Nowa powieść najpoważniejszego norweskiego kandydata do literackiej Nagrody Nobla to historia miłosna. Jej bohaterowie, Jokum i Synne, próbują za wszelką cenę być razem, choć, jak się wydaje, nic ich nie łączy poza zamiłowaniem do sztuk wizualnych. Jokum jest wycofanym i melancholijnym fotografem, a Synne historyczką sztuki, specjalizującą się w twórczości Edwarda Hoppera, uwielbiającą sławę i blask wielkiego świata. Poznali się na studiach w latach 70. XX wieku i od początku zdają sobie sprawę, że są jak bieguny tytułowego magnesu.
Tłem dla tej opowieści są dwa duże miasta - Oslo i San Francisco. Wraz z Synne i Jokumem czytelnik obserwuje kolejne dekady XX wieku, towarzyszące im zmiany w sztuce, społeczeństwie i sposobach postrzegania świata. Po raz kolejny jednym z pierwszoplanowych bohaterów w twórczości Christensena okazuje się... czas.
Dziś, ponad dwa lata po premierze norweskiej edycji, wiadomo już, że Magnes jest jedną z trzech najistotniejszych książek w dorobku Larsa Saabye Christensena: Beatlesi stanowią największe osiągnięcie w młodzieńczym okresie jego twórczości, Półbrat jest arcydziełem pisarza w średnim wieku, zaś Magnes – dzieło artysty dojrzałego – to suma wszystkiego, co najlepsze w jego pisarstwie, a przy tym – i to jest najbardziej imponujące – czytelnik ma wrażenie, że autor znów robi coś absolutnie nowego.
Lars Saabye Christensen is a gifted storyteller, a narrator who is imaginative, but equally down to earth. His realism alternates between poetic image and ingenious incident, conveyed in supple metropolitan language and slang that never smacks of the artificial or forced. His heroes possess a good deal of self-irony. Indeed, critics have drawn parallels with the black humour of Woody Allen. But beneath the liveliness of his portrayal melancholy always lurks in the books. Since his début in 1976 Saabye Christensen has written ten collections of poetry, five collections of short stories and twelve novels. His great break through came with the novel Beatles in 1984. The book store sale of over 200,000 copies of the Norwegian edition has made this one of the greatest commercial successes in Norway, and it was voted the best novel of the last 25 years by Dagbladet's readers in 2006.
„Magnes” potrafi zapaść w pamięci na długo. Podobnie jak w przypadku innych książek Larsa Saabye Christensena nie można przejść obojętnie obok tej monumentalnej, przejmującej historii. Warto tu docenić pisarski kunszt autora, którego barwny i ujmujący język pięknie odzwierciedla tłumaczenie Iwony Zimnickiej. Narracja ma w sobie jakąś magiczną siłę, która przyciąga uwagę niczym tytułowy magnes, a ten staje się z kolei następną zagadką dla czytelnika, natomiast jego interpretacja to kolejne, intrygujące wyzwanie. Kunsztowny literacki styl przeplata się tu z dynamicznymi dialogami, które prowadzone są nieraz potocznym, nieskomplikowanym językiem. Razem tworzy to niesamowitą mieszankę, od której trudno się oderwać. Nie znajdziecie tu wartkiej akcji, nie znajdziecie tu epickiej nadzwyczajności, na której zazwyczaj skupia się proza. W zamian otrzymacie jednak coś innego: wycinek życia, z wszystkimi jego zawiłościami i niełatwą naturą. Życia, które czasem trudno zrozumieć, bo należy już do kogoś innego. Życia z pewnością niebanalnego. A my, zawieszeni gdzieś obok, możemy jedynie podglądać i starać się zrozumieć.
Polecam przede wszystkim tym, którzy cenią niebanalne, refleksyjne historie i szukają w literaturze czegoś więcej niż tylko wartka akcja.
Denne falt i smak! Sjansen er stor for at du liker denne dersom Byens spor eller for den saks skyld Prosessen fikk deg til å hoppe i taket.
Saabye er en god observatør, spesielt godt fungerer det i denne boken hvor verden sees gjennom fotografens blikk. Universet er så definitivt Saabyes samtidig som det trekker tråder fra den modernistiske kanon. Poetisk og realistisk i skjønn forening dette her.
