What do you think?
Rate this book
Drømmefondet
8 500 milliarder kroner. Verdens største statlige finansfond. Vår ekstra sparekonto.
Oljefondet har gjort Norge til en finansiell stormakt. Denne boka forteller historien om hvordan en konto i Norges Bank ble verdt mer enn noen kunne drømme om. Camilla Bakken Øvald tar leseren med på en reise gjennom Oljefondets døgn, fra de asiatiske markedene åpner i Singapore, via Oslo og London, til børsen stenger i New York. Hver dag, hele døgnet, jobber finansforvaltere og Oljefondets ansatte for å øke fondets verdi. Hvordan oljepengene forvaltes er bestemt av eieren: staten Norge. I et demokrati som vårt betyr det deg og meg. Hvordan vil vi bruke makten Oljefondet gir? Hvorfor snakker vi ikke mer om hva det egentlig betyr å bestemme over verdens største statlige finansfond? Det finnes alternativer til dagens strategi, og i Drømmefondet skisserer forfatteren opp en vei videre for Oljefondet.
Oljefondet har gjort Norge til en finansiell stormakt. Denne boka forteller historien om hvordan en konto i Norges Bank ble verdt mer enn noen kunne drømme om. Camilla Bakken Øvald tar leseren med på en reise gjennom Oljefondets døgn, fra de asiatiske markedene åpner i Singapore, via Oslo og London, til børsen stenger i New York. Hver dag, hele døgnet, jobber finansforvaltere og Oljefondets ansatte for å øke fondets verdi. Hvordan oljepengene forvaltes er bestemt av eieren: staten Norge. I et demokrati som vårt betyr det deg og meg. Hvordan vil vi bruke makten Oljefondet gir? Hvorfor snakker vi ikke mer om hva det egentlig betyr å bestemme over verdens største statlige finansfond? Det finnes alternativer til dagens strategi, og i Drømmefondet skisserer forfatteren opp en vei videre for Oljefondet.
160 pages, Hardcover
First published October 15, 2018
1 person is currently reading
13 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 2 of 2 reviews
September 15, 2020
Oljefondet høyrest heimleg ut og er ein del av nesten kvar einaste politiske debatt. Likevel er oppbyginga og drifta av fondet framand eller ukjend for dei fleste av oss. Vi veit at pengane går frå olja til fondet, og frå fondet til statsbudsjettet, men sjølve fondet forblir ein svart boks.
Camilla Bakken Øvald forklarer på ein lettlesen måte korleis fondet vart til, og korleis pengane blir forvalta. Vi finn ut korfor finansministeren i Noreg ikkje kan seie at fondet skal investere meir i Apple eller mindre i Google, og korleis eit selskap kan hamne i fondets portefølje, eller ende opp utanfor; korleis verdas største kapitalist kjøper opp aksjar og obligasjonar, utan at det i seg sjølv fører til endringar i marknaden. Til slutt leier Øvald oss gjennom ulike alternativ for investering av fondet.
Den største innvendinga eg har mot boka er at ho er litt for kort. Etter å ha lese ho er eg framleis nysgjerrig på fleire alternativ til dagens forvaltning av oljefondet. Samtidig som boka går inn i djupna på fondets drift, får vi berre eit lite utval av andre forvaltningsmåtar for fondet. Eirik Reinerts forslag om investering i industribygging blir berre nemnt i boka, og Øvald gir uttrykk for at diskusjonen om bruken av oljepengar høyrer til i debatten om statsbudsjettet. Det gjer boka ikkje like rik på meiningar som ho kunne ha vore. Det hadde også vore spennande å lesa om korleis oljepengane ikkje skal bli forvalta, og korfor.
Ei anna lettlesen bok om Oljefondet, «Ekofisk – Eidsvoll» (Samlaget, 2017) går i djupna på idéhistoria bak Oljefondet og andre statlege fond. «Drømmefondet» beskriv nøyaktig korleis Norges Bank forvaltar fondet i dag. Det manglar ei tredje bok for å fullføre denne trilogien som tar for seg i større grad kva oljepengane kan brukast til om vi ikkje skal investere dei i utlandet.
Undertittelen er ei nøyaktig beskriving av kva «Drømmefondet» handlar om: Korleis Oljefondet vart til og korleis det blir, og kan bli, forvalta. Lesaren får heller ikkje meir enn dette. Boka er ikkje kritikk av norsk oljeverksemd eller ein diskusjon om korvidt det er etisk at éin nasjon eig så store verdiar. Dei moralske sidene av sjølve forvaltninga blir tatt opp, men ikkje moraliteten av kor pengane kjem frå.
