Bernhard Hval er født i år 1900 og vokser opp som enebarn på Besserud i Kristiania. Han utdanner seg til lege, og blir den beste i sitt kull. Men tvangstanker og visse uvaner gjør legegjerningen vanskelig. Han var best med de døde, ble det sagt.
I 1980 sitter Bernhard Hval i sin leilighet i Skovveien i Oslo og ser tilbake på et helt århundre. Han forteller om en sjelden trekanthistorie som aldri blir fullført, mellom ham selv, kona Sigrid og Notto Fipp. Sigrid er en borgerlig og robust tennisdame fra Drammen, Notto Fipp en høyst besynderlig kappgjenger fra Evje i Setesdal, og Bernhard Hval blir hans livlege. Det er duket for vennskap, lidenskap, galskap og skandaler.
Lars Saabye Christensen is a gifted storyteller, a narrator who is imaginative, but equally down to earth. His realism alternates between poetic image and ingenious incident, conveyed in supple metropolitan language and slang that never smacks of the artificial or forced. His heroes possess a good deal of self-irony. Indeed, critics have drawn parallels with the black humour of Woody Allen. But beneath the liveliness of his portrayal melancholy always lurks in the books. Since his début in 1976 Saabye Christensen has written ten collections of poetry, five collections of short stories and twelve novels. His great break through came with the novel Beatles in 1984. The book store sale of over 200,000 copies of the Norwegian edition has made this one of the greatest commercial successes in Norway, and it was voted the best novel of the last 25 years by Dagbladet's readers in 2006.
Бедни ми, бедни Бернхард Вал, защо не попадна на "Жанет 45". След четвърта поред книга на Ларш Собю Кристенсен, съсипана от издателската (не)намеса на "Весела Люцканова", се чувствам като бито куче - идва ми да скимтя от мъка и безсилие, но вече нямам сили. Голям роман за един голям малък човек. Недодяланият Бернхард Вал, най-добрият във випуска, който плямпа безспир 500+ страници, като междувременно плюе, тропа, скърца със зъби, прави задни кълбета, маха с ръце, пие като смок, ругае като каруцар, и докато се усетиш - наместил се в сърцето ти безвъзвратно. Липсва ми.
(edit) "Изплъзна ми се ... " по нищо не отстъпва на "Полубрат" за мен, много различна и много еднаква едновременно. Като две деца на един баща, различни зодии, възраст, пол, вид, темперамент, изказ, обаче от гена на баща си не могат да избягат.
Det er utrolig hvordan Lars Saabye Christensen gang på gang lykkes i å skape karakterer som, i sin mislykkethet og med sine sosiale vanskeligheter, klarer å fange leserens hjerte og, ikke minst, rette leserens oppmerksomhet mot det som er annerledes og “kantete” i mennesket.
Bernard Hval er en uvanlig mann som lider av det jeg regner med er en form for Tourettes iblandet litt OCD og sosial angst. Boken følger både ham og mannen som blir hans gode venn, Notto Fipp. Notto liker å gå. Uten at jeg skal begi meg altfor mye lenger inn i de psykologiske farvann her, regner jeg med at Notto også lider av en form for OCD, sannsynligvis ispedd en real dose kroppslig dysmorfi. Disse to tilhører gruppen som Hval gir navnet ”de kantete”. De er mennesker som faller et godt stykke utenom det normale, og boken beskriver, enkelt og greit, deres liv, og deres vennskap.
Som mange av Saabye Christensens verk, er ikke dette en bok der skrekkelig mye skjer, i hvert fall ikke med tanke på fart og spenning. Her er heller poenget å skildre uvanlige mennesker og deres vei gjennom livet.
Jeg synes dette er noe av det mest interessante Saabye Christensen har skrevet, men jeg opplever at boken får lite oppmerksomhet i forhold til forfatterens andre verk. ”Bernard Hvals Forsnakkelser” er i alle fall absolutt verdt å lese for deg som er glad i Saabye Christensen, og kanskje også for deg som er litt ”kantete” selv.
„Той облагородява и възвисява обикновеното вървене до скъпоценна и изискана красота, а това го могат само избраните.“
„Има ли друго човешко качество, което да е нанесло по-големи поражения от честта? Не е ли честолюбивият просто болезнено амбициозен?“
„Защо не може човек да бъде оставен на мира? Защо хората не чуват какво им казваш? Толкова ли е трудно? Защо светът просто е толкова натрапчив?“
„Ние, недодяланите трябва да извличаме полза от същността си, от вътрешното ни влечение. И именно по отношение на това Ното Фип вървеше пред мен като светещ пример.“
Wouldnt recommend it. It never really caught my interest, even though the idea of the book was good. But in my opinion it ended up being af mediocre book about sulking. The worst part though, was the ending. It felt so sought, like the author didnt really have a plan for it. Best part is that I finished reading it, so I can read something else :)
En kringlet, men underholdende historie om Bernhard Hval, der måske ville få diagnoser såsom Tourettes, OCD m.fl, hvis han havde levet i dag. Men han fødes i 1900, moren har lesbiske affærer med stuepiger på rad, faren begår selvmord foran Bernhard, da han går konkurs, og for hver oplevelse, stiger antallet af Bernhards tvangshandlinger. Han bliver læge, gift med Sigrid, men af skræk for at sætte et barn i verden, der måske vil blive som ham, foretager han selv en overskæring af sædlederne! Bernhard støder på Notto Fipp, som om muligt er endnu mere sær. Notto går fra by til by. De to bliver venner, og Bernhard beslutter at studere vandringens virkning på legemet som grundlag for sin doktordisputats. .... Underholdende bog, men jeg ved ikke helt, hvad jeg har fået ud af den.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Ikke helt min greie. Men veldig godt skrevet. Morsomt og tragisk. Til å begynne med likte jeg ikke Berhard i det hele tatt, men etter hvert som man blir kjent med ham og hans lidelser, utviklet det seg en viss omsorg.
Morsomt og lærerikt om tvangstanker, legeyrket og Notto Fipp. Elegant språk og lettleste setninger, som vanlig. Bortsett fra sære banneord og utrykk da 😃
Altid bedst og mest interessant at følge den sindslidende og hans oplevelser indefra og ud. Denne disciplin forstår Lars Saabye Christensen sig også på, kan det hermed konstateres, endda på meget underholdende vis.
Не мога да не се възхитя на писателския талант на Ларш Собю Кристенсен - тази книга ме накара да изпитам доста силно първо умора от безкрайното плямпане и нервните тикове на Бернхард Вал, после съчуствие и отчаяние, жалост, радост, интерес, отвращение и най-вече безкрайна тъга и безнадежност. Много, много мрачна книга, остарях и измръзнах, бях самотна и неразбрана. Отивам да търся биографии в Уикипедия, с надеждата в историята да има и по-светли тонове.
Тежка книга. Не очаквах да се натъкна на толкова много психология и физически аутопсии, в буквалния смисъл. Все пак обичам Ларс и писането му ще ми липсва ...