Lars Saabye Christensen - poeten som elegant kan skrive langromaner. Også i "Magnet" imponerer han med de store perspektivene og de små detaljene i skjønn forening. Denne boka hopper frem og tilbake i tid og veksler mellom former, men historien som ligger der som en buktende elv med stille og heftige partier, er en underfundig og sår kjærlighetshistorie om Jokkum Jokkumsen og Synne Sager. Samtidig er "Magnet" en tankevekker i form av kritikk mot endrede omgangsformer, skapt av stressende, stadig hurtigere teknolog. Kunst og kunstkritikk er sentralt, men under det hele denne innadvendte Jokkum som ikke vil trenge seg på, men som samtidig slår seg opp som fotograf. Et sted (lydbok, vet derfor ikke sidetallet) står det noe slikt som at Jokkum reiste seg opp, han nærmest brettet seg ut. Den er mange gode beskrivelser av denne lange mannen som etter farens død står i heisen på sykehjemmet og hører den digitale stemmen i heisen si "du er på vei ned". Jeg vil anbefale den for deg som har tiden og roen til de 800 sidene.
For meg henger "Beatles" som roman langt der oppe, den skinner. Årsaken er at boken er virkelig god, men også at den ble lest i viktige formgivende år. Jeg har lest flere andre bøker av Lars Saabye Christensen, men ingen klarer å måle seg med "Beatles", selv ikke "Halvbroren" eller "Bly". Kanskje er det urettferdig å måle alt nytt fra forfatteren med den boka? Men følelsene "Beatles" skapte i meg skal få lov til å virke lenge enda -magien av en ungdomstid, frigjøring, musikkens kraft og identitetsmarkør - og magien av Oslo.
I laughed to tears and I cried with sadness. The novel is a painful love story, a critique of the world of contemporary art and a glance at the three last decades of the last century. Jokum Jokumsen, different and bullied, falls in love with the extraordinary Synne. Synne discovers in Jokum a promising photographer, but appears afterwards to be a manipulative person who aspires to form the image of Jokum according to her own premises. As photographer, Jokum looks at the world. His photographs are a testimony of a moment. This is a good starting point to describe the changes in our society. Lars Saabye Christensen invents original and surprising personages, sometimes absurd and yet so endearing. It creates grotesque situations. He juggles with words. And he captivates us! Yet, I do not like everything in this novel. Christensen introduces the author of the novel about Jokum Jokumsen. The author's diary alternates with the novel. This fictional author explains his choices and describes his writing career.I find the introduction of the diary disturbing. It breaks the flow of the novel. Also the characters who Christensen had subtly made so real are reduced to fictive characters.
Magneet is wellicht geen roman voor het brede publiek, maar zeker een aanrader voor wie een dikke pil, mooi taalgebruik en filosofische vragen over het leven kan waarderen.
Da jeg leste at denne boka "blir omtalt som mesterlig", tenkte jeg det bare var et salgstriks fra forlagets side. Det stemte ikke. Hvis du har råd, kjøp denne i julegave til alle du kjenner.
En kjærlighetshistorie fra Oslo, København og Amerika. Jokum Jokumsen, en uvanlig høy gutt, med talent for fotografi blir sammen med Synne som studerer kunsthistorie. Boka er på nesten 800 sider. Jeg forsvant inn i den. Det er en bok som er vanskelig å beskrive med få ord, men jeg prøver. Stikkord er: Fotografi og suksess. Synne er kuratoren hans. Og kona. De er ikke helt i balanse. Det handler om kunstsyn. I begynnelsen var fotografiene ekte. Etter hvert som har får suksess, konsentrerer han seg mest om å ikke dumme seg ut. Det er flere lag i fortellingen. Flere fortellerstemmer. Vi får et gjensyn med samfunnsutviklinga fra 1970-tallet og fram til samtida da boka kom ut. Liker man Saabye Christensens miljø og skrivemåte, vil man elske boka. Den er kanskje litt dempa, språklig sett, men det er klokker som viser ulik tid, man kan vandre gatelangs i bydelen Froger, og det er litt magisk realisme i form av en magnet. Den dukker opp og forsvinner gjentatte ganger. Hva den uretter, får du lese og finne ut sjøl. Det er også en bok om foreldrene til Jokum. Om Røde Kors. Om å bygge modeller av en hel by. Men også om andre mer eller mindre ulykkelige skjebner. Som er uten overflate. Det er et villniss av tapte forbindelser (s 371). Det er mental uhelse og innleggelse. Det er blikket som ser verden og tingene gjennom et kamera, helst i sort-hvitt. Hva tingene forteller om livet. Jeg starta med boka i form av lydbok. Kim Haugen leser fantastisk. Men jeg måtte ha papirboka underveis, så jeg lånte den og fulgte med delvis gjennom siste halvdel. Å ha vært inne i denne verden i så mange timer, var en fin måte å tilbringe en mini-vinterferie på. Vottestrikking og Jokums verden. Lars Saabye Christensen fikk Brageprisen for boka. Den er virkelig god! Anbefales!
