Byens Spor: Skyggebogen

Byens spor #3

by Lars Saabye Christensen, Ellen Boen (Translator)

Tredje bind begynder i 1968. Der er opbrud og værdiskred på alle fronter. Majs datter, Stine, er nu en ung kvinde, der flirter med marxisme og maoisme og for en tid opgiver sine medicinstudier for at blive flyttemand! Jostein er dog stadig overbevist forretningsmand, nu forhandler han marcipan fra Lübeck og ser også sådan ud. Men så pludselig sker der noget. Trude, Jespers kæreste, modtager et postkort med et motiv fra Como-søen fra Jesper, der har været forsvundet i flere år. Men hvor er Jesper, og hvad er der sket?

I Byens spor 3 samles alle trådene fra de to foregående romaner. Det særlige ved romanen er et stærkt autofiktivt spor, hvor forfatteren LSC træder tydeligt frem og fortæller historien om sin kræftdiagnose- og behandling, og kommenterer sin egen skriveproces.

Genres: Fiction, Historical Fiction, Audiobook

540 pages

First published August 5, 2019

About the author

Lars Saabye Christensen is a gifted storyteller, a narrator who is imaginative, but equally down to earth. His realism alternates between poetic image and ingenious incident, conveyed in supple metropolitan language and slang that never smacks of the artificial or forced. His heroes possess a good deal of self-irony. Indeed, critics have drawn parallels with the black humour of Woody Allen. But beneath the liveliness of his portrayal melancholy always lurks in the books.
Since his début in 1976 Saabye Christensen has written ten collections of poetry, five collections of short stories and twelve novels. His great break through came with the novel Beatles in 1984. The book store sale of over 200,000 copies of the Norwegian edition has made this one of the greatest commercial successes in Norway, and it was voted the best novel of the last 25 years by Dagbladet's readers in 2006.

Reviews

[Christian Leonard Quale · Rating 5 out of 5]

It’s been a very, very, long time since I last looked forward to the release of a book as much as I looked forward to this one. It’s also been a very long time since the last time I actively stopped myself from reading a book, as reading it meant that I’d be closer to the end. After postponing reading the last quarter of this book for three days, I finally gave in and let myself experience the end. Wow.

I had no doubts that I would love this book, and I did. I really, really loved this book. There is no way I’m going to be able to be in any way objective about it, so the following review will consist of me gushing about this series, and this book. That said, I don’t think any amount of gushing can properly convey how much I liked this book, so I’ll call it even.

Byens Spor very much feels like a coherent story that happens to be divided into three parts. What fascinated me about the first book, which also continued fascinating me in the second book, and all the way through the third, is the way Lars Saabye Christensen makes the language feel like art. The way in which he uses the language, even when writing about mundane things, is at times breathtaking. The way he can twist a phrase into something that makes you stop and just appreciate the beauty of it is wonderful. It seems effortless, and it felt like I was being immersed into a bath of language in which I could just lean back in and close my eyes. With that in mind, it feels almost vulgar to discuss things like atmosphere and characters. The places feel as real as anything, so do the characters. For me the immersion in these books has been almost complete. When I picked up the book, whether I was reading for five minutes or an hour, it took me no time at all to be part of what was happening.

Though, if these books have felt like being immersed in a warm bath, this last book was a scolding one. The characters are put through their paces, and this book delivers some of the hardest, most emotional gut-punches I have ever read. While the punches are slow and gentle, they are firm. There is little drama, nothing extreme, nothing that even feels too much out of the ordinary. It’s just the lives of these characters, humans being, going about their business. We partake in their moments of happiness, their moments of sadness, and we’re just part of their journey through life. It really feels that natural.