Samtidig manglar det «det litle ekstra» som Manifest vanlegvis strever etter å tilby i bøkene sine. Boka er ikkje til for tillitsvalte og samfunnsengasjerte som allereie kan noko om Oljefondets verknad, men gjer alle oss andre betre kjent med virkemåten av eit viktig verktøy i det politiske Noreg.
Camilla Bakken Øvald forklarer på ein lettlesen måte korleis fondet vart til, og korleis pengane blir forvalta. Vi finn ut korfor finansministeren i Noreg ikkje kan seie at fondet skal investere meir i Apple eller mindre i Google, og korleis eit selskap kan hamne i fondets portefølje, eller ende opp utanfor; korleis verdas største kapitalist kjøper opp aksjar og obligasjonar, utan at det i seg sjølv fører til endringar i marknaden. Til slutt leier Øvald oss gjennom ulike alternativ for investering av fondet.
Den største innvendinga eg har mot boka er at ho er litt for kort. Etter å ha lese ho er eg framleis nysgjerrig på fleire alternativ til dagens forvaltning av oljefondet. Samtidig som boka går inn i djupna på fondets drift, får vi berre eit lite utval av andre forvaltningsmåtar for fondet. Eirik Reinerts forslag om investering i industribygging blir berre nemnt i boka, og Øvald gir uttrykk for at diskusjonen om bruken av oljepengar høyrer til i debatten om statsbudsjettet. Det gjer boka ikkje like rik på meiningar som ho kunne ha vore. Det hadde også vore spennande å lesa om korleis oljepengane ikkje skal bli forvalta, og korfor.
Ei anna lettlesen bok om Oljefondet, «Ekofisk – Eidsvoll» (Samlaget, 2017) går i djupna på idéhistoria bak Oljefondet og andre statlege fond. «Drømmefondet» beskriv nøyaktig korleis Norges Bank forvaltar fondet i dag. Det manglar ei tredje bok for å fullføre denne trilogien som tar for seg i større grad kva oljepengane kan brukast til om vi ikkje skal investere dei i utlandet.
Undertittelen er ei nøyaktig beskriving av kva «Drømmefondet» handlar om: Korleis Oljefondet vart til og korleis det blir, og kan bli, forvalta. Lesaren får heller ikkje meir enn dette. Boka er ikkje kritikk av norsk oljeverksemd eller ein diskusjon om korvidt det er etisk at éin nasjon eig så store verdiar. Dei moralske sidene av sjølve forvaltninga blir tatt opp, men ikkje moraliteten av kor pengane kjem frå.
Samtidig manglar det «det litle ekstra» som Manifest vanlegvis strever etter å tilby i bøkene sine. Boka er ikkje til for tillitsvalte og samfunnsengasjerte som allereie kan noko om Oljefondets verknad, men gjer alle oss andre betre kjent med virkemåten av eit viktig verktøy i det politiske Noreg.
October 2, 2019
Drømmefondet er basert på en serie løgner og unøyaktigheter angående hva oljefondet er og gjør, og tjener til å kamuflere grunnleggende økonomiske realiteter, samtidig som den låser leseren fast i et nyliberalt tankesett. Jeg hadde i grunn ikke forventet noe annet dersom boka var skrevet av en bankmann eller noen som politisk hører til på høyresida, men at noen som har jobbet som sekretariatsleder for SVs stortingsgruppe kan skrive noe slikt og attpåtil få det utgitt på et forlag for «den radikale venstresida» sier dessverre en hel del om hvilken tragisk tilstand norsk venstreside befinner seg i.
Så for de som har lest boka, eller vurderer å lese den, her følger noen oppklaringer:
For det første, vi eier ikke alle en del av oljefondet. Dette er er et Civita-talepunkt. Det er staten som er eier, og forvaltninga av fondet er utsatt til Norges Bank Investment Management (NBIM). De arbeider under et mandat fra Finansdepartementet, men det er altså NBIM som bestemmer hvor de finansielle verdiene plasseres. Du og jeg har ingenting med dette å gjøre, og ser ikke noe til disse verdiene. Så lenge du og jeg ikke har et juridisk krav på verdiene er det løgnaktig å si at vi eier en del av det.