Det er sjeldent man leser en bok som er såpass god på å bygge opp plottet sitt at man får lyst til å lese hele boken omigjen bare for å kunne følge hver eneste tråd med full kunnskap om hvor de går hen.
Sprawdziłaby się jako zbiór esejów (ciekawe spostrzeżenia na temat sztuki). Jako powieść zawodzi na całej linii - irytująco zachowawcza, wręcz mdła, nieciekawa, o jakieś 900 stron za długa. 2,5
Sprø, fin og litt forvirrende. Og så ble den kanskje litt i lengste laget for meg til slutt. Samtidig sitter jeg igjen med en veldig tom følelse etter at jeg er ferdig. Denne romanen har en historie som jeg nok ikke kommer til å glemme på en stund. Anbefales.
Dziwna książka to dobre określenie Magnesu. Świat Jokuma i Synne jest dziwny, artystyczny, pełen tajemnic i niedopowiedzianych spraw. Tę książkę nie da się przeczytać jednym tchem, trzeba nieco ją smakować, a i tak ma się wrażenie, że nie do końca rozumie się zamysł autora jak również samych bohaterów i ich motywów. Jokum to skryty człowiek, niezwykły artysta, niepewny siebie, błądzący. O jego karierę dba Synne - pcha go do przodu, motywuje, ustawia do pierwszego rzędu. Nie wiadomo jakie pobudki nią kierują - czy robi to dla niego, czy zupełnie dla siebie? Jest chyba bohaterem, który najmniej ujawnia się przed czytelnikiem. Fabuła jest leniwa, troszkę rozwleczoną między norweskie czasy studenckie, młodość i dorosłość w Ameryce, ale jednak cały czas idzie do przodu, ciagle coś się zmienia, a my oglądamy świat oczami Jokuma. Dziwny to świat, z wysokiem perspektywy (jest bardzo wysokim człowiekiem i ma okropny kompleks z tego powodu i problemy z biodrami). Na pewno nie jest to książka dla każdego. Na początku byłam zdezorientowana, nie wiedziałam o co chodzi w tym wszystkim, ale gdzieś od połowy wciągnęłam się tak, że nie mogłam przestać.
Magnet er en både sår og trist liten kjærlighetsroman, skjønt liten er vel ikke den rette beskrivelsen av en bok på nesten 800 sider. Jeg sier liten for historien kunne vært fortalt md langt færre ord og med færre philosofiske betrraktninger. For meg blir historien derfor for langsom. Jokun og Synne treffer hverandfer på Sogn Studenthjem på 60 tallet og blir etterhvert kjærester. Jokum har komplekser fordi han er så høy. Han stryker til eksamen, men ender etterhvert som berømt kunstfotograf i San Francisco. Synne avbryter sine studier og blir Jokums manager. Synne, Jokum og de øvrige personene i boken er alle spesielle mennesker jeg ikke greide å få noe nært forhold til. Christensen skriver som alltid godt og er en mester i å skildre hendelser på en finurlig måte. Eksempelvis: "Synne snudde seg så langsomt at de alle ble eldre den tiden det varte." Gleder meg nå til å ta fatt på Christensens nye trilogi som sarter med boken Byens spor.
Magnet is a thick, thick book that could perhaps have been edited a little bit more. It is (mostly) about the somewhat quiet, but quite tall, photographer Jokum Jokumsen and his girlfriend and curator Synne, from the student village at Sogn to success in the USA, and on to .... read for yourself. The first part of the book was light and humorous, but the author becomes more of himself before the book is over. Part of the institutional stay, where we also meet the author of the book, became a little over the top for me. And it ends in several ways… Read it, but remember to set aside some time.
On of the best books I`ve read the last three years. I love how he uses the language, it is like having a tasteful meal, where you want to savor every bite.
Lars Saabye Christensen, "Magnes", wyd. Literackie
"Magnes" to rzeka życia. Często skomplikowana, odpychająca, żałosna i prześmiewcza. Czy to nordycki sposób bycia? Kim jest główny bohater, Jokum Jokumsen? Podążamy przez dekady z artystą, który w swej introwertycznej skórze próbuję zmierzyć się z dynamiką życia. Stoi na straconej pozycji, ma tego świadomość ale stawia czoło wyzwaniom. Nie uważa się za artystę, nie chce być na okładach gazet, unika sławy. Czy człowiek tak wycofany, pełen bojaźni i kompleksów jest atrakcyjnym partnerem do nawiązania relacji z czytającym?