This book also adds another literal dimension to the story by having the author break the fourth wall throughout. I’m going to be careful with what I write here, as, while the personal circumstances of the author has been widely covered in the news, the details would still constitute a spoiler. Suffice to say, he received some personal news which one can imagine would give him a new perspective on many things in life. Throughout this book he shares those perspectives with the reader. At times it becomes autobiographical, at times he talks about his writing process, or about what he thinks about what he is writing. There are some places where, within the same sentence, he switches between the story and the author analysing the words he just wrote. The concept of doing this is about as bizzare as it sounds, and I’ve never read anything like it before. But it works. It really, really, works. Sure, the author takes the reader out of the story, but in doing that he takes the reader into his head. Through reading about his personal thoughts, and some times events in his life, I got a feeling of understanding where he was coming from with what he wrote. His investment in, and emotions connected to, the story he was writing became all the more apparent. It was as if he was telling the story to the reader, rather than the reader just reading it. There’s a feeling of intimacy that almost feels too intimate at times. Never mind feeling sympathy with the characters when they suffer, through this connection with the author the reader also feels sympathy with the writer for what he has to put his characters through.

Based on what I’ve read so far in my life, Byens Spor is a truly unique series, and Skyggeboken makes for a great end to the series, as well as being unique in its own right. There is no way I can recommend this series enough to anyone who reads Norwegian. The language is beautiful, the story is immersive, and the characters are amazing. The majority of what I’ve been reading the past few years has been in English, and though it sounds like hyperbole, I’m being entirely serious in saying that Lars Saabye Christensen has rekindled my faith in the Norwegian as a language for long-form novels. I’ve always known that it was well suited for gritty crime, and… however you would define the wonderful style Erlend Loe employs, but with Byens Spor Lars Saabye Christensen has proved to me beyond any doubt that Norwegian can be crafted in wonderful ways in which reveling in the language itself is part of the experience of reading. I now feel stupid for ever doubting it. Thanks to these books I’m definitely going to check out more of his earlier works, along with those of other Norwegian authors.

[Ingvild L. Røkke (ingvildleser) · Rating 5 out of 5]

Byens spor-trilogien må være noe av det beste jeg har lest til nå! Jeg likte spesielt språket og måten de er skrevet på. Spesielt synes jeg at det var veldig interessant at forfatteren selv deltar og deler sine tanker i den siste boka!

[Gitte Hørning · Rating 3 out of 5]

‘Byens spor’ er en mammut-roman om Oslo i efterkrigstiden – fordelt over tre bind à 500 sider. Trilogien udspiller sig nærmere bestemt i bydelen Fagerborg, hvor familien Kristoffersen bor, og hvor mor Maj er aktiv i Røde Kors. De gennemgående referater i romanen fra møder og aktiviteter i Røde Kors er autentiske dokumenter, hentet fra Lars Saabye Christensens mors gemmer, idet det var hende, der i virkelighedens verden var referent i forhold til frivilligarbejdet i Røde Kors.

Maj er hjemmegående og gift med Ewald, der arbejder på et reklamebureau, hvis stab ofte er at træffe på baren Bristol. I første omgang får parret sønnen Jesper, som ofte passes af overboen, fru Vik, og som på faderens stambar møder hyggepianisten Enzo Zanetti. Via disse to personer stifter Jesper i en ung alder bekendtskab med den franske komponist Erik Saties ’Gymnopédie no. 1’, og dette bliver skelsættende for hans liv. Han vil være pianist. Saties komposition er kun af små fire minutters varighed; den er dvælende langsom og smerteligt tungsindig, og den etableres i stigende grad som et underliggende Leitmotif i ’Byens spor’, efterhånden som Jesper vokser op og får klaverundervisning af Zanetti.

