"Det er arbeiderklassen som skal bli historiens seierherrer, glunt, også her i landet... det er vi fattige jævler som skal arve bruket - skjønna du dæ?"
Spranget fra bestefaren som ror fiske på Helgelandskysten og håper på revolusjon, til brødrene som starter eget datafirma i Oslo to generasjoner senere, er langt.
Roy Jacobsen skildrer dette store tidsspennet med en imponerende innsikt og kunnskap. I romanens brennpunkt står bruddet, eller spranget, i det norske etterkrigssamfunnet: generasjonen som ved hjelp av fedre og mødre skulle komme seg oppover, ut av arbeiderklassen, og som samtidig mer eller mindre vendte ryggen til de verdier som muliggjorde "oppstigningen". Og med Rogern fra Grorud som forteller i bokas andre del har Roy Jacobsen levert en generasjonsroman som vil bli stående.
Roy Jacobsen was a Norwegian novelist and short-story writer. Born in Oslo, he made his publishing début in 1982 with the short-story collection Fangeliv (Prison Life). He was winner of the prestigious Norwegian Critics Prize for Literature.
3.5 Litt langdryg, kunne kuttet her og der. Likte ideen bak boken og tittelen. Skjønner hvor han vil. I de senere bøkene får han det bedre til. Denne var litt hulter til bulter og ikke like stram og poetisk. Men jeg liker den og karakterene. Les Jacobsen - han er en av de store fortellerne.
Pappa og onkel har i årevis messet om at å lese Seierherrene er å lese historien til Farmor og Farfar, med oppvekst på 20/30-tallets Helgelandskyst og overgangen til et liv i hovedstaden. Men når fortellerperspektivet midtveis i boka skifter til Helgelandsutflytterens sønn og man får lese om Oslo-oppvekst fra 60-tallet og utover, innser man at boka handler like mye om Pappa og onkel selv. Luringene!
Så ga det jo et ekstra anstrøk av et-eller-annet at Roy Jacobsen gikk bort mens jeg holdt på med boka. Jeg syns nok han skildrer kystlivet på starten av 1900-tallet vakrere i Barrøy-bøkene, og selv blir jeg litt flau når Oslo-gutta skal hete Tredve Grorud og sånn, men måten han forsøker å fortelle historien om omstillingen fra bondesamfunn til det moderne Norge gjennom denne familien er jo litt flott da!
Dette tok litt tid, men skal sies at første halvdel av boken er jævla treig. Etter hvert ble den skikkelig fin. Leser den som en bok som skildrer oppvekst på Oslo øst, som «Beatles» skildrer oppvekst på vest. Gøy å lese om eget nabolag!
I denne boka, som mange regner for å være Roy Jacobsens hovedverk, møter vi først en familie på ei øy i Nord-Norge som lever av jordbruk og fiske. Tida er 1920-tall og miljøet skildres med noe som fremstår som troverdighet og innlevelse. Dette småbruket blir rota i fortellinga man hele tida vender tilbake til. Videre følger vi ei av døtrene på bruket da hun reiser til Oslo for å gå i tjeneste som 14-åring. I bokas andre del er jenta voksen og har startet sin egen familie og vi får innblikk i hvordan det var å vokse opp i en av hovedstadens drabantbyer på 60-tallet.
I det store og det hele er dette en fantastisk slektskrønike, en innføring i norsk hverdagshistorie og en sjarmerende fortelling om det å vokse opp, familierelasjoner og den spennende ungdommens forelskelse. Vi møter skolevesenet, fagforeninga og arbeidersamfunnet. Dette har blitt kalt en eksistensiell roman, med rette. Det er hvertfall et av hovedverkene i norsk litteratur fra siste halvdel av 1900-tallet. Anbefales!