Oljefondet betaler ikke for velferden vi har i Norge, ei heller pensjonene dine i framtida. Dette er bare en om-frasering av det nyliberale mantra om at det ikke finnes offentlige penger, bare skattebetalers penger. Den norske stat er en suveren valuta-utsteder, og trenger dermed hverken skatteinntekter eller et fond for å finansiere ting. Velferden finansieres ved at politiske organer vedtar at dette skal vi bruke penger på. Oljefondet er en samling finansielle verdier bestående av utenlandske aksjer, gjeldsbrev og eiendom, som idet de selges kan gjøres om til fremmed valuta, som regel dollar. Dette gjør at vi kan finansiere større import av varer og tjenester fra andre land enn vi ellers hadde kunnet gjøre, med de blandede konsekvensene for norsk økonomi dette har hatt. Derfor gir det for øvrig null mening å selge deler av fondet bare for å «balansere statsbudsjettet» all den tid det fortsatt er ubenyttet arbeidskapasitet i Norge som kan settes til verks i norske kroner.
Hva innebærer det å ha et statlig «pensjonsfond»? Jo, det innebærer at staten per definisjon opererer som en finanskapitalist. Den har et indirekte eierskap i arbeidet som andre folk gjør og naturressursene de tar i bruk, og den kan dermed tilrane seg fruktene av dette arbeidet. Det er her avkastinga kommer fra. Ikke fra fondsforvalternes kløkt og innsats. At en stats importevne knyttes så sterkt til ei slik utbytting burde kanskje utløse noen tanker om motsettinga mellom arbeid og kapital, og konsekvenser ei slik ordning har for transnasjonal klassekamp, uten at Bakken Øvald ser ut til noen gang i sitt liv å ha reflektert over dette.
Til tross for å tilhøre et såkalt sosialistisk miljøparti skyr forfatteren også unna å nevne hva som er basisen for oljefondet, noe som former hennes utrolig tafatte reformforslag mot slutten av boka. Årsaken til at vi kan importere enormt mye utenlandske varer og tjenester, og i tillegg kan sette til side noe av overskuddet på et fond, er at vi henter opp en utrolig skadelig naturressurs som er høyt verdsatt i dagens økonomiske system. Utnyttinga av disse karbonlagrene er i skrivende stund i ferd med å gjøre store deler av planeten ubeboelig for både mennesker og dyr, i alle fall i de mengdene som befinner seg der i dag. Dette betyr kollaps av økosystemer, sult- og flyktningekrise, og at en rekke stater i stor grad vil bryte sammen (og ikke på den måten Engels så for seg). Der hvor Bakken Øvald berører klimaendringer så er det enten sett i lys av «finansiell risiko», eller mulighetene oljefondet har for å investere i «miljøselskaper» som vil øke i verdi i årene som kommer. Andre steder roser hun oljefondet for å være en foregangsinvestor gjennom de 125 selskapene vi av «etiske hensyn» ikke kjøper aksjer i eller gjeldsbrev av. Mot de 7000 fondet har aksjer i! Så glad i finansvirksomheten er hun at hun ved et punkt åpner hun for å gjøre Norge til et internasjonalt finanssentrum for grønn kapital – et Singapore for Elon Musk og co.
Å rett og slett gi bort oljefondet bør i mine øyne ikke sees på som et slags radikalt solidaritetsalternativ engang. Det bør sees på som et svært beskjedent forsøk på å gi ei oppreising for den skaden vi har påført kloden, fremst av alt dens sårbare mennesker og økosystemer. Å gi bort disse monetære verdiene vil aldri være nok for å bøte på skaden, og er heller ikke i seg selv noen løsning på hverken økosystemkollaps eller fattigdom. For i det hele tatt å kunne begynne å nærme oss ei løsning må vi få til radikale strukturelle endringer i verdensøkonomien, noe vi kan arbeide for uavhengig av oljefond eller ikke. Dette er noe denne boka overhodet ikke tar til orde for, og derfor er den tross godt språk og enkelte interessante innsikter fullstendig tannløs og villedende. Boka kan vanskelig beskrives som noe annet enn et forsvarsskrift for «woke», grønn finanskapitalisme, og at Forlaget Manifest gir ut noe sånt er dypt bekymringsverdig.
Så for de som har lest boka, eller vurderer å lese den, her følger noen oppklaringer:
For det første, vi eier ikke alle en del av oljefondet. Dette er er et Civita-talepunkt. Det er staten som er eier, og forvaltninga av fondet er utsatt til Norges Bank Investment Management (NBIM). De arbeider under et mandat fra Finansdepartementet, men det er altså NBIM som bestemmer hvor de finansielle verdiene plasseres. Du og jeg har ingenting med dette å gjøre, og ser ikke noe til disse verdiene. Så lenge du og jeg ikke har et juridisk krav på verdiene er det løgnaktig å si at vi eier en del av det.
