Ny innsikt fra biologi, adferdsvitenskap og økonomi har de siste 50 år snudd opp ned på gamle forestillinger om mennesket. Særlig forestillingen om Homo Economicus - ideen om at vi alle har snever egeninteresse som mål i alt vi gjør - har fått hard medfart. I denne boka løfter Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve fram motsatsen, Homo Solidaricus. Boka tar et oppgjør med tenkingen om at egoisme og egen vinning må være det rådende. Den setter sammen ny kunnskap som viser at samarbeid er grunnleggende egenskaper hos oss som art. Forfatterne viser hvordan dette også må få konsekvenser for hvordan vi diskuterer politikk og skaper samfunn. Solidaritet og fellesskap er ikke en kamp mot menneskenaturen. Det er dypt forankret i oss.
Wegard Harsvik (f. 1967) er leder for samfunnskontakt og strategi i LO. Han har lang politisk erfaring, blant annet som statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet og Kulturdepartementet, politisk rådgiver i Utdanningsdepartementet og stortingsrepresentant (Ap). Harsvik er cand. mag i sosialøkonomi, sosiologi og historie fra UiO, og har skrevet flere bøker, blant annet «Blåkopi» (2013) og «Ord er makt», med Sara Gunnerud, (2015).
Ingvar Skjerve (f. 1978) er sykepleier med mastergrad i profesjonsetikk og diakoni. Han jobber som rådgiver for Yrkesseksjon Helse og Sosial i Fagforbundet. Han har sammen med Audun Lysbakken skrevet boka «Deltakerne. En reise i demokratiets framtid» (Manifest, 2009).
Boken jeg kjøpte hadde overraskende mange skrivefeil i seg. Blant annet er halve side 84 skrevet to ganger etter hverande. Det er til og med en skrivefeil på omslaget, hvor Vårt Land sin omtale av boken er sitert som følger: ... en tankeeggeende og god bok.. Det kan dermed virke som om det har gått litt raskt i svingene under korekturen.
Sett bort i fra dette synes jeg det er litt uklart hva prosjektet til boken faktisk er. Den klarer etter min mening aldri helt å bestemme seg om den skal være politisk, et filosofisk resonnement eller drive forskninsformidling, og blir dermed ganske rotete argumentativt sett. Det er en helt grei innføring hvorfor Homo Economicus er en utilstrekkelig forståelsesmodell av mennesket, men personlig synes jeg det stopper der.
På et tidspunkt skriver de om at mennesket (og en rekke dyr) har en medfødt rettferdighetsans hvor evolusjon har slektert for sammarbeid, og for mekanismer som oppdager og straffer snyltere. Bokens mantra er at sammarbeid lønner seg, på alle mulige måter. Men boken sier ingenting om at samarbeid og solidaritet har en verdi i seg selv. Når sammarbeid velges på grunn av en kalkulering om at det er det mest effektive, minner dette mer om Homo Economicus heller en forfatternes foreslåtte Homo Solidaricus. Her er et eksempel:
Om naboen din synker ned i arbeidsledighet, rusmisbruk og depresjon, og ikke noe offentlig apperat kan stille med kvalifisert hjelp, kan det fort bli et problem for deg også. Hva om han en dag, i et utslag av depresjon eller dårlig dømmekraft, senker seg drita full bak rattet og meier ned deg eller ungene dine? Det spiller liten eller ingen rolle om han har "fortjent" hjelp. For din del er det mye viktigere at han får hjelp før det går galt.
Hva skjedde med Homo Solidaricus? Er ikke dette nettopp den iskalde beregningen som boken prøver å motvirke? Hva skjedde vår evne til empati, medfølelse og selvoppofrelse? Dette er viktig fordi det er noen "snyltere" som aldri kan bli til "ytere" i samfunnet (for eksempel alvorlig psykisk utviklingshemmede), og det er fare for at tankegangen fort kan ende opp i det samme høyreekstreme tankesettet som som boken advarer mot. Om man har tid, er min mening at det er bedre å sjekke ut de populærvitenskaplige bøkene som boken selv tar i bruk som kilder. Under har jeg laget en liste av noen av dem:
Fikk med meg denne fra forlaget før jeg dro på ferie, og jeg skal innrømme at jeg ikke hadde de helt store forventningene. Boken er skrevet av to SV-politikere, som ikke har noe formell kompetanse innenfor sosialøkonomi eller evolusjonspsykologi. Derfor ble jeg svært positivt overrasket over refleksjonsnivået i boken som tar et oppgjør med siviløkonomiens «Homo economicus», det økonomiske mennesket. Tanken bak boken er å vise med basis i forskning innenfor økonomi, psykologi og biologi at mennesket er «skapt» (eller i hvert fall formet gjennom evolusjon) til å handle solidarisk. Boken er lettskrevet med en viss humoristisk snert, og jeg pløyde gjennom boken på noen timer på stranden.
Aquest estudi dels noruecs Wegard Harsvik i Ingvar Skjerve resulta de gran interès per a tots aquells a qui ens interessa aprofundir sobre la capacitat inherent del ser humà per cooperar, compartir i tractar bé als demés. La traducció i l’edició, força millorables, no desmereixen aquest text assequible, però ben documentat sobre el capgirament que estan experimentat les idees sobre els essers humans, especialment sobre la noció d’Homo Economicus, a rel dels avenços en els camps de la biologia, la ciència del comportament i l’economia. La idea que tots tenim un interès propi i estret de mires, com objectiu de tot el què fem ha canviat. Darrerament predomina el pensament basat en com de fonamental resulta la cooperació per a l’espècie humana. La solidaritat i la comunitat no són una lluita contra la naturalesa humana, sinó que estan profundament arrelades en nosaltres. També al meu blog "A prop de l'Onyar": https://agorafrancesc.wordpress.com/l...
Burde vært pensum på skolen, og blitt gitt til alle som sitter i styrer og har verv. Ett eksemplar til alle nye i kommunestyrer, storting og regjering, for dannelsens skyld ...
Lettlest bok. I forhold til forventningene de setter opp så leverer de for så vidt det, men føler det er noen svake deler og jeg skulle ønske de benyttet sjansen til å skrive noe rundt alternative økonomiske modeller eller analysere litt rundt kapitalismens problematikk.