Saga familiale s’étendant sur une soixante d’années et deux générations et demie, j’ai commencé Les Vainqueurs de Roy Jacobsen lors d’un voyage en Norvège à la fin octobre, la fiction historique étant un chouette moyen d’en apprendre plus sur l’histoire d’un pays. Le roman se découpe en deux parties, le narration passant de la mère Marta à son fils cadet Rogern. Leur trajectoire est similaire à ce que j’imagine être une majorité de la population norvégienne au cours du XXème siècle : vie agraire reposant sur les récoltes et la pêche en mer, exode rural, travail ouvrier à Oslo, avant de passer la main aux bébés boomers grandissant dans la misère et cumulant les petits boulots tout en bénéficiant, in fine, de tous les privilèges de leur génération face à leurs parents - études supérieures gratuites, voyages, foncier accessible, plein emploi…- et en reniant, tout du moins en partie, les valeurs éthiques et politiques de ces derniers. J’ai dévoré la première partie très rapidement, adorant les longues descriptions des paysages reculés de la Norvège du nord et le personnage du père de Marta, boxeur acharné d’un combat aux rounds infinis face au gagnant tout désigné qu’est le capitalisme. Le personnage de Marta y reste très effacé, dans une abnégation totale (résultat de sa condition de classe et de genre, point de vue de l’écrivain portrayant sûrement sa propre mère, ou les deux ?). Le changement de point de vue est assez abrupt cependant, j’aurais aimé rester avec Marta plus longtemps. Elle perd sa voix, déjà faible, à l’instant même où elle acquiert le statut de mère, ne servant plus que de tremplin à ses trois fils. J’ai mis énormément de temps à pleinement rentrer dans la narration de Rogern, bien que j’ai apprécié que les deux narrations commencent chacune avec une anecdote de jeunesse façonnante pour les deux personnages (les explosifs de Marta, la course au temps idéal de Rogern). La raison de cette difficulté se trouve sûrement dans les descriptions bien trop longues (des dizaines de chapitres) de la scolarité de Rogern, ainsi que le sexisme d’autant plus patent de la prose de Roy Jacobsen une fois la passation effectuée. En fait, le personnage de Rogern est assez antipathique. Il est à la fois passif et égoïste, et les commentaires en aparté de l’auteur, censés être des commentaires politiques cinglants, tombent à côté (on a l’impression d’entendre notre grand-père ancien soixante-huitard désabusé se plaignant au repas de noël après quelques verres dans le nez). Bien qu’ils (Rogern, Roy Jacobsen) reconnaissent à certains moments leurs privilèges d’enfants gâtés, on ne peut que s’agacer face aux platitudes énoncées avec un peu trop de sérieux. Pour quelqu’un censé avoir étudié la socio à la fac (apparemment presque argument d’autorité sous sa plume, à travers Rogern), c’est un peu décevant. Malgré tout, on peut reconnaître à Roy Jacobsen sa qualité d’écrivain dans la précision de ses descriptions faisant de ce roman une mine d’or d’informations du point de vue de l’histoire politique, sociale et culturelle de la Norvège. Merci à lui de m’avoir fait replonger dans The Doors, qui constellent toute la seconde partie de l’ouvrage. Cela reste une lecture enrichissante et captivante (la preuve, j’ai tenu bon sur les 773 pages).
Godt kjent med Roy Jacobsen sitt forfatterskap før jeg startet på Seierherrene. Syns boken hadde en god historie, men ble alt for lang. Jacobsen dro ut og tok med en del han kunne holdt seg for god for. Det ble en liten kamp å komme seg gjennom boken. Frister ikke til gjentagelse, men glad for å ha lest en klassiker.
Skulle ønske at jeg kunne gi 5 av 6 stjerner til denne. Det er en fantastisk historie, men jeg må trekke litt fordi noen ganger blir språket så rart at jeg ikke skjønner hva forfatteren mener, det går over stokk og stein. Særlig i begynnelsen og på slutten. Men ellers var det både latter og gråt, fine beskrivelser av tider og mellommenneskelige forhold og individets plass i det større samfunnet. Koste meg hele veien.
Lydbok, Cappelen Damm 2008, lest av Bjørn Sundquist, Operasjon Hjernerystelse.
En til tider fengslende og flott, men også saktegående, i overkant lang og litt springende oppvekstroman fra to generasjoner og to svært forskjellige miljøer.
