What do you think?
Rate this book
System, frihed og virkelighed: En indføring i den tyske idealismens hovedpositioner
256 pages
First published January 1, 2016
1 person want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 of 1 review
October 28, 2018
Sammendrag av boka i mine egne ord:
Overordnet: Idealismens filosofiske særpreg består i en ontologisk forståelse av enhet mellom fornuften/bevisstheten og virkeligheten/den naturlige verden. Historisk sett eksisterer den tyske idealismen i en periode med ontologisk filosofi, mellom Kants fokus på epistemologi, og Kierkegaards og Marx sine psykologiske og sosialt orienterte oppgjør med idealismen.
Et notat for kronologiske knagger i den tyske idealismen:
1. Kant satte på dagsorden at den rene fornuft står fritt i den ellers lovmessige naturverden. I sin Kritikk av den Rene Fornuft §16 skriver Kant at mennesket opplever verden fra det Kartesianske utgangspunktet "Jeg tenker". Mennesket forholder seg altså til en praktisk virkelighet, ikke nødvendigvis til en metafysisk absolutt virkelighet. Problemet for de senere idealistene var at Kants filosofi syntes å vise et bilde av det frie mennesket som vesensforskjellig fra den determinerte naturlige verden. Kant forklarer hvordan bevisstheten forholder seg til virkeligheten, men ikke hva bevisstheten i virkeligheten består i.
2. Jacobi er den første til å kritisere Kant. Hans kritikk er i første omgang rettet mot Spinoza så vel som mot Kant: frihet kan ikke være underlagt fornuftens lover, ellers ville den ikke virkelig vært fri. I andre omgang er kritikken hans rettet mer direkte mot Kant: mennesket er ikke epistemologisk adskilt fra virkeligheten. Hans kritikk går ut på at Kants rigide dualisme mellom fornuften og virkeligheten ikke er tilstrekkelig begrunnet. Jacobi kommer imidlertid ikke med noen alternativ forklaring.
3. Fichte er den første som gir en alternativ begrunnelse for Kants konklusjon. Fichte mener at Kant setter jeg-et som sitt filosofiske fundament, men dette jeg-et er i seg selv ubegrunnet. Kants Kartesianske innsikt, hvor selvbevissthet oppstår i det bevisstheten rettes mot selvet som objekt, forutsetter allerede en pre-refleksiv bevissthet som allerede har en forståelse av selvet som distinkt fra andre objekter.
Fichte utarbeider en vitenskapslære som skal sette i system en filosofi som omfatter den absolutte helheten av virkeligheten, og denne tar utgangspunkt i en deling av bevisstheten i to enheter: En fri, pre-differensiell enhet (det absolutte jeg), og en differensiell enhet som kan rette oppmerksomheten mot seg selv henholdsvis som subjekt og objekt.
Fichtes løsning på Kants utilstrekkelighet er altså å betrakte jeg-et som en ontologisk fremfor epistemologisk dualitet. De senere idealistene går også ontologisk til verks i sine forsøk på å forene bevissthet og virkelighet.
4. Hegel forbigår Fichtes løsning; det absolutte kan, ifølge Hegel, ikke identifiseres med noen pre-refleksiv bevissthet. Likevel har nok Hegel blitt inspirert av Fichtes tanke om ontologiske antinomier. Kant har selv beskrevet fire fornuftsantinomier, men for Hegel bestod Kants svakhet i at han betraktet de verdslige ting som enhetlige. Hegel fremsetter i stedet en teori om en fundamental dialektikk som omfatter alt i virkeligheten, inkludert bevisstheten. Alle ting er på samme tid sin motsetning; det tilgrunnliggende prinsipp er "den autonome negasjonen". Denne spenningen er drivkraften i all forandring. (Det er derfor vi har et univers i bevegelse, fremfor et stille intet.) Den autonome negasjonen fungerer i ethvert fenomen: den foregår som en dobbeltbevegelse mellom to spenningspunkter, hvor de to konstituerer hverandre gjensidig. Spenningen som definerer bevisstheten er forholdet mellom refleksjonen (bevisstheten som begriper virkeligheten) og spekulasjonen (bevisstheten som foregriper virkeligheten). "Det absolutte" må forstås som den prosessen som sikrer enhet/identitet mellom refleksjonens oppsplitting mellom subjekt og objekt, og spekulasjonens forsoning mellom subjekt og objekt.
