Oslogjengen betegnes i offisiell britisk krigshistorie som Europas beste sabotørgruppe under Den annen verdenskrig. I denne boken følger vi først de 12 kjernemedlemmenes spennende og kronglete ferd og tilfeldige kontakt i 1940-1943, med ulik vei til Kompani Linge og spredte operasjoner rundt Norge. Gjennom krigens siste halvannet år havnet alle 12 i Oslogjengen, en spesielt slagkraftig og dristig aksjonsgruppe, ledet av Gunnar Sønsteby, med direkte kontakt til Milorgs toppledelse. Tre falt i kampen. De ni andre klarte seg ved uvanlig hell og utrolig frekkhet - pluss grundig forarbeid, mange gode hjelpere og utrolig rådsnarhet.
I boken skisseres også hovedlinjene i krigsutviklingen, intern uro i motstandskampen, kommunistenes og Milorgs aksjoner, og omsider fullt samspill mellom den væpnede og sivile Hjemmefronten.
Det er interessant å se livene til alle dem som var med på å sabotere for tyskerne under andre verdenskrig. Hva som motiverte folk, hvor dem kom fra og hvilke konsekvenser det fikk. Jeg har som alle andre i Norge sett Max Manus filmene og jeg har også lest bøkene. Det, sammen med en del andre bøker og informasjon, gjør at mange av disse historiene allerede er kjent. Det er uansett mange ukjente historier her, samt det at man får vite om det bakstående i England og hva England og de allierte mente om det sabotørene i Oslo klarte å få til.
En veldig grei bok å høre på for å få et innblikk i krigen fra motstandsbevegelses synspunkt. Det som sjokkerer mest, er hvor mye sabotørarbeidet gikk bra pågrunn av flaks og udugelighet blant tyskerne. Det er så mange av disse hendelsene som er for utrolige til at dem ville fungert i en film, men som likevel er reele, med flere vitner som forklarer det samme. Bra for oss at det gikk som det gikk, men man ser hvordan hovmod lett kunne ført til at dette ikke gikk så bra.