Boka er delt inn i to deler. I del I følger vi Marthas oppvekst i trange kår i Nordland. Fortellerstilen er beskrivende, sett utenfra, relativt stillestående og rett og slett litt kjedelig, og vi kommer bare i liten grad inn i hodet til Martha eller de andre karakterene. Historien blir mer engasjerende når Martha flytter til Oslo. Del II er skrevet i jeg-form, og er mer personlig, interessant, humoristisk, gjenkjennelig og intens enn Del I. Vi følger Marthas sønn Rogern fra barndom på Årvoll til voksen 35-åring, og vi får fine beskrivelser av venner, uoppnåelige kjærester, sadistiske lærere, sommerferie, skiturer, Doors, dop, kriminalitet, Blindern, Fortran og familieliv. Ikke helt på Saabye Christensen-nivå, men en veldig god skildring av oppvekst i Oslo. Det er også flere nydelige stream-of-consciousnes-partier med en leken oppfinnsomhet og herlig humor.
De to delene er så ulike at det er rart at de ikke blei gitt ut som to separate bøker. 3.0/5.0 til Del I, 4.0/5.0 til Del II.
Innleser er Bjørn Sundquist. Jeg tror ikke han er det beste valget for denne teksten. Han kunne nok ha lest Del I greit nok, hvis han hadde brukt Hammerfest-dialekten sin. Istedenfor leser han på et østlandsliknende bokmål med snodig tonefall og rare måter å uttale ord på. Dialogene leser han derimot på mer Nordlandsvis, og det fungerer mye bedre. Del II av romanen fortelles med jeg-stemmen til en Årvoll-gutt, og da er kunstig og tilgjort østlandsdialekt veldig lite troverdig. Hvorfor kunne ikke en Oslo-mann ha lest denne delen? Dennis Storhøi? Mads Ousdal? Eller selvfølgelig Thorbjørn Harr? Og hvis i tillegg Marit Adeleide Andreassen, Gjertrud Jynge eller Nils Johnson hadde lest Del I ville opplevelsen vært fullkommen!
Tenk at da jeg gikk forbi sommerhuset hans på Dønna, på vei ned til fjæra og onkel sitt naust, og jeg lurte på hva han skrev, forfatteren fra Oslo, så var det faktisk denne boka. For meg som har vokst opp med å høre historier fra "gamle dager" på Helgelandskysten, er skildringene så ekte at jeg tipper forfatteren fra Oslo brukte tiden på Dønna godt til å suge til seg historier om levd liv, og hvor hard tilværelsen der oppe var. Boka er fantastisk, og jeg tror faktisk at jeg skal lese den en gang til.
For en opplevelse! Vi følger en familie over tre generasjoner i det den tar steget ut av "middelalderen" (naturalhusholdning langs kysten i Nord-Norge) til et moderne post-industrialisert Norge bare 70 år senere. Roy Jacobsen skriver troverdige karakterer, men klarer også å formidle hvordan de selv opplever sin omverden. Det gjør at boken på en unik måte klarer å sette leseren inn i hvordan den rivende samfunnsutviklingen opplevdes av karakterene. Kanskje jeg en gang blir så heldig å få lese en tilsvarende bok om min egen tid, men det er kanskje mye å håpe på. Hatten av 🎩
A book with a lurking potential. The underlying story is good, but the authors many and expansive digressions kept me somewhat bored. The books middle part that focused on Marta was good, as it was also the part where the digressions seemed to be in tune with the actual story. Unfortunately this was lacking for me in both the start and end of the book, and dragged what could have been a five, down to three.
The first part is a tremendous description of life in northern Norway at a time when this was still a poor country where children went hungry and cold to bed. The second part fast-forwards to the children of the post-war welfare state. The juxtaposition gains in power by the narrative continuity - and, for that matter, the immediate recognizability in my own family history.