Ewald dør af kræft i slutningen af bd. 1. Inden da er familien forøget med datteren Stine, der er syv år yngre end Jesper. For at lette økonomien bevæger Maj sig tøvende ud på markedet for ufaglært arbejde i bd. 2, og hun ender med at være en ganske talentfuld autodidakt på Ewalds gamle arbejdsplads, reklamebureauet Dek-Rek. Dette vækker i høj grad mishag hos de øvrige fruer i Røde Kors, som føler, at Maj sætter sin ansvarlighed som mor over styr ved at gå på arbejde. – Betalt arbejde, vel at mærke, for de samme fruer har ikke holdt sig tilbage i forhold til at trække på Majs arbejdskraft i frivilligarbejdet. Internaliseret i kvinderne er et kodeks, der tilsiger, at det nærmest er helligbrøde, hvis de prøver på at agere på mændenes platform - der, hvor samfundets hjul bringes til at dreje rundt. En af fruerne er specielt forarget over, at Maj har ladet sig ansætte på lige netop sin afdøde mands tidligere arbejdsplads. I modsætning til lønarbejde er lidt velgørenhedsarbejde på strikkeklub-niveau klædeligt, og det sætter ikke den rette kvindelighed over styr.
At Maj senere udvikler et lidt for tæt forhold til spillelærer Zanetti, får de bornerte fruers blod til at koge over i en sådan grad, at de ekskluderer hende fra Røde Kors. Da de senere erkender, at de måske har misforstået noget, beder de Maj komme tilbage, hvilket hun i den sidste ende accepterer. Til nærværende læsers store frustration.

I slutningen af bd. 2 kommer klimaks i forhold det tidligere omtalte Leitmotif, ’Gymnopédie no. 1’, men uheldigvis falder det ud på en sådan måde, at Jesper lukker sit hidtidige liv ned bag sig og stikker til søs. I 11 år er han væk, inden han i bd. 3 vender tilbage som en knækket person. I mellemtiden har lillesøster Stine opnået status som mønsterbryder: familiens første student og tilmed kommende stud. med. Men vi skriver nu 1968 og dermed tiden for studenteroprør og socialistiske idealer, hvilket inkluderer afstandtagen fra autoriteter og dyrkelse af arbejderklassen. Så meget overraskende for Maj krakelerer hendes stolte fremtidsplaner på Stines vegne.

Det beskrevne tidsbillede har inkluderet mange andre karakterer, som vi har lært at kende og sætte pris på, herunder især Jespers ven, slagtersønnen Jostein, der er en slags afart af Aladdin-typen. Han er ikke decideret født under en heldig stjerne, og mange uheld kommer hans vej, men han lander alligevel altid på benene og er dermed et ubekymret modstykke til Jesper. Hvor Jostein uden at blinke går efter en karriere som succesfuld kapitalist, søger andre af romanens karakterer mere tøvende efter et udefineret ståsted i et samfund med normskred på alle hylder.

Og sandelig om ikke forfatteren, Lars Saabye Christensen, også er i opbrud. Sædvanligvis er han udelukkende iagttager i forhold til sit plot, idet han som forfatter er imod autofiktion. Ikke desto mindre skriver han sig denne gang ind i fortællingen, og han tiltager sig mere og mere plads, efterhånden som han får konstateret knoglekræft, hvilket naturligvis afføder mange reaktioner.

Midtvejs i romanen dukker de første eksempler op på, at den indtil da anonyme fortæller kort meddeler sig til læseren bag om ryggen på de fiktive karakterer. I bd. 3 viser det sig, at fortælleren er lig med forfatteren Saabye, der både får krop og mæle som aktivt interagerende med personerne. Tilmed ledsages forfatteren af Kim Karlsen og tre andre hovedkarakterer fra Saabyes debutroman 'Beatles', der stikker så meget ud i forhold til det hidtil beskrevne, at læserens indlevelse i 'Byens spor'-universet kraftigt forstyrres. Jeg opfatter det som Saabyes brug af det brechtske begreb Verfremdung, hvor hensigten er bevidst at bryde illusionen om, at historien om Maj, Jesper & Stine er en virkelighed, som læseren nydelsesfuldt kan glide med på. I stedet skal læseren dels indlægges til, at Saabye binder en sløjfe på sit eget forfatterskab; dels skal læserens personlige bevidstgørelse provokeres i gang - måske i forhold til emner som sygdom, normalitet, excentricitet.

