What do you think?
Rate this book
GARY: A SEQUEL TO TITUS ANDRONICUS
Set during the fall of the Roman Empire, the years of bloody battles are over, the country has been stolen by madmen, and there are casualties everywhere. And two very lowly servants are charged with cleaning up the bodies. It’s the year 400, but it feels like the end of the world.
- GenresPlays
Unknown Binding
Published April 1, 2019
5 people are currently reading
94 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 26 of 26 reviews
July 5, 2023
As evidenced by his impressive performance art concert, '24-Decade History of Popular Music' - captured in a doc now available on HBO Max - Taylor Mac is a force to be reckoned with. In the doc, Mac states that performance art is an arena that cannot fail; regardless of whether you love or hate what is done in that form, capitalizing on the audacity of it succeeds.
That may or may not be true for every performance artist, but it certainly seems to be the case for TM.
Still, performance art is not a play. The two forms would seem to have different demands. If you blend the two, you could be walking a particular tightrope. That was somewhat the case with TM's play 'hir' - and it holds true with 'Gary'.
As plays, neither one is all that good - although both contain scads of cleverness and moments of brilliance. They're equally ambitious and unwieldy. But, as black comedies, they only intermittently come alive - and, at times, they are simply trying too hard. (Also, as with 'hir', 'Gary' is not afraid to go low with crude humor. When milked, that can get tiresome.)
There is an overriding logic determining why this doesn't boil down to 'Well, we always need to re-invent what theater is supposed to be.'
The idea of a sequel to Shakespeare's 'Titus Andronicus' is indeed an inspired one. If only the full work realized its potential, instead of feeling like a stretched-out skit containing the occasional sharp and pointed observation, i.e.:
'Gary' was on Broadway in 2019 and (including previews) ran for a surprising 110 performances. It starred three of our best stage comics: Nathan Lane, Kristine Nielsen and Julie White: the kind of performers who, if need be, can make magic out of fundamentals.
'Gary' desperately needs to be more fun. But, if it's fun ya want (along with robust social commentary), TM's '24-Decade History of Popular Music' is highly recommended.
That may or may not be true for every performance artist, but it certainly seems to be the case for TM.
Still, performance art is not a play. The two forms would seem to have different demands. If you blend the two, you could be walking a particular tightrope. That was somewhat the case with TM's play 'hir' - and it holds true with 'Gary'.
As plays, neither one is all that good - although both contain scads of cleverness and moments of brilliance. They're equally ambitious and unwieldy. But, as black comedies, they only intermittently come alive - and, at times, they are simply trying too hard. (Also, as with 'hir', 'Gary' is not afraid to go low with crude humor. When milked, that can get tiresome.)
There is an overriding logic determining why this doesn't boil down to 'Well, we always need to re-invent what theater is supposed to be.'
The idea of a sequel to Shakespeare's 'Titus Andronicus' is indeed an inspired one. If only the full work realized its potential, instead of feeling like a stretched-out skit containing the occasional sharp and pointed observation, i.e.:
When you refuse to pick up a mess so people see the error of their ways, they don't see the error, they get accustomed to it. They start thinking it's normal, and when something is normal, it's your identity, anybody who tries making something different out of the normal thing is trying to make you different and when someone is trying to make you different ya feel ya need to defend yourself, so what do ya do?That's a rather potent conclusion considering 'the new normal' we now live in.
'Gary' was on Broadway in 2019 and (including previews) ran for a surprising 110 performances. It starred three of our best stage comics: Nathan Lane, Kristine Nielsen and Julie White: the kind of performers who, if need be, can make magic out of fundamentals.
'Gary' desperately needs to be more fun. But, if it's fun ya want (along with robust social commentary), TM's '24-Decade History of Popular Music' is highly recommended.
June 8, 2022
Fun and messy and conflicting. It can’t quite decide what it wants to be or what its message is but the charm lies in the characters’ struggle for clarity and direction.
April 5, 2020
The fact this was nominated for seven Tony Awards (including Best Play) - leads me to suspect it played much better than it reads .. it MUST, because it is almost inert on the page. Of course the original cast (including Nathan Lane in the title role) could read a phone book and make it entertaining ... but this contained only a few minor chuckles. Points, however, for the few sections simulating iambic pentameter.
