Den ukjente historien om nordmennene i hjertet av Hitlers rike.
Tidlig april 1940: Aftenpostens Berlin-korrespondent Theo Findahl kommer over sensasjonelle opplysninger. Tyskland planlegger å invadere Norge. Men ingen tar meldingene hans på alvor. Findahl hadde kommet til Berlin året før, og ble værende i byen under hele krigen. Dagbøkene hans skildrer både rystende verdensbegivenheter og det stadig tøffere dagliglivet i den tyske hovedstaden. Rundt Findahl spinner forfatteren et stort nett av andre nordmenn og skandinaver – forretningsfolk, studenter og korrespondenter i alle politiske farger. I 1941 blir Findahls eventyrlystne nevø, Dresden-studenten Sverre Bergh, rekruttert til å spionere for de allierte. Han kommer snart på sporet av hemmeligheter som kan avgjøre krigen. Samtidig følger vi familien Hjort. I sentrum står den frittalende Johan Bernhard Hjort, en tidligere nasjonalsosialist som dømmes til husarrest i Tyskland. Hans antinazistiske datter Wanda forstår snart at oppholdet kan brukes konstruktivt. Til sist samles trådene i en dramatisk fortelling om en lite omtalt del av norsk krigshistorie. Det tredje riket er på sammenbruddets rand. Det handler om å overleve – til Berlin faller.
Boka tar for seg et knippe nordmenn som av ulike grunner befant seg i nazi-tyskland under 2. verdenskrig. Den er velskrevet og gir et interessant blikk i hvordan livet var både under naziregimet, men også under dets sammenbrudd. Spenningsmomentene kommer tett. Jeg har dermed ingen problemer med å anbefale boken. Tørsten etter krigslitteratur er tydeligvis umettelig, og dette er ikke det verste du kan bruke tiden på.
Grovt sett finnes det to slags bøker om krigen som skrives i dag. De som skrives av historikere og de som skrives av journalister. Sørheims tilhører sitnevnte, og har en dramaturgi og et språk som er relativt lett tilgjengelig, men det virker også som hun har gjort et godt kildearbeid.
Det eneste jeg stusser på er utvalget. Det var garantert flere nordmenn i Berling, så hvorfor plukke frem akkurat disse? For det man kan kalle "hovedhistorien" er det åpenbart - fortellingen om Wanda Heger binder sammen flere familier og kampen for å hjelpe norske konsentrasjonsleirfanger på en svært effektiv måte. Samtidig fylles den ut med et knippe journalister og en norsk ingeniørstudent og spion. Alle fortellingene er interessante og tidvis spennende, men de skaper i mindre grad noen helhet. Men det er kanskje ikke så farlig?
For en som i liten grad leser krigshistorie, er dette en engasjerende bok. Som leser forstår man fort hva slags enormt arbeid som ligger bak denne boken. Der mye av kildematerialet har blitt flammenes rov, er tapt gjennom år med ulike regimers lemfeldige omgang med det, eller sitter i hodene på mennesker som for lenge siden er døde, er det et utrolig puslespill Erle Marie Sørheim har lagt her.
Hun evner å skrive veldig levende, her er hun helt på høyde med formidlere som Asbjørn Svarstad og Ingar Sletten Kolloen. Tidvis lar forfatteren spørsmål henge i luften, som inviterer til spekulasjon. Her kunne man kanskje ha ønsket seg at det ble blandet inn litt skjønnlitteratur, men Sørheim later ikke til å ville begi seg ut på «løgn og forbandet digt». Og det er nok bra, for denne boken er en viktig brikke å i forstå nyansene mellom motstand og forræderi i førkrigens og krigens Norge, og den forteller historien til en gruppe som har blitt viet lite fokus.
Det er bare å glede seg til å følge dette forfatterskapet videre.