Ikke engang den afsluttende smukke scene inden for ledemotivet 'Gymnopédie no. 1', Jespers klokkekoncert i rådhustårnet, kan læseren få lov til at opleve i fred. Nej, også her brydes stemningen af Kim Karlsens opdukken, som oven i købet til allersidst efterfølges af Saabyes lukken og slukken efter sig i arbejdsværelset, hvor han netop har afsluttet første gennemskrivning af sit sidste værk. Varedeklarationen for dette værks godt 1500 sider er som bekendt 'roman', men så føler jeg mig snydt, når de to første meget lovende bind udvikler sig til bd. 3's bevidstgørelsesproces af senbrechtske dimensioner.

Ud af fem mulige stjerner har jeg tidligere givet fire til bd. 1 og fem til bd. 2. Jeg er begejstret for persontegningen og plottet, som det udfoldes i de to første bind, men skønt jeg anerkender de mange Røde Kors-referaters bidrag til autenticiteten i tidsbilledet, så synes jeg, at de ødelægger noget af flowet i læsningen af bd. 1. I bd. 2 tynger referaterne ikke helt så meget, og man er blevet endnu mere glad for at være i selskab med de mange personer.
Bd. 3 giver jeg kun tre stjerner pga. Saabyes intervention i det, der skulle have været afslutningen på en stor og fin roman.

[Herdis Marie · Rating 4 out of 5]

Dette var en verdig avslutning på en flott trilogi.

I tillegg til at han tar oss med videre i livene til de karakterene vi har møtt i de forrige bøkene, velger Saabye Christensen i dette siste kapitlet også å ta oss med på en reise i hans forfatterskap. Vi møter igjen karakterer som Kim, Ola, Sebastian og Gunnar fra "Beatles", vi hører glimt om Barnum, vi er innom steder forfatteren har beskrevet i sine noveller, og har du, som meg, lest mesteparten av det S.C. har kommet ut med, er disse dryppene en slags geeky fryd.

S.C. tar også leseren med inn i sitt eget liv i "Skyggeboken". Da jeg hørte om dette før jeg leste boken, må jeg innrømme at jeg var skeptisk, men for det aller, aller meste, fungerer disse dryppene fra hans liv som en forankring for beretningen. De binder fortellingen til en virkelighet den nesten tilhører, og de er engasjerende og interessante.

Avslutningen er vemodig. Den knytter ikke alle tråder, men lar dem fortsette ut i fantasien.

Dette skulle bli Saabye Christensens siste bok. Jeg håper han ombestemmer seg.

[Ivar Dale · Rating 5 out of 5]

Utrolig bra, spesielt når LSC selv kommer ut av sprekkene i teksten og tar helt over til slutt.

[Nina (ninjasbooks) · Rating 5 out of 5]

Min mor fortalte meg: Jeg husker når du var 15 og skulle lese halvbroren, hvordan du leste halve og så stoppet fordi du ville spare den siste delen, fordi boken var så bra. Respekten min for Saabye Christensen startet tidlig og har vokst med tiden. Historiene er så såre, vakre, minneverdige. Jeg må gjentatte ganger stoppe opp for å huske setninger, og den siste boken i byens spor tilfredsstilte også i forhold til språket. Det var også et fint gjensyn med karakterene fra de to første bøkene, nesten som man kan se de vandre rundt i Oslo sine gater.

[Vivi Renate Audsdotter · Rating 5 out of 5]

Aldeles nydelig og vemodig avslutning på trilogien.
Har nå hørt alle tre på lydbok, og føler med stor sikkerhet at opplevelsen det har vært å høre Kim Haugen gi liv til disse menneskene gjennom årene bøkene har utspilt seg, nok er ti ganger bedre enn om jeg hadde lest dem selv. Noe jeg dog sikkert vil gjøre en vakker dag.