July 25, 2024
3.5 Rounded down.
I love the vibe of this, I’m a big fan of the classic farces that border on meaningless, and Gary builds on this archetype with its over the top gore. This level of intricate gore is so rare in theatre I NEED to see this live someday. That is related to the rating as well, I think this works live because of the immense spectacle, reading it I have only my imagination.
I love the vibe of this, I’m a big fan of the classic farces that border on meaningless, and Gary builds on this archetype with its over the top gore. This level of intricate gore is so rare in theatre I NEED to see this live someday. That is related to the rating as well, I think this works live because of the immense spectacle, reading it I have only my imagination.
November 4, 2025
Not for me. I wish I enjoyed the humor as much as it seems the play enjoyed the humor.
I would love to see this stage. My favorite parts were the rhymes.
I would love to see this stage. My favorite parts were the rhymes.
February 4, 2025
a rather hilarious play about what happens after Tragedy—what is left to explore?
December 17, 2025
I en bankettsal fra Romerriket ligger hundrevis av lik igjen etter massakren på slutten av Shakespeares Titus Andronicus. Carol, den siste gjenlevende, forsøker å holde seg i live idet blodet spruter fra halsen hennes. Hun faller om idet klovnen og renholderen Gary ankommer for å rydde opp.
Gary får hjelp av Janice, en erfaren renholder av massakrer. Sammen danner de en karikert duo bestående av en optimistisk klovn og en kynisk kvinne. Under oppryddingen utvikler de et spesielt bånd gjennom klovneri og filosofering. Mot slutten vender Carol tilbake for å lete etter en baby. Det hele avsluttes med et heidundranes teatralsk show der alle ønskene til Gary kommer i oppfyllelse. Lik faller over hverandre i dominoeffekt osv. Så blir babyen funnet, og stykket avsluttes.
Handling
Stykket utspiller seg i bankettsalen fra Titus Andronicus, i Romerriket, umiddelbart etter avslutningen av Shakespeares stykke. Tidsforløpet er sammenhengende og følger oppryddingen etter massakren i løpet av et par timer.
Roller
Gary
Gary er stykkets protagonist: en klovnete, optimistisk renholder som synger for seg selv mens han rydder opp etter massakren. Han sier unnskyld til likene han tråkker over.
Gary reflekterer over arbeid, verden og klasse med både humor og filosofi: «Some folk get to do the fun jobs, and other folk gotta do the not fun jobs», og han ser verdien i å prøve å gjøre folk mer følelsesmessig levende: «A fool’s ambition is to save the world!» Han forsøker å se det gode i Janice: «I don’t think you mean to be mean», mens hun svarer «Oh no, I do». Han uttrykker også sin egen sårbarhet: «Feel like I’m one of those people other people use as an example for who not to be».
Humor og lek blandes med refleksjon, som når han sier: «A mop is as unethical as a sword», og filosofiske betraktninger om kunstens kraft og håp: «We should try to make something funny out of this tragedy, so people can feel». Drivkraften hans er derfor å finne en annen måte å redde verden på, istedenfor å vaske bort det fæle som har skjedd.
Janice
Garys gamle nabo og nå renholdskollega. Hun er hard, direkte og lite sentimental, både i væremåte og verdenssyn. Janice korrigerer Gary når han romantiserer jobben og virkeligheten, og minner ham stadig på alvoret i situasjonen: «Every day for every person is a near-death experience. It’s called life.»
Der Gary møter kaos med lek og håp, møter Janice det med effektivitet og overlevelseslogikk. Som arbeiderklasse har hun hele livet ryddet opp etter andres vold og kaos. Hun møter situasjonen med effektivitet og realisme, og representerer dem som tar konsekvensene av andres handlinger, mens de mektige kan handle fritt. Forholdet hennes til de kvinnelige likene rommer omsorg, fordi alle massakrene hun har ryddet opp etter har vært forårsaket av menn. Når hun tar på seg de dødes dyre klær og smykker, etterligner hun de rike. Hun kommenterer også i jeg-form hvordan “vi, rike” kan gi mer til de fattige.
