What do you think?
Rate this book
დიდი წრებრუნვა
"დიდი წრებრუნვა" მე20 საუკუნის, ნორვეგიელი კლასიკოსის თარიაი ვესოსის ნაწარმოებია, რომლის მთავარი თემაა: დაბადება და სიკვდილი, ცვლილება და უწყვეტობა, ცოდვა და თავისუფლება. ჩვენ მივყვებით პერის ცხოვრების ციკლს და ვეცნობით მის, არცთუ ისე მარტივ ცხოვრებას. წიგნი ვესოს ერთ-ერთ საუკეთესო ნაშრომად და მსოფლიო მარგინალურ ლიტერატურაში, შესანიშნავ ნაწარმოებად ითვლება.
224 pages, Paperback
First published January 1, 1934
2 people are currently reading
161 people want to read
About the author
Tarjei Vesaas
83 books420 followersTarjei Vesaas was a Norwegian poet and novelist. Written in Nynorsk, his work is characterized by simple, terse, and symbolic prose. His stories often cover simple rural people that undergo a severe psychological drama and who according to critics are described with immense psychological insight. Commonly dealing with themes such as death, guilt, angst, and other deep and intractable human emotions, the Norwegian natural landscape is a prevalent feature in his works. His debut was in 1923 with Children of Humans (Menneskebonn), but he had his breakthrough in 1934 with The Great Cycle (Det store spelet). His mastery of the nynorsk language, landsmål (see Norwegian language), has contributed to its acceptance as a medium of world class literature.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 11 of 11 reviews
May 20, 2023
I finish The Great Cycle with the conviction—not that Tarjei Vesaas has captured something fundamental about human life, but that he has captured something fundamental about me. About my life. About my childhood. About my family. Something that took root in me as a child—or that always existed in me, that only appears to have taken root at the moment when I began to retain memories. In a strange way, this is the same novel as Spring Night, perhaps even the same novel as The Boat in the Evening, in a more obscure way the same novel as The Ice Palace. I would read this novel a thousand times, in a thousand iterations. I do not know what this story is. I do not imagine it could be expressed in fewer words than Tarjei Vesaas takes to tell it, in those books where he tells it. The story of my life.
There is a brutality here. A stink of death. Of people making themselves miserable because they refuse to talk about their feelings. People carrying “a great deal that was painful and confused and nameless, that simply was there and must not come out. If you talked about it, the heavens would fall, or something equally terrible would happen” (55). Perhaps this is all that I relate to—this burden of silence that I have overcome, thank God, in my own life, and yet still carry within me. There were times, though, when I wanted to shake the book and shout "ask, ask, for God's sake just ask!" It is not an eternal mystery, it is just another person's heart! It can be known! By the miracle of language, it can be known! But can it?
There is something undeniably generic about the novel. Many characters are tropes, albeit of an interestingly antiquated kind. Some of the symbolism is groaningly obvious. I wouldn’t be at all surprised to hear another reader say they found it inane. And yet—
I have never watched a calf born, or heard a horse slaughtered, or spent an endless spring herding sheep in a Norwegian valley. I never beat up my best friend or walked miles to a tiny schoolhouse or held my small brother as he wasted away beside me. But I have dreamed—perhaps that is the story.
There is a brutality here. A stink of death. Of people making themselves miserable because they refuse to talk about their feelings. People carrying “a great deal that was painful and confused and nameless, that simply was there and must not come out. If you talked about it, the heavens would fall, or something equally terrible would happen” (55). Perhaps this is all that I relate to—this burden of silence that I have overcome, thank God, in my own life, and yet still carry within me. There were times, though, when I wanted to shake the book and shout "ask, ask, for God's sake just ask!" It is not an eternal mystery, it is just another person's heart! It can be known! By the miracle of language, it can be known! But can it?
There is something undeniably generic about the novel. Many characters are tropes, albeit of an interestingly antiquated kind. Some of the symbolism is groaningly obvious. I wouldn’t be at all surprised to hear another reader say they found it inane. And yet—
I have never watched a calf born, or heard a horse slaughtered, or spent an endless spring herding sheep in a Norwegian valley. I never beat up my best friend or walked miles to a tiny schoolhouse or held my small brother as he wasted away beside me. But I have dreamed—perhaps that is the story.