Hegel er i ettertid vanligvis forbundet med en sosial-historisk filosofi, fremfor metafysikk. Dette er ikke nødvendigvis en misforståelse, men det er en snever upresishet som kommer hvis man betrakter den dialektiske forskyvning av virkeligheten som lineær. Som et alternativ til dette, fremsetter forfatteren her, kan vi betrakte dialektikken som retroaktiv, det vil si at hver bevegelse fremover også endrer meningen av det foregående.
*For meg høres dette til slutt ut som et tema innenfor språkfilosofi og ikke metafysikk, så jeg må lese videre om Hegel før jeg kan si noe konklusivt om hans filosofi.
5. Schelling ivaretar Fichtes opprinnelige innsikt: at bevisstheten består av en pre-differensiell og en differensiell enhet. Men for Schelling er ikke dette to enheter, men snarere to stadier i en prosess. Selvbevissthet for Schelling oppstår i dobbeltbevegelsen mellom differensiering av selvet, altså opprettelsen av en distanse mellom subjekt og objekt, og samtidig syntesen av subjektet og objektet. Det er ikke noen selvbevissthet utenom i denne dobbeltbevegelsen. Bevisstheten oppstår etter prosessen, og det er altså den differensierte og syntetiserte enhet som må forstås som bevissthet. Den asyntetiske enhet er å forstå som en pre-refleksiv og pre-differensiell væren som nettopp ikke har bevissthet.
Dette danner grunnlaget for at Schelling kan utarbeide en ny naturforståelse, hvor frihet og bevissthet ikke står i noe kontrastforhold til naturen. Schellings naturforståelse bryter med den mekanistisk-deterministiske: frihet og bevissthet blir ikke forstått som subjektive forekomster, men tvert om et grunnleggende trekk ved naturen som kulminerer i kompleksitet hos mennesket.
Hegel kritiserer Schelling for å ikke ha noen forklaring på den absolutte begynnelse på alle ting. Hvis det ikke er en grunnliggende negasjon ved værens fundament, hvordan kan en slik negasjon i det hele tatt oppstå? Schelling svarer med å avvise Hegels metafysikk slik: to relative ikke-værender som konstituerer hverandre gjensidig kan heller ikke frembringe væren. Det må altså være et opprinnelig væren til grunn for bevisstheten. Schelling kommer frem til at denne "urværen" må være vilje.
Schellings viljesontologi kan oppsummeres slik: Den rene vilje er det absolutte utgangspunkt. Den vil seg selv, fordi det er ikke noe annet enn den selv, ellers hadde den ikke vært absolutt. Men i å ville seg selv skiller den seg selv, fordi den da må gjøre seg selv til objekt, noe som splitter den fra seg selv. Viljen er det tilgrunnliggende ved alt, og bevissthetskategoriene tanker og følelser utgår fra den fundamentale spenningen i viljen.
6. Den tyske idealismen sies å avslutte ved Hegels død, men dens arvtagere innleder nye epoker i filosofien. Kierkegaard og Marx starter henholdsvis eksistensfilosofien og den systematiske sosialfilosofien. Disse kritiserer hele den tyske idealismen, men de står også på flere måter i gjeld til den, Kierkegaard især til Schelling og Marx især til Hegel. Disse filosofers arvtakere ser i sin tur også tilbake til arven fra den tyske idealismen, og finner sine helter og skurker der.
Videre punkter til oppklaring for min egen del:
- En bedre forståelse for Hegels ontologi.
- Sortering av samtidige tyske filosofer som ikke er dekket i denne boken: Schopenhauer, Schiller, Schlegel, Schleiermacher (Just to name the Sch-es), Hölderlin, osv..
