsetot niretzako apurbat zaila zala ulertzeko batzutan, metarora eta denporan salto asko dekoz eta. Bardin bardin gustau iate liburue
Baina orain emakumeok baino ez diogu begiratzen. Gure begian bakarrik existitzen da, eta hori emakume bilakatzea bezalakoa da. Zer zentzu du gizonik gabeko mundu batean gizon izateak? Nik, behintzat, ez nuke jakingo emakume bakarra izaten. Eta ez du erraza behar laurogeita hamar urterekin emakme bihurtzeak, neke handia mean behar du.
Zahartzeari eta horrek eragiten duen bakardade eta pentsamenduei buruz. Isiltasunarekiko joko handia. Lege eta moralaren ezesanak.
Es un libro que se lee en 2-3 horas, pero no es gran cosa. La primera lectura del año (lo tuve que leer para un trabajo de clase) y empezamos con mal pie. Pero bueno, espero no tener que leelo otra vez.
Una lectura un poco pesada en algunos momentos. Pero a mi por lo menos me ha hecho pensar, creo que transmite un mensaje importante o que quiere enseñar algo importante. Y no solo sobre la Guerra Civil, esa metáfora sobre "el juego de la sillas" me ha gustado mucho.
Uste dut liburuaren momentu batzuetan geldoa izan dela liburua, eta denbora saltoak emanda pixka bat zaila izan daitekeela hasiera batean liburu honen irakurketa. Baina niri liburua asko gustatu zait gerratea herriko jendearen ikuspuntutik erakusten duelako eta herriko jendearen egunerokotasuna azaltzen duelako baita.