[Hedvig · Rating 4 out of 5]

3.5

[Elise · Rating 5 out of 5]

Nydelig bok. Rørende blanding av en vakker fortelling og forfatterens egne refleksjoner rundt egen skriving, eget liv og sykdom. Lærerik og poetisk! Virkelig verdt å lese.

[Erling · Rating 3 out of 5]

Different from the previous two books. I could not quite come to terms with the author interfering with his own story

[Øyvind Berekvam · Rating 5 out of 5]

Var dette virkelig slutten? Hans siste roman? Da slutter han på topp. Denne trilogien er det beste han har skrevet.

[Aksel Vaage Haukaas · Rating 5 out of 5]

En skikkelig god oppfølger. Liker denne serien veldig godt. Elsker å lese om Oslo, og karakterene utvikles og får nye sider.

Anbefales!

«Gode mennesker får lett dårlig samvittighet. Det er det som er så forbasket. De som er dårlige mennesker har som oftest god samvittighet, eller har den ikke i det hele tatt.»

[Johan Masvie · Rating 4 out of 5]

«Det slår henne: Hun har god tid. Det er også en slags lykke. Men den kommer for fort. Man skal ikke ha god tid når man er 20 år. Man skal ha det travelt. Man skal rekke alt.»

Finnes det noen annen forfatter som trakterer det norske språk på en like behagelig måte som LSC? Uansett, en verdig avslutning på trilogien og en fryd å lese. Anbefales virkelig!

[Astrid Marte]

"Jeg vil alle disse menneskene godt. Jeg vil så gjerne at de skal finne sine plasser i den særegne geometrien som er livet. Figurene griper inn i hverandre: sirkler som nesten går i ett, hjørner som berører hverandre, vinkler og buer i samme ramme. Jeg tenker også på dem med en viss resignasjon, lett som regnet i Studenterlunden en ettermiddag i juni, lett som den trette pianistens anslag, en resignasjon som ligner sorg, fordi jeg vet at jeg snart ikke kan følge dem lenger." Aldri har Saabye Christensen skrevet mer intenst, tror jeg. For en gripende og sterk vandring blant disse personene, skjebnene. Det er vondt, opprivende og vidunderlig vakkert- og håpefullt også! Smeis. Skyggen fra Christensens eget liv og sykdomstilstand er også sterkt til stede, han vandrer inn og ut av handlingen, betrakter, kommenterer, trekker inn tidligere romankarakterer..Det er så elegant og dyktig gjort. Lars Saabye Christensen er en stor forfatter som har skrevet en stor fortelling som rommer så mye av ...livet og kunsten rett og slett.

[Anette Engelbreth · Rating 2 out of 5]

Forfatteren springer ud som ægte boomer med udtalelser som “skal vi nu sige undskyld for at have blå øjne” og “alt var bedre i gamle dage” samt den holdning at terrorisme er den største trussel mod de stakkels, uskyldige, hvide mennesker. Så jeg er frygtelig skuffet!

[Hedda · Rating 4 out of 5]

takk GUD for at det ikke var hans siste i need this man

Jesper redemption arc TRENGS
og Jostein du er en gave fra gud

[Bendik Bergh · Rating 5 out of 5]

sterkt

[Jacqueline · Rating 3 out of 5]

While the stories in the first two books in the trilogy of "Byens spor" engaged me, I found this third book messy. There is no track to follow here. The story is fragmented - as if Lars Saabye Christensen struggled to let his characters live.
When he wrote this third book, Lars Saabye Christensen was undergoing treatment for cancer. This is probably his last book. In this special circumstance, Lars Saabye Christensen himself enters the action. He looks at his own book, his authorship, his illness and shares reflections on events around him. Many critics have praised this form of writing that creates closeness between the reader and the author. I find it very annoying. Lars Saabye Christensen is gripped by uncertainty, and I miss his great narrator's voice.