- Hvilket forhold har den senere psykologiske filosofien (Nietzsche, Freud) til idealismen? Står Nietzche i den eksistensfilosofiske tradisjon, mens Freud ser tilbake til Goethe?
Overordnet: Idealismens filosofiske særpreg består i en ontologisk forståelse av enhet mellom fornuften/bevisstheten og virkeligheten/den naturlige verden. Historisk sett eksisterer den tyske idealismen i en periode med ontologisk filosofi, mellom Kants fokus på epistemologi, og Kierkegaards og Marx sine psykologiske og sosialt orienterte oppgjør med idealismen.
Et notat for kronologiske knagger i den tyske idealismen:
1. Kant satte på dagsorden at den rene fornuft står fritt i den ellers lovmessige naturverden. I sin Kritikk av den Rene Fornuft §16 skriver Kant at mennesket opplever verden fra det Kartesianske utgangspunktet "Jeg tenker". Mennesket forholder seg altså til en praktisk virkelighet, ikke nødvendigvis til en metafysisk absolutt virkelighet. Problemet for de senere idealistene var at Kants filosofi syntes å vise et bilde av det frie mennesket som vesensforskjellig fra den determinerte naturlige verden. Kant forklarer hvordan bevisstheten forholder seg til virkeligheten, men ikke hva bevisstheten i virkeligheten består i.
2. Jacobi er den første til å kritisere Kant. Hans kritikk er i første omgang rettet mot Spinoza så vel som mot Kant: frihet kan ikke være underlagt fornuftens lover, ellers ville den ikke virkelig vært fri. I andre omgang er kritikken hans rettet mer direkte mot Kant: mennesket er ikke epistemologisk adskilt fra virkeligheten. Hans kritikk går ut på at Kants rigide dualisme mellom fornuften og virkeligheten ikke er tilstrekkelig begrunnet. Jacobi kommer imidlertid ikke med noen alternativ forklaring.
3. Fichte er den første som gir en alternativ begrunnelse for Kants konklusjon. Fichte mener at Kant setter jeg-et som sitt filosofiske fundament, men dette jeg-et er i seg selv ubegrunnet. Kants Kartesianske innsikt, hvor selvbevissthet oppstår i det bevisstheten rettes mot selvet som objekt, forutsetter allerede en pre-refleksiv bevissthet som allerede har en forståelse av selvet som distinkt fra andre objekter.
Fichte utarbeider en vitenskapslære som skal sette i system en filosofi som omfatter den absolutte helheten av virkeligheten, og denne tar utgangspunkt i en deling av bevisstheten i to enheter: En fri, pre-differensiell enhet (det absolutte jeg), og en differensiell enhet som kan rette oppmerksomheten mot seg selv henholdsvis som subjekt og objekt.
Fichtes løsning på Kants utilstrekkelighet er altså å betrakte jeg-et som en ontologisk fremfor epistemologisk dualitet. De senere idealistene går også ontologisk til verks i sine forsøk på å forene bevissthet og virkelighet.
4. Hegel forbigår Fichtes løsning; det absolutte kan, ifølge Hegel, ikke identifiseres med noen pre-refleksiv bevissthet. Likevel har nok Hegel blitt inspirert av Fichtes tanke om ontologiske antinomier. Kant har selv beskrevet fire fornuftsantinomier, men for Hegel bestod Kants svakhet i at han betraktet de verdslige ting som enhetlige. Hegel fremsetter i stedet en teori om en fundamental dialektikk som omfatter alt i virkeligheten, inkludert bevisstheten. Alle ting er på samme tid sin motsetning; det tilgrunnliggende prinsipp er "den autonome negasjonen". Denne spenningen er drivkraften i all forandring. (Det er derfor vi har et univers i bevegelse, fremfor et stille intet.) Den autonome negasjonen fungerer i ethvert fenomen: den foregår som en dobbeltbevegelse mellom to spenningspunkter, hvor de to konstituerer hverandre gjensidig. Spenningen som definerer bevisstheten er forholdet mellom refleksjonen (bevisstheten som begriper virkeligheten) og spekulasjonen (bevisstheten som foregriper virkeligheten). "Det absolutte" må forstås som den prosessen som sikrer enhet/identitet mellom refleksjonens oppsplitting mellom subjekt og objekt, og spekulasjonens forsoning mellom subjekt og objekt.
