Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem er en samling fortellinger der Tønnesens lett gjenkjennelige humor fyller et knippe karakterer og deres langt fra grå hverdag i en norsk kommune på Sørvestlandet. Frank Tønnesens er absolutt de små problemenes forfatter, men de kan være store nok!
Frank Tønnesen (f. 1972), i musikalsk tapning bedre kjent som Tønes, debuterer som skjønnlitterær forfatter på Pelikanen forlag med Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem.
Elsker det når jeg finner bøker jeg føler meg "hjemme" i, som jeg virkelig koser meg med. Stilen minner meg litt om Levi Henriksen - det er skildringer fra livene til mennesker i et lite, bygdesamfunn, hvor livene veves inn i hverandre på ulike vis og vi får titte inn i hoder og sinn, i kjellere og inn i soverom. Føler litt på at alt ikke helt får sin forløsning, men det er slik livet er av og til, og det må vi nok bare godta, og det er vel meningen, vil jeg tro. Men det er så godt, så godt og jeg håper på flere bøker fra Frank Tønnesen. Og de skal jeg ta med meg hjem.
Tønes er god på å skildre autentiske opplevelser og situasjoner i bygdenorge, og se det absurde i hverdagslivet, men klarer ikke helt å knytte det hele sammen til slutt. Det er ingen av sekvensene i boka jeg ikke likte, eller som var svake, men koblingene som var mellom de ulike historiene var såpass løse at det gikk veldig ut over fremdriften. Konfirmasjonen innledningsvis hadde kanskje gjort seg bedre senere i historien? Jeg håper at det kommer flere bøker fra Tønes, for han viser her at hans tekstunivers også egner seg i langform.
(Selv om navnet på bygda ikke er avslørt, var det veldig moro å "kjenne igjen" områdene hjemmefra.)
"War is over" begynte å spille sånn smått i hodet mitt i det jeg nærmet meg slutten av boka. Neida, så ille var det ikke, men det var veldig seigt til tider. Tønes byr på lune og tidvis ganske humoristiske skildringer av enkle og mer sammensatte mennesker og skjebner, men for min del er persongalleriet altfor stort og det er ikke alltid like lett å koble seg på når et nytt kapittel starter og henter opp historien fra tre-fire-fem(!) kapitler siden. Jeg likte den greit nok, men jeg kommer ikke til å lese den på nytt med det første, kanskje om noen år?
Hei herleg bok, som verkeleg får skildra dei små tingi i livet. Det blanda med ei god skildring av bygdedyrets mange former gjorde boki artig å lesa. Flotte småhistorier, som kan verta lese i eitt eller kvar for seg.
Språket var ogso godt, men litt merkeleg å sjå Tønnesen leggja seg på bokmålslina. Utan at det trekte ned heilskapen.
Frank Tønnesen er en kolossalt god observatør og formidler av hverdagen. Det er en lun og trivelig tone i teksten, den vi kjenner igjen hos låtskriveren bak boken. Aldeles fornøyelig er det å få bli med ut på landet med det rare i.
Det er en bok veldig mange fra Sørvestlandet vil kjenne seg igjen i. Mange karakterer med mye indre, men veldig lite ytre, følelsesliv. Det er nok ikke helt poenget med boken heller, men det ble litt mange baller som ble kastet opp i luften uten å komme ned. Hva skjedde med de lysene, for eksempel?
Den største bøygen for denne boka er likevel at den er på bokmål. Tønes fortellinger formidles uendelig mye bedre på nynorsk (se spalten hans i Dag og Tid). Færre ville kanskje lest den, men boka hadde vært bedre.
Lun og varm bok om de små menneskene og deres store problemer. Dette er en bok om naboer, venner, kolleger, mødre, sønner, ektefeller, onkler og hunder.
Frank Tønnesen tar ikke for seg de store spørsmålene i livet, men nærmer seg dem gjennom hverdagslige betraktninger av livene til en gjeng mennesker som bor i samme bygd.
Digger bygde-Noreg og alle kuriøse karakterer ein kan møte på der. Boka klarer i ein viss grad å ta lesaren med til bydga og kvardagen, og eg likar korleis boka er lagt opp med ulike perspektiv - men venta at den skulle få meg til å le i større grad enn den gjorde.
Har vel aldri lest noe så treffsikkert om satte mennesker i et vanlig lite norsk samfunn. Lunt, humremorsomt og gjenkjennbare karakterer. Og veldig Tønes. Som bok henger den kanskje ikke helt sammen, men tror kanskje det er litt meningen. Eneste grunn til at den tok fire måneder å lese er at jeg stort sett bare leser med Kindle i senga - så denne papirboka ble bare plukket opp av og til. Ekstremt lettlest dog.
78 i 2023: Så skuffende bok! Jeg synes jo tekstene til Tønes er veldig morsomme og underfundige, og hadde forventninger til denne. Men oi så kjedelig dette var. Det er noen få steder hvor jeg trekker litt på smilebåndet, ellers er det skikkelig kjedelig, og ikke rart nok. Fodelen var at den var lettlest og fort unnagjort. Kanskje lesere med stor interesse for fajanse vil kose seg mer?
Den første Tønes-boka har mange festlige betrakninger og karakterer. Sånne vi liker å høre Tønes synge om. Rent narratologisk er det litt for mange karakterer som kjemper om å være hovedrolle, og det kan være vanskelig å holde styr på alle. Med litt oppstramming av plot og karakterer vil det bli utrolig gøy å følge forfatterskapet til Tønes! Ta en Hemingway og kill your darlings (eller spar noen til en annen bok eller sang).
En annerledes bok, med (altfor) mange gjenkjennende nikk underveis. Persongalleriet kunne vært hentet fra en hvilken som helst norsk bygd, og Tønnessen gir et verdifullt innblikk i både det hverdagslige og de dypere utfordringene folk bærer på.
Et humoristisk innsyn i livene til vanlige bygdefolk. Noe av det svært kjenkjennelig, noe av det litt over toppen, alt helt nydelig. Håper på flere bøker av Tønnesen, og at han blir bedre kjent som den forfatteren han er.