[Eivind · Rating 2 out of 5]

Mildt sagt ingen fan av de utallige avbruddene i historien for at forfatteren skal dele sine boomer-betraktninger om samtida med oss. Vi får høre om et Europa som nærmest er i krig med islamister, om blondt hår og blå øyne som er i ferd med å bli utrydda, om ei venstreside som ikke hegner om norsk kultur og det norske og om hvite, eldre menn som dagens samfunn forventer ber om unnskyldning for sin eksistens. Den egentlige historien er fin, synes jeg, men dette grepet ødela opplevelsen for meg.

[Birgitte · Rating 4 out of 5]

Byens spor bind tre er det der rørte mig mest .
Fx Stines flyttefirmajob hvor omstændigheder får hende til at binde an med at være med til at bære et klaver ned fra 5 sal. Endnu en knoklende kvinde der skal og vil selv.
Men også de mange syge, bl.a. forfatteren selv, der giver sig til kende i koret af karakterer der har ondt.
De fleste klarer livskriserne men slet ikke på en happy ending-måde. Snarere lidt undseligt. Som et referat af et Røde Kors-bestyrelsesmøde.

[Bjørn Hoenvoll · Rating 5 out of 5]

Det er lenge siden en bok har gjort slik inntrykk på meg som denne siste boken i trilogien BYENS SPOR. Det virker jo også som om Saabye Christensen med denne tar et farvel med sine lesere som forfatter. Jeg håper det ikke, men om så er tilfelle, for en strålende og verdig avslutning på et forfatterskap.

[Marit · Rating 5 out of 5]

Det å lese Byens spor rett etter Beatles-triologien, anbefales på det sterkeste. Skyggeboken er en vakker avslutning på et forfatterskap, som heldigvis har fått fortsette allikevel, selv om det så mørkt ut en stund! Det er vanskelig å si noe om boken, uten å røpe for mye. Men jeg likte boken og trilogien mye bedre enn jeg først hadde trodd!

[Inger Strand · Rating 4 out of 5]

Jada. Det er en verdig slutt på serien. Samtidig litt slitsomt med blandingen av så mange historier i en stream of consciousstil.

[Tiril Høie · Rating 5 out of 5]

A genius and elegant closure (even though I wish the story would continue).

[Fr.Martinsen · Rating 4 out of 5]

«Jeg kan frykte det verste, men håpe det beste. Hva skulle man ellers håpe på? Språket kommer til kort. På de mest utsatte stedene i livet er språket nedslitt og matt.»

Det er Lars Saabye Christensen som skrev det i «Byens spor: Skyggeboken» som kom i 2019.

Jeg har ikke lest noe særlig av Lars Saabye Christensen. En av grunnene er nok at jeg liker byen, beskrivelser av byen. Men hans del av byen er ikke helt min by. Kunne desto mer være en grunn til at beskrivelsene interesserte meg.

Jeg ville lese denne boka fordi Lars Saabye Christensen er syk, og skriver om det også. Han rydder opp etter seg. Fordi sykdom også er min erfaring liker jeg å lese om det i språk som ikke er nedslitt og matt.

Noen setninger, noen avsnitt leser jeg flere ganger, fordi jeg liker rytmen og fordi jeg prøver å forstå hvorfor jeg liker det så godt.
«Denne medlemslisten er i det hele tatt interessant lesning, som viser at det var overklassen, kunstnere og forfattere, som først lot seg kremere her i landet. De innså vel at de breiet seg så mye i livet at døden krevet en viss beskjedenhet av dem. Men disse såkalte transportetappene, som jeg vet leseren allerede begynner å irritere seg over, selv om de bare utgjør knappe to sider i et verk, tillat meg å kalle Byens spor det, på tusen, handler om noe mer enn å bare få tak i en drosje og kjøre opp til Gaustad.»