Oljefondet betaler ikke for velferden vi har i Norge, ei heller pensjonene dine i framtida. Dette er bare en om-frasering av det nyliberale mantra om at det ikke finnes offentlige penger, bare skattebetalers penger. Den norske stat er en suveren valuta-utsteder, og trenger dermed hverken skatteinntekter eller et fond for å finansiere ting. Velferden finansieres ved at politiske organer vedtar at dette skal vi bruke penger på. Oljefondet er en samling finansielle verdier bestående av utenlandske aksjer, gjeldsbrev og eiendom, som idet de selges kan gjøres om til fremmed valuta, som regel dollar. Dette gjør at vi kan finansiere større import av varer og tjenester fra andre land enn vi ellers hadde kunnet gjøre, med de blandede konsekvensene for norsk økonomi dette har hatt. Derfor gir det for øvrig null mening å selge deler av fondet bare for å «balansere statsbudsjettet» all den tid det fortsatt er ubenyttet arbeidskapasitet i Norge som kan settes til verks i norske kroner.
Hva innebærer det å ha et statlig «pensjonsfond»? Jo, det innebærer at staten per definisjon opererer som en finanskapitalist. Den har et indirekte eierskap i arbeidet som andre folk gjør og naturressursene de tar i bruk, og den kan dermed tilrane seg fruktene av dette arbeidet. Det er her avkastinga kommer fra. Ikke fra fondsforvalternes kløkt og innsats. At en stats importevne knyttes så sterkt til ei slik utbytting burde kanskje utløse noen tanker om motsettinga mellom arbeid og kapital, og konsekvenser ei slik ordning har for transnasjonal klassekamp, uten at Bakken Øvald ser ut til noen gang i sitt liv å ha reflektert over dette.
Til tross for å tilhøre et såkalt sosialistisk miljøparti skyr forfatteren også unna å nevne hva som er basisen for oljefondet, noe som former hennes utrolig tafatte reformforslag mot slutten av boka. Årsaken til at vi kan importere enormt mye utenlandske varer og tjenester, og i tillegg kan sette til side noe av overskuddet på et fond, er at vi henter opp en utrolig skadelig naturressurs som er høyt verdsatt i dagens økonomiske system. Utnyttinga av disse karbonlagrene er i skrivende stund i ferd med å gjøre store deler av planeten ubeboelig for både mennesker og dyr, i alle fall i de mengdene som befinner seg der i dag. Dette betyr kollaps av økosystemer, sult- og flyktningekrise, og at en rekke stater i stor grad vil bryte sammen (og ikke på den måten Engels så for seg). Der hvor Bakken Øvald berører klimaendringer så er det enten sett i lys av «finansiell risiko», eller mulighetene oljefondet har for å investere i «miljøselskaper» som vil øke i verdi i årene som kommer. Andre steder roser hun oljefondet for å være en foregangsinvestor gjennom de 125 selskapene vi av «etiske hensyn» ikke kjøper aksjer i eller gjeldsbrev av. Mot de 7000 fondet har aksjer i! Så glad i finansvirksomheten er hun at hun ved et punkt åpner hun for å gjøre Norge til et internasjonalt finanssentrum for grønn kapital – et Singapore for Elon Musk og co.
Å rett og slett gi bort oljefondet bør i mine øyne ikke sees på som et slags radikalt solidaritetsalternativ engang. Det bør sees på som et svært beskjedent forsøk på å gi ei oppreising for den skaden vi har påført kloden, fremst av alt dens sårbare mennesker og økosystemer. Å gi bort disse monetære verdiene vil aldri være nok for å bøte på skaden, og er heller ikke i seg selv noen løsning på hverken økosystemkollaps eller fattigdom. For i det hele tatt å kunne begynne å nærme oss ei løsning må vi få til radikale strukturelle endringer i verdensøkonomien, noe vi kan arbeide for uavhengig av oljefond eller ikke. Dette er noe denne boka overhodet ikke tar til orde for, og derfor er den tross godt språk og enkelte interessante innsikter fullstendig tannløs og villedende. Boka kan vanskelig beskrives som noe annet enn et forsvarsskrift for «woke», grønn finanskapitalisme, og at Forlaget Manifest gir ut noe sånt er dypt bekymringsverdig.
Displaying 1 - 2 of 2 reviews