January 14, 2017
Peras buvo bejėgis. Beginklis prieš visa tai, kas užgriūva ir sugniuždo žmogų.
March 27, 2022
Per Bufast bærer en tung bør på sine skuldre. Som eldste sønn er han er nødtvungen til å overta familiegården, noe han motsetter seg i taushet. Du skal vera på Bufast all din dag! Taushet er gjennomgående på gården, og jeg tror denne familiedynamikken var svært gjeldende i den gamle norske bondekultur, og kanskje spesielt i Vinje, hvor Vesaas kom fra. Alle aner og sanser i stor grad de andres sjeleliv, men ingenting blir delt, ingenting blir løst og alt floker seg.
Historien er, i kjent Vesaas stil, helt blottet for humor, og jeg tror han er den eneste av den type forfattere jeg virkelig nyter å lese. Det kommer av hans fremragende evne til å skape stemninger. Sanseligheter. Per sanser og merker, fra barnsben av. Angen av mennesker og natur, av melk, av jorda, av årstidene. Noen av de flotteste sanselighetene foregår ved elva Tvinna som renner ved siden av gården.
Per er gjennomgående helt ute av stand til å ta grep om sitt eget liv og hans liv er styrt av krefter utenfra. Han reiser fra gården for å gå på jordbruksskole. Miljøskiftet gjør at han begynner å se Bufast i et nytt lys, hvor tidligere opplevelser, sanseligheter, kunnskaper, og synet på hans far får en ny verdi. Blikket vendes bort fra egen navle.
Slutten er fantastisk. Han mister sitt livs kjærlighet til sin beste venn, og ender opp med å gifte seg med en kvinne som vil kunne "stelle til dagar på en gard". Han tar over gården han har prøvd å riste av seg i alle år. Og han eier situasjonen. Han innser at han allerede er en del av noe storslagent. Han er en del av Det Store Spelet. Han "ville!"
Historien er, i kjent Vesaas stil, helt blottet for humor, og jeg tror han er den eneste av den type forfattere jeg virkelig nyter å lese. Det kommer av hans fremragende evne til å skape stemninger. Sanseligheter. Per sanser og merker, fra barnsben av. Angen av mennesker og natur, av melk, av jorda, av årstidene. Noen av de flotteste sanselighetene foregår ved elva Tvinna som renner ved siden av gården.
Per er gjennomgående helt ute av stand til å ta grep om sitt eget liv og hans liv er styrt av krefter utenfra. Han reiser fra gården for å gå på jordbruksskole. Miljøskiftet gjør at han begynner å se Bufast i et nytt lys, hvor tidligere opplevelser, sanseligheter, kunnskaper, og synet på hans far får en ny verdi. Blikket vendes bort fra egen navle.
Slutten er fantastisk. Han mister sitt livs kjærlighet til sin beste venn, og ender opp med å gifte seg med en kvinne som vil kunne "stelle til dagar på en gard". Han tar over gården han har prøvd å riste av seg i alle år. Og han eier situasjonen. Han innser at han allerede er en del av noe storslagent. Han er en del av Det Store Spelet. Han "ville!"
July 1, 2025
(Et litt for langt..)
Postludium
Jeg har akkurat lukket Det store spelet og sitter igjen med … minner? Minner om Bufast, natur, folk og dyr gjennom årstider som følger årstider – så stille og hverdagslig at man knapt merker at årene går, bortsett fra arbeidsoppgavene som blir flere og tyngre jo eldre du blir.
Jeg tror kanskje jeg kommer til å huske Det store spelet bedre enn Tårnet, fordi jeg så gården så tydelig for meg. Den var så levende. Tårnet kommer jeg til å huske for den stille skrivemåten og poesien i alle ordene, men gården Bufast? Den fantes.