Janice fungerer som stykkets motvekt snarere enn antagonist: hun utfordrer Garys idealisme, men lar seg gradvis trekke inn i hans teatrale og emosjonelle prosjekt.
Carol
Den siste overlevende fra Shakespeares univers. Hun introduseres med en kort monolog i blankvers før hun dør – og senere våkner opp igjen. Traumatisert, men optimistisk, og villig til å gjøre det Gary ber henne om for å “redde verden”. Hun fungerer både som bindeledd til originalverket og som en drivkraft videre i relasjonen mellom Janice og Gary. Mot slutten leter hun desperat etter babyen hun hjalp til med å “drepe”.
Språk
Språket veksler mellom Shakespeares blankvers og et hverdagslig verbatim-språk. Selv i de mest realistiske dialogene dukker det opp små parodiske eller poetiske Shakespeare-innslag, som minner publikum om konteksten uten å bli vanskelig å forstå. Versene er enkle og tydelige, og kan også skape en dobbel effekt ved å speile klasseforskjeller: overdådig overklasse versus enkel arbeiderklasse. Det hverdagslige, nesten sit-com-aktige språket brukes oftest i dialogene, mens blankverset markerer de mer teatrale eller poetiske øyeblikkene. Godt flettet sammen uten å bli hakkete! Imponert.
Teatralitet
Stykket er ekstremt fysisk og visuelt: body horror, lek med døde kropper, væsker som renner ut av lik, domino-effekter av menneskekropper og grotesk slapstick. I tillegg finnes musikalske innslag, inkludert et absurd teselskap der alle tre karakterene synger og danser som i et musikalnummer. Publikum involveres direkte mot slutten når de tiltales som “the court”, og stykket tuller med teaterets dyre billettpriser og publikums rolle i det hele.
Mening
Stykket spør hvem som tar ansvar etter vold, både i virkeligheten (fysisk rydding) og i metaforisk, (hvem som tar konsekvensene eller bearbeider det som har skjedd). Det kan leses som en kommentar til hvordan vestlige samfunn forholder seg til krig og katastrofe: rolig, distansert og opptatt av å gjøre det “ryddig” uten å ta inn over seg brutaliteten.. Klasseproblematikk ligger tydelig under: de rike dreper hverandre i kjedsomhet (tror jeg?), arbeiderklassen rydder opp og bærer konsekvensene.
På et metanivå undersøker stykket kunstens og teatrets funksjon i møte med tragedie. Garys tro på at underholdning og følelser kan redde verden i en samtid der kunst og kultur nedprioriteres samtidig som verdens vold eskalerer. At Gary sier ting som “We should try to make something funny out of this tragedy, so people can feel”.
Babyen som overlever på slutten blir et symbol på håpet for de neste generasjonene.
Konklusjon
Til tross for at stykket er en etterfølger til Shakespeares tragedie, klarer Taylor Mac å lage noe både humoristisk, brutalt og lett å forstå, som samtidig føles ekstremt aktuelt i dag. Tilgjengelig for en større gruppe publikummere, utenfor de som elsker Shakespeare. Liker også at man på ingen måte trenger å vite det som skjedde i Shakespeares stykke! Likevel både hedrer og erter Shakespeare på en forfriskende og klok måte, det setter jeg pris på! Skikkelig mange fine, vakre, enkle, men poetiske replikker.
Stykket passer nok ikke for de med svake nerver, og hvordan det oppleves avhenger av scenografiens tilnærming til realisme. Men det hadde vært ekstremt å være vitne til – kanskje er det nettopp slik vi må se det for å forstå hvor brutal verden utenfor vår egen kan være.
Gary får hjelp av Janice, en erfaren renholder av massakrer. Sammen danner de en karikert duo bestående av en optimistisk klovn og en kynisk kvinne. Under oppryddingen utvikler de et spesielt bånd gjennom klovneri og filosofering. Mot slutten vender Carol tilbake for å lete etter en baby. Det hele avsluttes med et heidundranes teatralsk show der alle ønskene til Gary kommer i oppfyllelse. Lik faller over hverandre i dominoeffekt osv. Så blir babyen funnet, og stykket avsluttes.
