Weifas venninner påstår at hun mangler en del egenskaper mennesker trenger for å leve gode liv. Hun er lett påvirkelig, katastrofal i krisesituasjoner, ute av stand til å ha nære relasjoner og fullstendig skamløs. For å nevne noe. Alt dette forteller venninnegjengen henne, i omsorgsfulle ordelag, kun fordi de ønsker å hjelpe. De mener det ikke går an å leve sånn som Weifa gjør. Man må følge noen regler ¿ særlig hvis man er jente. Men er det nå så sikkert at det er Weifa som trenger hjelp? Hun tar for seg påstand for påstand, og forklarer hvorfor venninnene tar feil og hvordan det egentlig er dem det er synd på.
Weifa (etter produsenten av Paracet) er en romankarakter av Erlend Loesk kaliber. Hun finner seg derfor naturlig nok, ikke helt til rette i det som må være den sosiale gruppen med minst slingringsmonn: jentegjengen. Weifa er helt og fullt seg selv, svært selvstendig og lite opptatt av sosiale konvensjoner. Dette fører selvsagt til voldsom irritasjon hos venninnegjengen, som kommer med en rekke negative påstander om Weifa. Disse tar hun i mot uten å lage drama, vurderer og (i alle hovedsak) forkaster. Boka er befriende, original, vittig og tankevekkende. Burde absolutt leses av alle tenåringsjenter, men jeg er usikker på hvor mange av dem som faktisk vil like den. En gammel kjerring som meg derimot, elsker den.
Åh, her lo jeg godt og lenge, flere ganger!! Man kan liksom se innstillingen til Weifa fra coveret ;) Likte utrolig godt de to første bøkene, og denne er i samme gata som de. Veldig spennende med å starte hvert kapittel med en påstand på denne måten, sikkert greit å bare få det unna ville nok Weifa tenkt ;)
Weifa, bokas hovedperson, tar oss med gjennom hennes liv på videregående skole og sitt forhold til «jentegjengen». Hun presenterer oss for ulike påstander om seg selv, i litt sånn dagbokaktig stil. Påstander som «Jeg forstår ikke konseptet gjeng», «Jeg er umoden», «Jeg eier ikke skam» og «Jeg respekterer ikke merkedager» driver historien framover, med ganske enkel handling og lite drama, samtidig som det er mye drama, i denne jentegjengen, men det får vi sitte på sidelinjen og observerer med en humoristisk tone. Vi blir kjent med Weifa gjennom bokas korte kapitler og hun oppleves som en karakter det er mulig å kjenne seg igjen i, samtidig som det ofte er jentegjengen hennes man dessverre oftest kjenner seg igjen i, for det er jo de som er «de normale» og Weifa er rar. Men Weifa er egentlig bare seg selv helt til det fulle, og det er det som gjør denne boka så god. En stemme som sier det sånn som vi alle egentlig vil si det.
Hadde håpet på at den var bedre, stod altså ikke helt til forventningene. Alle karakterene var ganske usmakelige, til og med hovedkarakter. Likevel likte jeg henne litt mer mot slutten, fordi vennene til Weifa var verre enn henne. Kudos for nikk mot Ibsen og livsløgn.
En artig, litt krass, sjølironisk og sarkastisk bok om ei jente i slutten av tenåra som liker å gå på tvers. I boka får vi presentert mange påstander om henne. Hun forklarer hvordan ting henger sammen. Å være ekte, å finne seg sjøl, å klatre i vennehierarkiet, å følge impulser, lojalitet, kjærlighetssorg, regler for vennegjenger med mer – det er dette hovedpersonen lever med. Venninnene hennes synes hun er ufornuftig, mens hun synes de er idioter. Hva skal vi si om henne? Hun er opprørsk, trassig og litt sleip. Samtidig tar hun ting på kornet. Hun problematiserer og setter ting på spissen. Det blir både morsomt og alvorlig. Ofte sier jo ikke folk det de egentlig mener. S 9: «Hanne så ut som før, hun var ren og pen og falsk.» Eksempler på påstander: Jeg er for kritisk. Jeg eier ikke evnen til å bli glad i folk. Jeg forstår ikke konseptet gjeng. Jeg har egentlig lyst på bunad. Jeg er ikke god å ha i krisesituasjoner. Jeg chaser alltid en ny high. Jeg er grenseløs.
Denne boka er befriende rappkjefta og røsker tak i leseren. Anbefales!
En artig liten bok om hvor teite vi alle er. Hvor forutsigbare, og statiske. Hvor ufattelig u-spesielle i vår unikhet og individualitet. Hvordan privilegier går over hodet på de som eier dem, og blir en kilde til selvstigmatisering hos de som mangler dem. Deler av meg synes boken var genial i å peke på hvor utrolig lite "likandes" vi mennesker kan være. Samtidig er det vel en del av meg som resonnerer med Hanne-ne i verden. Som innser at tross alt er normalitet og fellesskap den viktigste røkla å satse på.
Original og morsom bok! Digger hvordan hovedpersonen fremstår som en ironisk og sprø motpol (med dels manglende sosiale antenner) til vennene rundt og dermed også er med på å skildre de andre karakterene på en innmarig god måte. Deilig med en litt «usmakelig» hovedperson som får deg til å le og tidvis bli flau. Samtidig savnet jeg flere positive påstander - de fleste er negative og trekker frem hvorfor hun ikke passer inn. Her kunne positive påstander styrket karakterutviklingen underveis og gjort Wilfa enda med kompleks.
Ikke forstå meg feil, skrivemåten var grei, og innlesningen av lydboken var god, men denne boka var nok ikke for meg. Helt ærlig så skjønnte jeg ikke helt poenget med den (Hele boka handler om en jente som verken er lykkelig eller ulykkelig, og lever på å være en plage for alle rundt seg), men jeg verken likte eller mislikte den.
Sjeldent jeg plukker opp en DNF-bok, men nå gjorde jeg faktisk det fordi tittelen og omtalen vekket en nysgjerrighet i meg. Den er jo fortsatt ikke en favoritt, men jeg liker konseptet/måten den er skrevet på som er litt annerledes og hvordan den likevel forteller en historie om det å være ungdom. 2.5 stjerne, men jeg er nok ikke målgruppen.