De forsagte menneskene som følte altfor store følelser til at de fant ord til hverandre – det er tydeligvis en gjenganger hos Vesaas. Og jeg greier ikke å fri meg fra det jeg har kalt arvesynden: generasjonstraumene som går i arv. Jeg antar faren til Eilev (Eilev, far til Per) var like forsagt som ham. At hans barndom ikke var stort annerledes. Foreldre som jobba og sleit. Barna som måtte greie seg selv. Voksne som snudde ryggen til når barna stod der med hjertet i hendene.
Alle orda som aldri kom. Som gjør at Per aldri snakka med Olav, sin eneste venn, om noe av det som betydde noe. At han aldri sa noe til Åsne. At han kunne se og føle alt broren bar på, men aldri greide å forløse det – bare snu ryggen til, slik faren hadde gjort mot ham.
Og at han ikke greide å si de magiske og forløsende ordene «Jeg har blitt glad i jorda» før faren døde.
Jeg kommer til å huske årstidene på Bufast. Samspillet – det store spelet – mellom naturen, menneskene, dyra, gjøremålene. Jeg ser for meg gården. Mora foran ovnen, en unge til brystet i den ene armen mens hun steiker pannekaker av råmelk med den andre. Vesaas beskriver henne ikke så mye i utseende, men jeg ser henne likevel: med skaut, håret satt opp i nakken, husmorforkle, kjole, hvite sokker i skoene. Et trebord under vinduet, hvit duk, fillerye på tregulvet, hvite gardiner. Sommer: vase med markblomster. Vinter: et tretrau med epler fra høsten.
Ingenting av det har Vesaas skrevet. Men jeg ser det. Jeg ser bøene, elva Tvinna, der de lauger seg.
Og jeg merker meg én ting: Der Tårnet var skrevet med stillhet, er Det store spelet skrevet med tid. Ikke som klokketid eller historisk tid, men som rytmisk, kroppslig og syklisk erfaring. Vesaas har en egen evne til å skrive tid slik den kjennes – ikke slik den måles. Tid som arbeid og gjentakelse, som venting, som årstider i kroppen – og i jorda.
Og én ting til: Vesaas skriver ikke bare natur – han skriver jord. Sånn at jeg nesten kjenner lukta av muld og følelsen av jord mellom hendene mens jeg leser. Jeg fikk nesten træler bare av å følge farens rytme i nybrottet hver vår, all ljåinga og hesjinga hver onn. Det er noe kroppslig ved det. Taktilt. Tyngden av høy og stein. Stillheten når han står og ser utover bøen, eller når han bare går gjennom rommet – og det lukter jord.
Jeg tror det bare er Ulven som har skrevet jord og ensomhet så sterkt i kroppen etter ham. To forfattere som skrev med stillhet – og med jord. Det er en slags forbindelse i det.
Og jeg kommer til å huske Per. Som ville bort fra odelen – som føltes som et åk, som en slags forbannelse. Kanskje fordi faren talte det som en selvfølge, og Per kjente at han ikke hadde fri vilje. Men så, da faren ble eldre og svakere, og Per fikk forholde seg til gården på egne premisser, ble han glad i jorda – og i livet der.
Jeg kommer til å huske broren. Han som ikke følte at han kunne bli – forvist, selv om han kanskje ikke var det. Hadde han et reelt valg? Hadde noen av dem?
Og moren. Som så det store spelet med nye øyne da mannen døde. At livet og årstidene fortsatte. Uforstyrret. Hvordan kan alt bare fortsette når du er i sorg? Har han ikke betydd noe? Burde ikke gården holde pusten, i det minste én dag? Jeg tenker på Stop all the clocks av Auden. Bortsett fra at han hadde alle ordene. Hun hadde ingen. Kanskje satte han dem for henne, i diktet, tilbake i tid.
Jeg leser Det store spelet på mange nivåer: spillet mellom natur og mennesker. Spillet mellom mennesker – eller fraværet av det. Spillet mellom lys og mørke, liv og død. Det er lys i våren og kalver som blir født. Mørke i at stutene slaktes. Lys i lukta av pannekaker laget av råmelk etter kalving. Mørke i at kalv og ku skilles etter minutter.
Det er lys i et blikk og en vennlig hånd fra ei god moster. Men uendelig mørke i alle de vonde følelsene som henger tungt over gården, og som ingen klarer å bryte gjennom – fordi ingen snakker sammen.
