Jeg har egentlig aldri villet fortelle denne historien. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Men nå som jeg har fått opplevelsene på avstand føles det riktig å dele mer av hvem jeg er og hva jeg kommer fra.
Hvis jeg kunne velge, ville jeg blitt plassert i fosterhjem den dagen jeg ble født. Det høres kanskje helt sjukt ut, men oppveksten min unner jeg virkelig ingen. Det var et helvete. Da jeg var 11 år, var begeret så til de grader overfylt at jeg satte meg på trappa utenfor hos barnevernet, for å be om et nytt sted å bo. Siden ble det for vanskelig i fosterhjemmet, og jeg fikk flytte for meg selv som 17-åring. Diagnose på den tiden: anoreksi. Fram til da hadde livet vært en lang rekke av vold, frykt, bekymringsmeldinger, narkotikasalg, barnevernsmøter, mishandling, krisehjem, blåveiser, selvmordstanker, indre drama og voksne mennesker som sviktet - igjen og igjen. Heldigvis mikset med noen gode personer og perioder underveis.
I denne boken forteller jeg om menneskene, hendelsene og tankene som jeg ikke har klart å fortrenge opp i gjennom. Dette er grunnen til at jeg er meg. Uten Shirog, ingen Isabel. Shit, jeg får fremdeles frysninger av å høre det navnet.
Veldig vondt å lese denne boka. Barndommen til Isabel er virkelig heavy! Jeg hadde ikke noe særlig forhold til henne før, vært litt tilfeldig innom bloggen. Man kan ikke stole på det i sosiale medier alltid, men i boka virker hun for å ha greid å holde seg gående som Isabel, med Shirog som en "ukjent" i fortiden. Skrivestilen er veldig, veldig muntlig. Det var litt forstyrrende, men her kunne jeg ikke la det påvirke. Det er hennes bok, hennes liv og hennes stemme som skal høres. Tror hun trengte skrive seg gjennom dette.
Jeg forventa enda en skuffende blogger-bok, men ble positivt overrasket. Selv om språket er noe muntlig kan det tilgis med at boken er fortalt til og skrevet ned av noen andre enn Isabel selv. Historien er gripende, og uansett hva man i utgangspunktet tenker om Isabel, er det ingen tvil om at hennes historie forklarer det meste og setter det i et perspektiv ut over "selvopptatt og utseendefiksert blogger".
Hørte på lydboka hvor Isabel Raad selv leste opp boka. Behagelig stemme å lytte til. Språket er enkelt og lett å følge. Sterk historie om vold i nære relasjoner, omsorgssvikt, tvangsekteskap, fosterfamilier og et system som svikter gang på gang. Vanskelig historie å ta innover seg. Isabel Raad skriver ganske utdypende om de første barneårene sine og hennes egne refleksjoner knyttet rundt oppveksten sin. Likevel faller det litt sammen av boka da det ikke virker som om hun har tatt seg ordentlig tid til å skrive slutten. Føles litt uferdig
Denne boken overrasket meg stort, og da i positiv retning. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle gi en typisk «blogger-bok» fem stjerner, spesielt når denne bloggeren er en person jeg i lang tid har vært negativ til. Men så var det nettopp det; at dette var ingen typisk blogger-bok. Isabel forteller sin oppveksthistorie med et muntlig språk, og det er lett å se når forfatteren har forsøkt å smette inn et par gode begreper. Imidlertid er dette Isabel sin historie - og den formidles slik hun husker den. Fortellinger om redsel i en konstant ustabil tilværelse, med en mamma som ikke klarte å beskytte og ta grep. Isabel formidler direkte om hvordan hun selv følte og tenkte knyttet til de ulike episodene fra egen barndom, også hvordan hun reflekterer rundt disse nå i ettertid. Det er leit at det skulle en så tung historie til for å få endret mitt bilde og inntrykk av et menneske jeg faktisk ikke kjenner. Møtte meg selv litt i døra der, det får en bare si. Boken var forsåvidt lettlest, og jeg slukte den gjennom to omganger. Av alle bøker jeg har lest som er skrevet av «bloggere/influensere» er dette den eneste jeg helhjertet vil anbefale videre.
Når jeg sier at denne boka endret livet mitt på bare 2 døgn, tuller jeg ikke. Det var så flått å lese historien til Isabel, jeg en Iraker som har opplevd noe lignende som henne, noe som også har ødelagt mitt liv. Følelsene som kom i etter kant av det jeg opplevde har også Isabel følt på og det var så trygt å lese. At jeg ikke var den eneste, at jeg ikke er alene. Denne boken har gitt meg håp om at det kan gå bra med meg også, at jeg ikke trenger å dø for å ha det bra, at jeg også kan leve livet mitt uten å tenke på fortiden min. Jeg er glad for at jeg leste denne boken for nå har jeg mye mer håp enn jeg hadde før.
