Kvifor er det så vanskeleg å akseptere at foreldra våre, dei som alltid har vore sterke og ansvarsfulle, plutseleg skal bli gamle? Er det fordi vi sjølv må innsjå at vi for alvor har blitt vaksne?
I denne personlege boka utforskar Kjartan Brügger Bjånesøy kva det vil seie å bli eldre. Han fortel om faren som blir ramma av slag, korleis den sterke arbeidsmannen må godta at han er blitt ein annan mann, han må ha hjelp til stadig fleire daglege oppgåver. Og Kjartan sjølv, eit barn av 70-talet, forstår gradvis at han er blitt ein middelaldrande mann med ansvar og plikter. Kjære pappa er ei bok full av kjærleik, sjølvironi, nostalgi og djupt alvor. Det er eit varmt portrett av ein familie og ei klok bok om tida som går og om det å gå inn i nye livsfaser og få nye roller.
«I brullaupet vårt tala han om kor viktig det er å halde stø kurs når det stormar på havet, at vi må halde saman når det røyner på, og godta at livet er ein blanda rekneskap.»
Vakkert, verdig og litt trist. En fantastisk og særdeles vestlandsk fortellerstemme, som hyller hverdagene, både de gode og de vonde.
«Det er sjeldan eg har gått med ein intens lengt vekk frå dette småbarnslivet. Eg har ikkje kjent på eit knausgårdsk raseri som småbarnsfar eller følt meg som ein attenhundretalsmann og forbanna det feminiserte mannsidealet.»
«Kjære Kjartan. Eg veit at det for menn på din alder kan vere vanskeleg å gå ned på kne, særs med din vonde menisk. Så her har du ein knebeskyttar eg vanlegvis bruker når eg støyper murar i hagen. Den får du no låna, så du kan gå ned på kne for å fri til Solveig. Håpar det skjer snart. Lykke til! Eg er veldig glad i deg. Helsing pappa.»
En av de vakreste bøkene jeg har lest. En sterk beskrivelse av hvordan relasjonen til våre foreldre endrer seg når de plutselig trenger å lene seg på oss og når den sterkeste pappaen plutselig trenger en hånd å holde i når livet går mot slutten. En bok alle bør lese!
Når faren får slag og ikke lenger er den sterke, morsomme mannen han pleide å vær, følger vi sønnen Kjartan og familien om hvordan det oppleves. . Utrolig fin bok om det å se foreldrene som personer, ikke bare mamma og pappa. Etter slaget får ikke faren lenger til det han pleide, å klippe gresset, ordne i hagen eller ta båten ut på vannet. Etter flere mislykkede forsøk på å gjenoppta det gamle livet, virker det som om han blir deprimert og sorgtung, noe som påvirker kona og sønnen veldig. . Den tar også for seg dette å bli eldrere, når barna er ferdige på skolen og flytter ut, og hva en gjør når ting ikke går som planlagt. . "I småbarnsfasen er det lite fritid. Ein lengtar etter aleinetid, tid for seg sjølv, ei tid som er fri. Men dette er ein overgang, og plutselig har du maset om leggetid, eller klager over kunstgresskuler for siste gang. I denne fasen skal du passe på, for no snart er alt over. Det er ingen sokker i sofaen eller skulebøker å rydde vekk. Ingen som tråkker inn på kjøkkenet med skitne sko, ingen som gløymer å trekke ned på do, ingen som ikkje vil legge seg. Snart er det heller ingen å kjefte på. Eldste sonen har reist i militæret, den nest eldste er på vei ut, den siste i tenåra. Jeg har plutselig et hav av tid." . For ei fin bok, tenk å få følge tankene til en voksen mann når faren blir syk! 💙 Slik jeg skjønner det er det basert på virkelige hendelser, og jeg syns det er veldig tøft av Kjartan å skrive om det. Avslutningen var også utrolig fin💕 .
Boka er godt skrevet om en vanskelig tid i livet, når en av dine nærmeste rammes av slag og hvordan det endrer livet etterpå. Nynorsken hans er lett forståelig, men det at boka ikke er på bokmål gjør for meg at lesingen går litt saktere. I dette tilfellet er det en veldig godt ting, siden det får meg til å ta inn mer av innholdet mens jeg leser. Rørende bok, som gir et godt innblikk i tanker og forventninger som dukker opp når en i familien har fått slag.