Men så kommer Signe Moen. Og det ser ut som han fant kjærligheten, Per. Kanskje var det bedre at det ikke ble Åsne likevel, for han fant aldri ordene med henne. Med Signe gjorde han det – ikke mange, men noen. Nok. Og han kunne stå med henne inntil seg og ikke bry seg om hvem som så det. For det var dem to.
Og etter at boka er slutt, ser jeg for meg at Signe syr linklede om kveldene. At hun syr på brudekjole og blir gardskone på Bufast, med moren, moster og Bjørn i nabohuset og mosters to unger – kanskje flere.
Jeg har ikke lyst til å drømme boka så mye videre. For jeg vet ikke om Per finner de orda han trenger når han selv blir far. Om han bryter det som gikk i arv. Men kanskje. Kanskje er det et håp. Kanskje lærer barna det store spelet mellom mennesker også, ikke bare mellom natur, dyr og jord. Kanskje
Postludium
Jeg har akkurat lukket Det store spelet og sitter igjen med … minner? Minner om Bufast, natur, folk og dyr gjennom årstider som følger årstider – så stille og hverdagslig at man knapt merker at årene går, bortsett fra arbeidsoppgavene som blir flere og tyngre jo eldre du blir.
Jeg tror kanskje jeg kommer til å huske Det store spelet bedre enn Tårnet, fordi jeg så gården så tydelig for meg. Den var så levende. Tårnet kommer jeg til å huske for den stille skrivemåten og poesien i alle ordene, men gården Bufast? Den fantes.
De forsagte menneskene som følte altfor store følelser til at de fant ord til hverandre – det er tydeligvis en gjenganger hos Vesaas. Og jeg greier ikke å fri meg fra det jeg har kalt arvesynden: generasjonstraumene som går i arv. Jeg antar faren til Eilev (Eilev, far til Per) var like forsagt som ham. At hans barndom ikke var stort annerledes. Foreldre som jobba og sleit. Barna som måtte greie seg selv. Voksne som snudde ryggen til når barna stod der med hjertet i hendene.
Alle orda som aldri kom. Som gjør at Per aldri snakka med Olav, sin eneste venn, om noe av det som betydde noe. At han aldri sa noe til Åsne. At han kunne se og føle alt broren bar på, men aldri greide å forløse det – bare snu ryggen til, slik faren hadde gjort mot ham.
Og at han ikke greide å si de magiske og forløsende ordene «Jeg har blitt glad i jorda» før faren døde.
Jeg kommer til å huske årstidene på Bufast. Samspillet – det store spelet – mellom naturen, menneskene, dyra, gjøremålene. Jeg ser for meg gården. Mora foran ovnen, en unge til brystet i den ene armen mens hun steiker pannekaker av råmelk med den andre. Vesaas beskriver henne ikke så mye i utseende, men jeg ser henne likevel: med skaut, håret satt opp i nakken, husmorforkle, kjole, hvite sokker i skoene. Et trebord under vinduet, hvit duk, fillerye på tregulvet, hvite gardiner. Sommer: vase med markblomster. Vinter: et tretrau med epler fra høsten.
Ingenting av det har Vesaas skrevet. Men jeg ser det. Jeg ser bøene, elva Tvinna, der de lauger seg.
Og jeg merker meg én ting: Der Tårnet var skrevet med stillhet, er Det store spelet skrevet med tid. Ikke som klokketid eller historisk tid, men som rytmisk, kroppslig og syklisk erfaring. Vesaas har en egen evne til å skrive tid slik den kjennes – ikke slik den måles. Tid som arbeid og gjentakelse, som venting, som årstider i kroppen – og i jorda.
Og én ting til: Vesaas skriver ikke bare natur – han skriver jord. Sånn at jeg nesten kjenner lukta av muld og følelsen av jord mellom hendene mens jeg leser. Jeg fikk nesten træler bare av å følge farens rytme i nybrottet hver vår, all ljåinga og hesjinga hver onn. Det er noe kroppslig ved det. Taktilt. Tyngden av høy og stein. Stillheten når han står og ser utover bøen, eller når han bare går gjennom rommet – og det lukter jord.