Obserwuję świat Jokuma powoli, często odkładam powieść, nie chce jej czytać dalej, chcę zacząć inną książkę, to powieść o niczym, jest bezbarwna i nudna - wracam - myślę, że autor przesadził, w niektórych fragmentach jest przeintelektualizowana, czytam kolejne 50 stron i chce sprawdzić jak Jokum poradzi sobie z kolejnym etapem w życiu, jak jego zwyczaje zmienią się wraz z upływem czasu. Ten czas jest bohaterem powieści, to on wyznacz dynamikę akcji i określa losy zwyczajnego świata.
Jokumsen jest fotografem, dzięki swej przyszłej żonie Synne porzuca studia filologiczne w Oslo i rozpoczyna karierę fotografika, którego minimalistyczne zdjęcia robią furorę w Stanach Zjednoczonych. Wraz z bohaterami podążamy przez Oslo, Kopenhagę i San Francisco. W tych miastach poznajemy ich losy oraz złożone relację z rodziną, znajomymi, współpracownikami i podglądamy ordynarne życie społeczeństwa w USA i Norwegii. To kolejna powieść Christesena gdzie autor celebruje codzienność, wyżywa się na prozaicznych potrzebach człowieka a przemierzając szare dni tygodnia wraz z bohaterem szukamy artystycznej inspiracji.
Powieść o wielkiej miłości, przywiązaniu, pasji i konfliktach własnej natury z otoczeniem. Całość to wyzwanie, nie jest to książka na tydzień czy dwa - tak jak wspomniałem to często maraton, którego nie jesteśmy w stanie skończyć.
Nok en nydelig historie fra Saabye Christensen, med mange av forfatterens gjenkjennelige elementer på plass: Sogn studentby, 70-tallet, Røde Kors, kunst, musikk, en litt stusselig hovedperson, og et usedvanlig flott språk. Det tok lang tid å lese denne boka, ikke bare fordi det er en lang roman, men fordi jeg brukte mye tid på å lese om fotografer, malere og verkene deres, jeg studerte kart over Oslo, København, San Fransisco og Hirtshals, og jeg fant fram musikk på Tidal. Karakterene i boka er stort sett troverdige, selv om noen av dem, Jokum spesielt, blir til tider framstilt så overdrevent sære at det nesten går på troverdigheten løs. Det er også et par eksempler på årstall som ikke alltid stemmer overens innbyrdes i boka (en feil som også opptrer i Byens spor), og det gjør tallnerder som meg litt gretne. Framstillingen av islam og muslimer er som vanlig langt ute i FrP-land, og virker mer forstyrrende enn som en naturlig del av historien. Men for all del, det går ikke an å gi noe annet enn 5 stjerner til denne underfundige perlen.
Ik was al eerder gestopt met dit boek, maar probeerde het toch nog eens. Een boek telt bij mee mee, als ik minimaal honderd bladzijden gelezen heb. Daar zat ik ruim boven. En nog steeds was er helemaal niets gebeurd. Een Noors student is verliefd op een studente, die bij hem in de flat woont. Zij studeert kunstgeschiedenis, hij literatuur. Dit boek zal zeker ook tot die vorm van kunst behoren: meestal is dat niet aan mij besteed. Niet om door te komen. Daar kwam bij, dat het een dik boek was. Een erg dik boek. 791 pagina’s. Dat weegt. Na een kwartier lezen had ik pijn in mijn handen. Her was alsof je een grote baksteen in de lucht moest houden. Jammer maar helaas: dit boek gaat terug naar de bieb.
Ikkje heilt min type bok, men historia er flott fortalt. Nesten 800 sider er i lengste laget her. Skal ha for ei gjennomført historie som er godt skildra. AKP-ml på Blindern på 70 talet blant anna.
En ettertenksom bok med stigende formkurve fra start til slutt. Den beveger seg mellom noe som tidvis føles virkelig og tidvis som fantasier. Boken føltes i starten for lang, men ved avslutningen virket den heller til å være av akkurat passe lengde.
Mange gode scener og karakterer, men jeg likte best dialogene - og aller minst tykkelsen på boka - det halve ville ha vært mer enn godt nok. Jeg synes egentlig det er en smule pretensiøst å gi ut en så tykk bok som ikke inneholder noe mer enn hva som kunne vært på maks 200 sider….