Året er 1919. I Tyskland mobiliserer de høyreradikale mot «jødebolsjevikene». I Sovjetunionen er den revolusjonære entusiasmen på hell. Partidiktaturet begynner å feste grepet.
I det krigstrøtte Berlin kjemper Rosa Luxemburg mot krig og kapitalisme, og for en annen og mer demokratisk sosialisme enn den som foreskrives i Moskva. Dette er historien om den lille polsk-jødiske kvinnen som både Hitler og Stalin fryktet, og om et mord som kan ha forandret et helt århundre.
Det er også en bok om hvordan tankegodset til en av den demokratiske sosialismens store pionerer i dag har blitt aktualisert. I en tid der både høyrepopulistiske bevegelser og den radikale venstresiden vokser, trengs Rosa Luxemburgs tanker på ny.
Må si at jeg var litt skeptisk til denne biografien før jeg leste den, mest på grunn av lengde, men jeg litt usikker på om jeg synes den er noe å anbefale. Boken er kort, lettleslig, inneholder mange intressante fakta men bommer på noen ganske sentrale punkter. Prøvd å smelle ut noen av dem her:
Det mange viktige elementer denne boken glemmer å ta for seg, da spesielt i forhold mellom Luxemburg og den russiske revolusjonen og bolsjevikene. De Sosiale Revolusjonæres parti i Tyskland blir skildret uten å nevne Venstre SR-ene og deres terrorhandlinger som gjorde partisamarbeid etter revolusjonen vanskelig. Hele den historiske beskrivelsen av situasjonen i Russland og forholdet mellom disse grupperingene mangler helt og gjør at konteksten virker halvferdig. Skildringene av bolsjevikene blir gjort helt uten å skille mellom forskjellige perioder, trender, opposisjoner i partiet osv. Dette gjør at de blir egentlig dumpet inn i historiens søppelkasse som utelukkende usamarbeidsvillige og autoritære. Motsetningen mellom Lenin og Luxemburg er også litt blåst opp slik at Luxemburg blir fremstilt som den demokraten med tro på arbeiderne og Lenin en partidiktator som forlanger "blind lydighet" og kommanderte folk til kupp i 1917. Bolsjevikene var fram til Lenins død langt fra et eliteparti eller uten solid støtte blant arbeiderklassen og bøndene. En slik posisjon er enkel å fremme ettersom at Luxemburg sitt sosialistiske Tyskland aldri ble til som gjør det enkelt å idealisere. Her tar man Luxemburg delvis ut av konteksten av tysk sosialisme for å plassere henne nærmere det som senere ble kalt "rådskommunisme" eller den venstrekommunistiske tradisjon, noe som Luxemburg skiller seg ganske markant fra. Lenin og Luxemburg var ikke, som boken fremstiller, bare venner i revolusjon, men stadig enige i politiske spørsmål og kritiserte ofte samme tendenser og personer. Og for de som kjenner sosialistisk historie så er det veldig mye krangel og få enigheter å finne.
Mye av Luxemburg sin kritikk var likevel riktig, selv om Spartakistene ikke hadde klart å samle like mange bønder og arbeidere slik som bolsjevikene hadde. Å starte byggingen av et masseparti mitt oppe i en revolusjon var nok ikke dømt til å feile, men alle putsjforsøkene brant ut arbeiderklassen i Berlin og ga proto-nazistene i Freikorps overtaket. Det er heller ikke gjort noe skille i boken om Russland i 1917-1922 og etter, da det ble kalt Sovjetunionen, like etter Stalin kom til makten der han kom til å rense ut alle de orginale bolsjevikene fra partiet og sende de fleste av dem inn i døden.
Som flere anmeldelere har pekt på så skriver Engelstad og Kristjansson om Luxemburg slik at hun fint kunne passet inn i en norsk kontekst, da spesifikt for Rødt som en gjennoppreisning av det norske Arbeirderpartiet anno 1917, bare mer "demokratisk" (dette er jo trossalt partiet forfatterne er med i). Rødt sin "demokratiske sosialisme" er på ingen måter en form "rådskommunisme" eller "luxemburgisme". Hennes kritikk av reformisme står i direkte motsetning til Rødts program. Det er ikke fordi ideene hennes er utdaterte eller historisk-spesifikke, men på grunn av venstresidens tilbakegang etter Stalin, en enorm tilbakegang som inntil relativt nylig har gjort arbeidet mot en fremtidig internasjonalistisk og sosialistisk venstreside har vær umulig. Dette har usyneliggjort Luxemburg som teorist og gjort at man enten har sett på hun som en historisk revolusjonær martyr, eller en brilliant teorist som pratet de autoritære bolsjevikene imot.
Boka er kort og passer nok best for de som er ukjente med Rosa Luxemburg og hennes verk. Det er få biografier som tar for seg Luxemburg positivt, spesielt på norsk, så dumt denne er så kort og forenkla. Vinklingen mot norsk politikk faller ganske flatt og ærlig talt, Rosa fortjener 1000 sider, minst! ikke 110.
Helt greit, detta. Jeg synes kanskje måten forfatterne trekker paraleller til moderne tid og aktuelle politiske motsetninger framstår noe uelegant, men altså.. Det er tilgivelig.