Jeg tror det bare er Ulven som har skrevet jord og ensomhet så sterkt i kroppen etter ham. To forfattere som skrev med stillhet – og med jord. Det er en slags forbindelse i det.
Og jeg kommer til å huske Per. Som ville bort fra odelen – som føltes som et åk, som en slags forbannelse. Kanskje fordi faren talte det som en selvfølge, og Per kjente at han ikke hadde fri vilje. Men så, da faren ble eldre og svakere, og Per fikk forholde seg til gården på egne premisser, ble han glad i jorda – og i livet der.
Jeg kommer til å huske broren. Han som ikke følte at han kunne bli – forvist, selv om han kanskje ikke var det. Hadde han et reelt valg? Hadde noen av dem?
Og moren. Som så det store spelet med nye øyne da mannen døde. At livet og årstidene fortsatte. Uforstyrret. Hvordan kan alt bare fortsette når du er i sorg? Har han ikke betydd noe? Burde ikke gården holde pusten, i det minste én dag? Jeg tenker på Stop all the clocks av Auden. Bortsett fra at han hadde alle ordene. Hun hadde ingen. Kanskje satte han dem for henne, i diktet, tilbake i tid.
Jeg leser Det store spelet på mange nivåer: spillet mellom natur og mennesker. Spillet mellom mennesker – eller fraværet av det. Spillet mellom lys og mørke, liv og død. Det er lys i våren og kalver som blir født. Mørke i at stutene slaktes. Lys i lukta av pannekaker laget av råmelk etter kalving. Mørke i at kalv og ku skilles etter minutter.
Det er lys i et blikk og en vennlig hånd fra ei god moster. Men uendelig mørke i alle de vonde følelsene som henger tungt over gården, og som ingen klarer å bryte gjennom – fordi ingen snakker sammen.
Men så kommer Signe Moen. Og det ser ut som han fant kjærligheten, Per. Kanskje var det bedre at det ikke ble Åsne likevel, for han fant aldri ordene med henne. Med Signe gjorde han det – ikke mange, men noen. Nok. Og han kunne stå med henne inntil seg og ikke bry seg om hvem som så det. For det var dem to.
Og etter at boka er slutt, ser jeg for meg at Signe syr linklede om kveldene. At hun syr på brudekjole og blir gardskone på Bufast, med moren, moster og Bjørn i nabohuset og mosters to unger – kanskje flere.
Jeg har ikke lyst til å drømme boka så mye videre. For jeg vet ikke om Per finner de orda han trenger når han selv blir far. Om han bryter det som gikk i arv. Men kanskje. Kanskje er det et håp. Kanskje lærer barna det store spelet mellom mennesker også, ikke bare mellom natur, dyr og jord. Kanskje
July 31, 2021
Fantastyczna lekcja życia w przyrodzie i współżycia z nią. Na przestrzeni kilkunastu lat dojrzewania Pera obserwujemy Wielki Cykl (w polskim tłumaczeniu - Grę) zmian por roku wokół norweskiej wsi pierwszej połowy XX w. Mamy małe kręgi tygodnia (szkoła, praca w gospodarstwie, niedzielny wypoczynek), roku (od świąt do świąt, wakacje) czy wreszcie wymianę pokoleń. To a także punkty graniczne oraz doświadczane przez bohaterów obrzedy przejścia, przetykają całą fabułę. Choć ta symbolika stanowi oś interpretacyjną to podana jest oszczędnie, gdzieś mimochodem.
I to jest w tej książce najcudowniejsze - kupujemy gospodarstwo w Bufast z całym inwentarzem (hehe), zgadzamy się od początku z gospodarzami, ze TAK JEST W BUFAST I TAK MUSI BYĆ.
Polecam serdecznie. Surowy klimat łączy się z surową formą, a autor pozostaje równie oszczędny w słowach co zapracowani gospodarze Bufast. Ludzie, choć niepozbawieni wad, są częścią cudownie opisanego świata, w którym natura łaskawie pozwala nam ze sobą zyc. Przedstawionej rzeczywistości jest równie daleko do idyllicznych jak i naturalistycznych przerysowań; natura daje życie i daje smierć, rozpędzona w ów wielki cykl.