Jeg skulle gjerne gitt boka flere stjerner for dette er nok første gang jeg har delt ut en så lav rating og samtidig faktisk likt å lese boka, jeg slukte den på en dag. Så hvorfor to stjerner? Fordi historien er sinnssyk sterk og viktig og den illustrerer rett og slett ordtaket om at en ikke skal dømme en bok etter omslaget. For ordens skyld: Jeg er ikke en Isabel Raad -fan, jeg så aldri Paradise Hotel og har egentlig ikke noe mening om henne, men hadde nok en del, underbevisste fordommer likevel og nettopp det er enda en grunn til at jeg er glad jeg leste denne boka.
Boka er elendig. Historien er sterk. Her er det forlaget og skribenten som har gjort en, for å være ærlig, ELENDIG jobb mtp det litterære. Helt greit med en "muntlig" fortellerstil, det kan fungere for en slik bok, men ikke slik det er gjort her. "Faen i helvete" "satans jævla dritt" osv tre-fire-fem ganger på rad tilfører ikke noe som helst av verdi til boka. Banning tåler jeg fint, det er ikke det, det er mer at det er så mye og hyppig uten å tilføre noe av verdi for leseren. Vi forstår allerede at fortelleren, Isabel, er frustrert og sint, banningen er nok ment for å understreke dette, men det eneste som oppnås er at boka taper seg og fremstår som barnslig.
Så kort oppsummert: en veldig sterk fortelling om en vanskelig oppvekst, en ung jente og kvinne som virkelig viser styrke og evnen til å reise seg igjen og igjen, et realistisk og nyttig innblikk i menneskelig psyke; utover traumer, spiseforstyrrelser og problemer med kroppsbilde, får vi også se hvordan oppveksten preger hennes egne relasjonelle evner senere i livet (blant annet fikk jeg en bedre forståelse av hvordan og hvorfor materialisme og pengeforbruket er som det er, og hvorfor og hvordan det er slik at hun, som så mange andre, har en lav toleranse for å føle seg "sviktet" og ikke er en som tilgir lett).
Vond oppveksthistorie, som likevel mangler føleksesmessig dybde, og som for meg oppleves fortalt med en emosjonell flathet, på tross av at det både hylgrines og bannes. Endel digresjoner, muntlige og ‘sleivete’ formuleringer som gir litt føleksen av blogginnlegg. I tillegg er ikke dette litterært eller språklig noe mesterverk, og fortellingen krydres stadig med bilder ala ‘anoreksien blomstret som en lettstelt plante’ og [tankene] «kastet seg over meg som løvefar over en babygaselle»; som man egentlig bare må dra på smilebåndet av.
Likevel angrer jeg ikke på å ha lest den, og den er for meg interessant mer som en fortelling om ett barns opplevelser i oppveksten enn nødvendigvis nysgjerrighet omkring Isabel Raad.
Jeg har aldri hørt om forfatteren før, men likte boka veldig godt. Jeg hørte den på lydbok og det muntlige språket passer bra i det formatet. Boka kunne med fordel gått mer i dybden, men synes den gir et godt innblikk i hvordan det er å bli ivaretatt av barnevernet og å bo i fosterhjem. Mangelen på dybde er nok et resultat av at forfatteren synes det er vanskelig å grave i fortiden, noe jeg forstår veldig godt.
Boka er viktig fordi den er skrevet av et idol for mange, og det er tøft gjort å dele av sin egen historie på en slik åpenhjertig og ærlig måte. Eg er glad for at eg leste boka, sjølv om den språklig sett ikkje er særlig god.
Kjære Isabel! Jeg vet ikke om du noen gang vil lese dette, men tusen takk for at du deler historien din. Boken leste jeg ferdig på noen timer. Å lese hva du har måttet gå igjennom i løpet av livet er vondt å høre om, og jeg syns du skal være stolt av hvor du er i dag. Takk for at du deler historien din, setter ord på hva du har gått igjennom og tar denne påkjenningen som du sikkert kommer til å få når alle skal anmelde og ha noen meninger om boken din.
Boken i seg selv er kanskje ikke den beste jeg har lest i år. Det var litt mange metaforer, digresjoner og litt klisjefylt språk. Jeg syns at redaktøren og Egmont burde gjort en bedre jobb på den biten. I tillegg følte du at du måtte nevne flere ganger at dette var dine tanker da var liten. Jeg tror boken hadde vært bedre om du ikke hadde de avbrytelsene fordi vi alle skjønner at du forteller din historie gjennom ditt syn. Og du fortalte en god versjon av den og, jeg syns du fikk fram gode sider på dine nærmeste (foreldre, fosterforeldre og barnevernskontakter) i tillegg til at du kritiserte dem når de faktisk trengte det.
Jeg håper du en dag blir en god fostermor til noen som trenger det.
