Dyret er noko så sjeldsynt som ein svangerskapsroman. Den gir deg svaret på det du ikkje får vite i fagbøkene. Den spør kva jomfru Maria og di eiga mor lurte på då dei gjekk gravide. Om å være to personar i ein kropp og likevel være einsam. Og om å plutselig være meir dyr enn menneske.
Rolig og rørende roman om å bære frem et nytt menneske. Ikke noe kreisi, bare akkurat sånn som det er (tror jeg da), og det var det som var så fint med å lese den.
Hovedpersonen vert uventa gravid og går gjennom endringar både fysisk og mentalt. Me følger ho gjennom heile svangerskapet og dei første månadane med baby. Brått vert det viktig med fast jobb for å få foreldrepengar. Ho tenker på barndommen sin, og ser mor si med nye auge. Ho tenker på korleis samfunnet ser på morsrolla. Ho leiter etter dei heilt subjektive erfaringane om korleis fødselen er. Ho vil førebu seg, men som alle nye mødre blir verda snudd opp ned når ein blir mor. Eg kunne kjenne meg att i mange av tankane hennar, og hugsar sjølv at eg las alt eg kom over for å lære om det nye tilværet med barn. (Eg har ei liste med svangerskapslitteratur her på bokelskere, og ei med foreldrelitteratur!) Eg hugsar eg likte veldig godt Vinterbarn av Dea Trier Mørch, men denne kjem endå tettare på korleis det er å få barn no i 2019. Vinterbarn hadde mange flotte skildringar, men ber likevel preg av å vera frå 1977. Eg har nok meir til felles med hovudpersonen i Dyret. Perfekt bok for ventande mødre!
En morsom og god skildring som følger det samme sporet som Ungdomsskulen. Forteller stemmen er finurlig og gjenkjennbar på samme tid. Den naturlig prosessen som temaet omhandler driver skildringen fremover og det er få overraskelser. Det er en gjennomgod og varm bok (selv om den tangerer mot mindre behagelige temaer til tider) som man kan kose seg med og ta inn over seg. For min del var ikke temaet avgjørende for at jeg ville lese boken og den kunne nesten gjerne handlet om noe helt annet, men den brakte noen interessante perspektiver med seg som jeg kommer til å ta med meg videre.
Heidi Furre tok meg med storm i Parissyndromet, og denne boka gav meg akkurat den same kjensla. Furre veit verkeleg korleis få ein til å bli revet med i èin historie, på same tid som man aldri vil at den skal ta slutt. Denne historia, men også Parissyndromet, var med meg i lang tid etter eg vart ferdig med bøkene. Utrolig vakre, men også simple historier om vanlege kjensler og tanker. Skrevet på heilt magisk vis.
Usikker om 4 eller 5. Sier 4,6. Visste ikke helt hva jeg gikk inn i når jeg begynte å lese. Visste ikke den handlet om graviditet, men så handler jo den også om så mye mer. Veldig fine refleksjoner over livet som jente og kvinne, fikk meg til å tenke. Gråt nesten på jobb, men måtte ta meg sammen. Likte den godt!
Denne skulle jeg ha lest da jeg var gravid, eller i barselpermisjon. Alle kvinnerjenterdamersøstre burde fått denne utdelt på første svangerskapskontroll.
Den er personlig og nær, før den treffer meg i magen med store linjer om søsterskap og slekt som skal følge slekters gang. Jeg er imponert!
Denne romanen fikk meg til å tenke på de store spørsmålene. Jeg tenkte så det knakte. Hva betyr feminisme for meg? Og hvilket potensial ligger i romanen som ikke skrives ut? Dyret fikk meg til å tenke på andre bøker jeg har lest som fikk meg til å stille de samme spørsmålene.
Heidi Furre er definitivt ein av mine favoritt-forfattarar. Blir alltid oppslukt av historiene hennar, med sjølvkritiske, filosofiske tankar ein lett kan kjenne seg igjen i, om utfordrende etapper i livet. Anbefalast på det sterkaste!