Osobnym tematem jest dojrzewanie, które, choć równiez włączone w Wielki Cykl, wymaga osobnego komentarza. Emocje kilkulatków, a później nastolatków, opisane są w punkt! Gesty, jedno czy dwa słowa - i wiesz dokładnie, co czuje młodociany bohater, wiesz, ze sam(a) poczuł(a)byś to samo i zareagował(a) podobnie. Widzimy wątpliwości. Błędy. Rozbudowany świat wewnętrzny pozwala nam odtworzyć motywacje działań i zrozumieć decyzje. A to wszystko jest podane w cudownie prostych słowach.
I to jest w tej książce najcudowniejsze - kupujemy gospodarstwo w Bufast z całym inwentarzem (hehe), zgadzamy się od początku z gospodarzami, ze TAK JEST W BUFAST I TAK MUSI BYĆ.
Polecam serdecznie. Surowy klimat łączy się z surową formą, a autor pozostaje równie oszczędny w słowach co zapracowani gospodarze Bufast. Ludzie, choć niepozbawieni wad, są częścią cudownie opisanego świata, w którym natura łaskawie pozwala nam ze sobą zyc. Przedstawionej rzeczywistości jest równie daleko do idyllicznych jak i naturalistycznych przerysowań; natura daje życie i daje smierć, rozpędzona w ów wielki cykl.
Osobnym tematem jest dojrzewanie, które, choć równiez włączone w Wielki Cykl, wymaga osobnego komentarza. Emocje kilkulatków, a później nastolatków, opisane są w punkt! Gesty, jedno czy dwa słowa - i wiesz dokładnie, co czuje młodociany bohater, wiesz, ze sam(a) poczuł(a)byś to samo i zareagował(a) podobnie. Widzimy wątpliwości. Błędy. Rozbudowany świat wewnętrzny pozwala nam odtworzyć motywacje działań i zrozumieć decyzje. A to wszystko jest podane w cudownie prostych słowach.
May 30, 2024
Vesaas er ein favoritt. Språket, skildringane, tankar, dialog og hendingar som blir fletta saman er ei nyting å lese eller å lytte til. Viktige element er livet på ein gard for nesten hundre år sidan, slitet, arbeidet med nybrot, fødsel og død.
Per Bufast går i alt dette, og vi følger han frå barndom til ung vaksen. Han er ikkje glad i jorda, slik faren er. Han ser med undring på faren, som alle seier er dyregod, men som slaktar dyra sjølv. Per lengtar han ut. Det vil seie; først lengtar han etter nærleik. Mora er travelt opptatt av yngre brør, faren er opptatt av arbeid tidleg og seint. Han seier lite. Det er moster som er nærast. Vener har han ikkje. Folka på garden held seg for seg sjølv.
Så startar han i skulen og får ein ven, Olav Bringa. Han knyter seg og til Åsne, som han møtte før han blei skulegut. Olav og Per er flinke på skulen, og for Per er det ein veg ut, for han vil ikkje det faren han sagt til han: bli på Bufast i all sin tid.
Gjennom åra som kjem er det pubertet, sjalusi, venskap, utanforskap og ein forknytt ambivalens til religion, yrkesval og lengsel etter Åsne.
Det er flotte skildringar av nytt liv, råmjølk/morsmjølk og lykke. Men bak alt lurer døden. Ein stutkalv må slaktast etter 14 dagar. Hestar blir gamle og ein må skyte dei. Faren blir sjuk allereie som 50-��ring og Per må finne ut av rolla si.
Det er eit kretsløp og alt heng saman. Garden er som ei verd, eit spel. Og vi er alle ein del av det. Det er ein symbolikk og eit perspektiv som gir romanen ein høg himmel. På same tid kjem vi tett på det som rører seg i eit ungt menneske. Mesterleg skrive!
Romanen har biografiske trekk, det har Tarjei Vesaas sagt i eit foredrag (Om skrivaren).