[Hilde Tafjord · Rating 4 out of 5]

Siste bok i serien fra Fagerborg om familien til May Kristoffersen, Jesper og Stine. Jesper har ikke kommet hjem siden han dro til sjøs i 1957 og ikke gott lyd fra seg. Stone er blitt russ og skal studere medisin og får kjæreste i kommunistmiljøet og på irles av det til å begynne å jobbe og droppe studiene. Vendepkt da hun blir voldtatt. Jesper har kommet hjem men er innlagt på Gaustad, mange beskrivelser av livet på sykehuset, behandllng og tilnærming. Jostein klarer seg bedre og bedre og på sitt enfoldige vis og med hard arbeidsinnsats får han til slutt til å kjøpe opp Dekrek. Forfatteren selv trer frem, avslører at han utredes for, får konstatert kreft og behandling for det. Og at dette er hans siste bok. Nærmer seg slutten. Føler han har skrevet den samme boken om igjen, redd for at det bare skal bli rester til overs. Verste ordet han vet er egentlig. Flere romanfigurer fra andre bøker infiltrerer seg inn. Den siste er kom karlsen fra Beatles som blir innlagt på Gaustad helt på slutten, og som er starten på Beatles. Barnum nevnes også. Veldig fin bok med spesiell stemning.(5+)

[Finn Wiedemann · Rating 4 out of 5]

Sidste bind af Byens spor. En saga over efterkrigstidens smalhals til den begyndende politisering i begyndelse af 70erne, men måske mere endnu en række nuancerede psykologiske portrætter af en familie og dens nærmest omgangskreds.
Sidste bind er både det mest melodramatiske af de tre bind og også det mest eksperimenterende. Som i de andre bind skifter personernes synsvinkel umærkeligt igennem kapitlerne, men i dette tredje bind er der også skruet op dramatikken. Vi får beskrivelser af psykisk sygdom, hustruvold, selvmord, voldtægt og politisk fanatisme. Hvor det fine ved de to første bind er det mere lavmælte hverdagsdrama, bliver der her i trejde bind skruet op for musikken. Indimellem synes jeg, det larmer. I dette sidste bind træder forfatteren også ind på scenen med beretninger om sin kræftsygdom og refleksioner over sit forfatterskab, skriveprocessen og diverse andre emner. Især det sidste kunne jeg godt have undværet.
Jeg er helt klart størst fan af de to første bind.

[Elisabeth Heien · Rating 5 out of 5]

In this final book of the trilogy, the author masterfully as ever continues to tell the story of all the interesting, believable, very very human,characters from the first two books, characters one really learns to care for. Yet, simultaneously, he weaves his own, present situation (dealing with a possible very dangerous diagnosis) and (hi-)story into the fictitious story, also including characters from previous books (not just the two first volumes of this trilogy)i det making a unique blend that is both utterly fascinating and intriguing, but also makes it a "slow read". I really felt the need to digest what I had been reading about every 5-6 pages, so this book took me the better part of a week to finish. But it was SO worth the effort! This trilogy, and in particular the third volume, is just a brilliant work of art.

[Halvor Harnæs · Rating 4 out of 5]

Jeg skulle så gjerne ha gitt denne fem stjerner, men skjønnhetsfeil trekker ned. Særlig blir drivet for slapt litt utover i boka. Jeg synes også at leken med ord og klisjeer blir noe slappere etter hvert, men dette er kanskje urettferdig, for her er uansett LSC i en klasse for seg. Grepet med å la forfatteren være tydelig til stede i boka synes jeg fungerer kjempebra og gir et ekstra emosjonelt løft. Det er også stort å møte gamle helter fra LSC-universet som Barnum og Kim Karlsen. Alt i alt er Byens Spor-trilogien et høydepunkt i karrieren.

[Lars · Rating 4 out of 5]

A little less sleep during the Christmas holidays than I had planned for brought me to the to the end of the trilogy "Byens spor", which the author claimed could be his last book (given scary diagnoses). Here, he constantly mixes in the story of himself, from a worse writer it could have been strange, here it works. The city history (and the one of the Red Cross) is a little less visible in this book, and the main character Jesper from the books before must find himself overshadowed by sister Stine (and friend Jostein). "Halvbroren" and "Beatles" also sneak into the story at various points.