Sterk 3-er. Tror ikke store tidsspenn i litteratur er min greie, føles langdrygt selv om det som fortelles er både spennende og flott å høre om. Mangla et "mellomklimaks" midt i som gjør siste del spennende. For øvrig liker jeg arbeiderklasse-skildringene i boka :)
Har merkelig nok ikke lest denne boka før nå. Den er fantastisk! Den er nå på min ti-på-topp-liste sammen med for eksempel Lillelord, Øst for Eden, Vredens Druer og Byens spor. Jeg hørte den på lydbok lest av Bjørn Sundquist. Kan anbefales!
Et slag i ansiktet for oss åndelige frihetssøkere som lurer på hvordan jeg skal utfolde meg og hevde meg i dagens samfunn uten tanke på solidaritet, samarbeid og samfunnsmessig bidrag. Deilig. Tidvis litt dårlig skrevet
En monumental bok om den norske arbeiderklassens krampeaktige vei ut av middelalderen og over til den underlige konstruksjonen sosialdemokratiet er. Jacobsen har en enorm evne til å flette sammen artige anekdoter med sosiologisk innsikt. Fantastisk lesning. Anbefales!
Det var fint å lese denne boken fra en tid før nå, men med problemstillinger som er evige. Og så var det ganske artig å hele tiden vite hvor i Oslo man var.
Første halvdel av historien minner veldig livet som blir skildret i de usynlige. Enkelt, rått og fattig. Vi følger Marta og hennes familie og deres mange prøvelser i årene hun vokser opp på 20/30-tallet. Andre halvdel følger vi Rogern, som også har sitt å stri med, men i et helt annet omfang enn sin mor. Man skulle tro det var hundre år i mellom disse to oppveksthistoriene og ikke mor og sønn. To gode historier hver for seg, men sammen er de en beretning om den voldsomme utviklingen som foregikk og forskjellen på å vokse opp på 30- og 60-tallet.
Nord-Norge, Oslo øst og norsk 1900-tall: Seierherrene er umiskjennelig Roy Jacobsen. (Men overraskende lite om andre verdenskrig, egentlig, med tanke på hvor mye han har skrevet om det senere.)
Denne leste jeg første gang sommeren 1995 på interrail, mens vi ventet en hel dag på toget fra Reims til Nice. Å lese den igjen 25 år senere var en merkelig opplevelse. Seierherrene er en av de mest solgte norske romanene de siste 30 årene. Den er en feiring av det norske løftet, fra mellomkrigstidens fattigdom til vår tids overflod (som har blitt enda større i årene siden Seierherrene kom ut.)
Seierherrene har to hovedpersoner, Marta og sønnen Roger’n. Marta vokser opp i Nord-Norge i fattigdom, men flytter til Oslo for å bli hushjelp i tenårene. Roger’n er sønnen hennes. Begge er representanter for makrotrender mer enn de er tydelige personer – Marta og Roger’n flyter gjennom tiden, hvis det går an å si. Det er litt for lite som lugger i Seierherrene.
Mest for etterkrigsgenerasjonen, som vil finne mye å kjenne seg igjen i.
Roy Jacobsen was nominated for the Nordic Literature Prize for this novel in 1991. This creates expectations. I was disappointed...
The first part of the novel depicts the life of a fishing and farming family on the Helgeland coast in 1930's in a colourful way, this supported by the frank dialect spoken in Helgeland. The young Marta then moves to Oslo to work as a domestic, and here also Jacobsen manages to enchant me with this astonishing story about the meeting of the young poor girl with the large city and a rich family.
But things get worse. In the second part of the novel, the author switches to an I-narrative form telling for Martha's youngest son. The story appears endless. The description of the life in the worker apartment building, the children quarrels, the school is far too detailed.
What I lack most in the novel is an intellectual boost.
Endelig ferdig med å lytte meg gjennom 16 cd'er med Bjørn Sundquist som oppleser (noe han gjør veldig bra!)
Jeg likte vel best den første delen som foregår i Nordland og frem til etterkrigsårene i Oslo, men jeg må si jeg satte pris på drabantbyoppveksten i Oslo også, selv om jeg hoppet litt noen steder. Skjønner godt at Jacobsen fikk Bokhandlerprisen for denne romanen i