Per Bufast går i alt dette, og vi følger han frå barndom til ung vaksen. Han er ikkje glad i jorda, slik faren er. Han ser med undring på faren, som alle seier er dyregod, men som slaktar dyra sjølv. Per lengtar han ut. Det vil seie; først lengtar han etter nærleik. Mora er travelt opptatt av yngre brør, faren er opptatt av arbeid tidleg og seint. Han seier lite. Det er moster som er nærast. Vener har han ikkje. Folka på garden held seg for seg sjølv.
Så startar han i skulen og får ein ven, Olav Bringa. Han knyter seg og til Åsne, som han møtte før han blei skulegut. Olav og Per er flinke på skulen, og for Per er det ein veg ut, for han vil ikkje det faren han sagt til han: bli på Bufast i all sin tid.
Gjennom åra som kjem er det pubertet, sjalusi, venskap, utanforskap og ein forknytt ambivalens til religion, yrkesval og lengsel etter Åsne.
Det er flotte skildringar av nytt liv, råmjølk/morsmjølk og lykke. Men bak alt lurer døden. Ein stutkalv må slaktast etter 14 dagar. Hestar blir gamle og ein må skyte dei. Faren blir sjuk allereie som 50-��ring og Per må finne ut av rolla si.
Det er eit kretsløp og alt heng saman. Garden er som ei verd, eit spel. Og vi er alle ein del av det. Det er ein symbolikk og eit perspektiv som gir romanen ein høg himmel. På same tid kjem vi tett på det som rører seg i eit ungt menneske. Mesterleg skrive!
Romanen har biografiske trekk, det har Tarjei Vesaas sagt i eit foredrag (Om skrivaren).
September 18, 2025
- Du skal vera på Bufast i all din dag!
Per var veldig redd for faren sin, noe mange sannsynligvis var på den tiden.
Da jeg leste boka syntest jeg den var ganske kjedelig og langsom. Men har man lest Sult så blir man egentlig vant til slik. Og er det ikke fint om livet er litt langsomt, eller gjentakende? For det er jo det det egentlig er.
Jeg likte fokuset på årstidene. De er fine. Og jeg liker at man kan lese boken på mange måter. Tenkte litt på dyregørelse/animalisering. Spennende 🐎
Per var veldig redd for faren sin, noe mange sannsynligvis var på den tiden.
Da jeg leste boka syntest jeg den var ganske kjedelig og langsom. Men har man lest Sult så blir man egentlig vant til slik. Og er det ikke fint om livet er litt langsomt, eller gjentakende? For det er jo det det egentlig er.
Jeg likte fokuset på årstidene. De er fine. Og jeg liker at man kan lese boken på mange måter. Tenkte litt på dyregørelse/animalisering. Spennende 🐎
May 22, 2022
Den tog sin lilla tid och det är fortfarande vansklig att läsa på nynorsk men jag liker det och berättelsen var väldigt fin. Den hade gått snabbare om jag inte haft så mycket i skolan och är egentligen inte så lång. Väldigt fin, bra, mysig och stundtals lite sorglig. Läsvärd iallafall+ kul med nynorsk
January 12, 2026
Rivende lesning, sterkt, ømt og engasjerende. En av Vesaas beste, men det er også Fuglene, Vindane og Islottet. Er alle Vesaas bøker en av hans beste?
Du skal være på Bufast all din dag!
Du skal være på Bufast all din dag!
January 5, 2026
3.5 stars rounded down
My fifth Vesaas. What a splendid book. Works well as a time capsule of early 20th-century Norwegian farming life, and the pressure it places on oneself, as well as the freedom. The book also serves as an autobiographical look into Vesaas' own life and the pressures he faced as a young man, often mirroring those of the protagonist, Per Bufast.
More in-depth review to come.
free link to view this book here!
My fifth Vesaas. What a splendid book. Works well as a time capsule of early 20th-century Norwegian farming life, and the pressure it places on oneself, as well as the freedom. The book also serves as an autobiographical look into Vesaas' own life and the pressures he faced as a young man, often mirroring those of the protagonist, Per Bufast.
More in-depth review to come.
free link to view this book here!
Read
November 3, 2025Tarjei Vesaas sin Challengers (2024)
Displaying 1 - 11 of 11 reviews