Hegel er i ettertid vanligvis forbundet med en sosial-historisk filosofi, fremfor metafysikk. Dette er ikke nødvendigvis en misforståelse, men det er en snever upresishet som kommer hvis man betrakter den dialektiske forskyvning av virkeligheten som lineær. Som et alternativ til dette, fremsetter forfatteren her, kan vi betrakte dialektikken som retroaktiv, det vil si at hver bevegelse fremover også endrer meningen av det foregående.
*For meg høres dette til slutt ut som et tema innenfor språkfilosofi og ikke metafysikk, så jeg må lese videre om Hegel før jeg kan si noe konklusivt om hans filosofi.
5. Schelling ivaretar Fichtes opprinnelige innsikt: at bevisstheten består av en pre-differensiell og en differensiell enhet. Men for Schelling er ikke dette to enheter, men snarere to stadier i en prosess. Selvbevissthet for Schelling oppstår i dobbeltbevegelsen mellom differensiering av selvet, altså opprettelsen av en distanse mellom subjekt og objekt, og samtidig syntesen av subjektet og objektet. Det er ikke noen selvbevissthet utenom i denne dobbeltbevegelsen. Bevisstheten oppstår etter prosessen, og det er altså den differensierte og syntetiserte enhet som må forstås som bevissthet. Den asyntetiske enhet er å forstå som en pre-refleksiv og pre-differensiell væren som nettopp ikke har bevissthet.
Dette danner grunnlaget for at Schelling kan utarbeide en ny naturforståelse, hvor frihet og bevissthet ikke står i noe kontrastforhold til naturen. Schellings naturforståelse bryter med den mekanistisk-deterministiske: frihet og bevissthet blir ikke forstått som subjektive forekomster, men tvert om et grunnleggende trekk ved naturen som kulminerer i kompleksitet hos mennesket.
Hegel kritiserer Schelling for å ikke ha noen forklaring på den absolutte begynnelse på alle ting. Hvis det ikke er en grunnliggende negasjon ved værens fundament, hvordan kan en slik negasjon i det hele tatt oppstå? Schelling svarer med å avvise Hegels metafysikk slik: to relative ikke-værender som konstituerer hverandre gjensidig kan heller ikke frembringe væren. Det må altså være et opprinnelig væren til grunn for bevisstheten. Schelling kommer frem til at denne "urværen" må være vilje.
Schellings viljesontologi kan oppsummeres slik: Den rene vilje er det absolutte utgangspunkt. Den vil seg selv, fordi det er ikke noe annet enn den selv, ellers hadde den ikke vært absolutt. Men i å ville seg selv skiller den seg selv, fordi den da må gjøre seg selv til objekt, noe som splitter den fra seg selv. Viljen er det tilgrunnliggende ved alt, og bevissthetskategoriene tanker og følelser utgår fra den fundamentale spenningen i viljen.
6. Den tyske idealismen sies å avslutte ved Hegels død, men dens arvtagere innleder nye epoker i filosofien. Kierkegaard og Marx starter henholdsvis eksistensfilosofien og den systematiske sosialfilosofien. Disse kritiserer hele den tyske idealismen, men de står også på flere måter i gjeld til den, Kierkegaard især til Schelling og Marx især til Hegel. Disse filosofers arvtakere ser i sin tur også tilbake til arven fra den tyske idealismen, og finner sine helter og skurker der.
Videre punkter til oppklaring for min egen del:
- En bedre forståelse for Hegels ontologi.
- Sortering av samtidige tyske filosofer som ikke er dekket i denne boken: Schopenhauer, Schiller, Schlegel, Schleiermacher (Just to name the Sch-es), Hölderlin, osv..
- Hvilket forhold har den senere psykologiske filosofien (Nietzsche, Freud) til idealismen? Står Nietzche i den eksistensfilosofiske tradisjon, mens Freud ser tilbake til Goethe?
Displaying 1 of 1 review