I’ve been wanting to read this book, ever since it came out, and finally I got around to do it. Like usual I find it really hard to rate someone’s life story, I don’t feel ok with rating someone’s life based on what’s been shared here. So my rating is more for the structure of the book and the pacing of the story.
I find Isabel so incredibly brave for sharing her story with us, it must be difficult enough as it is but when you’re a really public figure as well it must add some extra pressure. I’m so happy for her in terms of getting her dream life. It really shows that you can get whatever you want as long as you work hard enough.
I think I would’ve liked for the chapters to be a bit more spread out, so we could focus more on each “episode” and i found the ending a bit rushed. I get that it was supposed to be about her childhood but I would’ve liked to have heard more about how she’s dealing with these things now and stuff like that.
Still an amazing and powerful read. I recommend people to read it, and I hope people won’t judge other people when you really don’t know much about them.
Bak all glamour, suksessen og kjendislivet. Blir vi kjent med lille Shirog og alt hun har holdt inne. Smerter, følelser og tanker rundt det som skjer i hjemmet, barnevernet, beredskapshjem, fosterhjem og spiseforstyrrelser. Denne biografien setter lys på svik, følelsen av å bli forlat og ikke akseptert.
Det sterkeste med denne boken er den redselen Shirog må ha levd med i så mange år, og på tross avl alt fortsatt har et så godt hjerte. Og den følelsen av at du er redd, helt alene, forlat, følelsen av å bli sviket kommer dypt fram og gjorde mest inntrykk på meg.
Det tar en enorm styrke å oppleve så mye, og fortsatt stå her i dag. Jeg har alltid syntes Isabel har vært et godt forbilde, og det mener jeg enda sterkere nå.
Det er alltid en person bak utseendet, alt for mange setter fokus på utseende til Isabel og glemmer hvilken fantastisk person hun er.
Denne boken minner oss igjen på å ikke forhåndsdømme andre siden vi aldri vet hva andre har gått igjennom eller går igjennom.
Jeg ser andre skriver at skrivestilen til Isabel er mer muntlig, og det kan jeg forstå. Derimot hørte jeg denne som lydbok, og må si at det passet den helt perfekt til. Boken, som tar for seg Isabel sin oppvekst, er innom sterke og rørende temaer. Den tar for seg tunge ting, og jeg måtte minne meg selv på flere ganger at dette var en biografi og ikke fiksjon. At den er lest av Isabel selv gjorde at jeg selv satt igjen med et ekstra sterkt inntrykk. Absolutt en bok jeg ville anbefalt, og spesielt når man av og til tenker at i Norge skjer det ikke vonde ting.
Boken handler om Isabel som har vokst opp i en dysfunksjonell familie og som blir sviktet av barnevernet opp til flere ganger. Det er virkelig tøft gjort og dele denne historien med omverden. Jeg syns historien var vond å lese, men boken bærer preg av mye muntlig språk. Jeg syns ikke redakaktøren har gjort en god nok jobb i formidlingen av Isabell sin historie desverre og derfor får den «bare» 3 stjerner av meg.
Sterk fortelling om vold i nære relasjoner, omsorgssvikt og mye mer.
Som bok synes jeg denne faller flat. Språket er veldig muntlig, flatt, og tidvis dårlige formuleringer. Synes også boken bærer et veldig preg av «hør på dette og synes synd på meg» til tross for hun innleder med at dette ikke er formålet med boken. Opplever også at avslutningen på boken føles litt forhastet og lite gjennomtenkt.
Dårlig skrevet bok, med middels underholdningsverdi. Hadde en forventning om et mer grundig innblikk i historien til Isabel. Trodde hun hadde en som skrev boken for henne, som ville gjøre skrivingen bedre. Den eneste grunnen til at boken får 2-stjerner er slutten av boken. Slutten av boken er mer reflektert og godt skrevet enn resten av boken tilsammen.
Hørte lydboken lest opp av Isabel selv. Dette tror jeg var grunnen til at jeg ikke bare hørte boken ferdig samme dag jeg startet den, men også at den får 5 stjerner av meg. Det er en rystende og rørende historie som kan bety så mye for så mange, selv om man ikke har opplevd alt det grusomme og vanskelige Isabel har. Anbefaler å høre det sterkt.
So heartbreaking, I listened to the audiobook, I have been wanting to listen for a while, but was afraid of hoe triggering it would be and it was. Still it is an amazong book about Isabel’s story, and also discovering how fucked child services are in Norway, which I know from personal experience. I highly reccomend ❤️
For en nydelig fortelling av en grusom historie! Jeg synes du er veldig reflektert over det du har vært igjennom i livet, Isabel. Det er utrolig hvor ærlig du har vært og hvor ekte denne memoiren er. Gleder meg til å få hendene mine på den nye boken til deg og moren din<3