Handling
Stykket utspiller seg i bankettsalen fra Titus Andronicus, i Romerriket, umiddelbart etter avslutningen av Shakespeares stykke. Tidsforløpet er sammenhengende og følger oppryddingen etter massakren i løpet av et par timer.
Roller
Gary
Gary er stykkets protagonist: en klovnete, optimistisk renholder som synger for seg selv mens han rydder opp etter massakren. Han sier unnskyld til likene han tråkker over.
Gary reflekterer over arbeid, verden og klasse med både humor og filosofi: «Some folk get to do the fun jobs, and other folk gotta do the not fun jobs», og han ser verdien i å prøve å gjøre folk mer følelsesmessig levende: «A fool’s ambition is to save the world!» Han forsøker å se det gode i Janice: «I don’t think you mean to be mean», mens hun svarer «Oh no, I do». Han uttrykker også sin egen sårbarhet: «Feel like I’m one of those people other people use as an example for who not to be».
Humor og lek blandes med refleksjon, som når han sier: «A mop is as unethical as a sword», og filosofiske betraktninger om kunstens kraft og håp: «We should try to make something funny out of this tragedy, so people can feel». Drivkraften hans er derfor å finne en annen måte å redde verden på, istedenfor å vaske bort det fæle som har skjedd.
Janice
Garys gamle nabo og nå renholdskollega. Hun er hard, direkte og lite sentimental, både i væremåte og verdenssyn. Janice korrigerer Gary når han romantiserer jobben og virkeligheten, og minner ham stadig på alvoret i situasjonen: «Every day for every person is a near-death experience. It’s called life.»
Der Gary møter kaos med lek og håp, møter Janice det med effektivitet og overlevelseslogikk. Som arbeiderklasse har hun hele livet ryddet opp etter andres vold og kaos. Hun møter situasjonen med effektivitet og realisme, og representerer dem som tar konsekvensene av andres handlinger, mens de mektige kan handle fritt. Forholdet hennes til de kvinnelige likene rommer omsorg, fordi alle massakrene hun har ryddet opp etter har vært forårsaket av menn. Når hun tar på seg de dødes dyre klær og smykker, etterligner hun de rike. Hun kommenterer også i jeg-form hvordan “vi, rike” kan gi mer til de fattige.
Janice fungerer som stykkets motvekt snarere enn antagonist: hun utfordrer Garys idealisme, men lar seg gradvis trekke inn i hans teatrale og emosjonelle prosjekt.
Carol
Den siste overlevende fra Shakespeares univers. Hun introduseres med en kort monolog i blankvers før hun dør – og senere våkner opp igjen. Traumatisert, men optimistisk, og villig til å gjøre det Gary ber henne om for å “redde verden”. Hun fungerer både som bindeledd til originalverket og som en drivkraft videre i relasjonen mellom Janice og Gary. Mot slutten leter hun desperat etter babyen hun hjalp til med å “drepe”.
Språk
Språket veksler mellom Shakespeares blankvers og et hverdagslig verbatim-språk. Selv i de mest realistiske dialogene dukker det opp små parodiske eller poetiske Shakespeare-innslag, som minner publikum om konteksten uten å bli vanskelig å forstå. Versene er enkle og tydelige, og kan også skape en dobbel effekt ved å speile klasseforskjeller: overdådig overklasse versus enkel arbeiderklasse. Det hverdagslige, nesten sit-com-aktige språket brukes oftest i dialogene, mens blankverset markerer de mer teatrale eller poetiske øyeblikkene. Godt flettet sammen uten å bli hakkete! Imponert.
Teatralitet
Stykket er ekstremt fysisk og visuelt: body horror, lek med døde kropper, væsker som renner ut av lik, domino-effekter av menneskekropper og grotesk slapstick. I tillegg finnes musikalske innslag, inkludert et absurd teselskap der alle tre karakterene synger og danser som i et musikalnummer. Publikum involveres direkte mot slutten når de tiltales som “the court”, og stykket tuller med teaterets dyre billettpriser og publikums rolle i det hele.
Mening
Stykket spør hvem som tar ansvar etter vold, både i virkeligheten (fysisk rydding) og i metaforisk, (hvem som tar konsekvensene eller bearbeider det som har skjedd). Det kan leses som en kommentar til hvordan vestlige samfunn forholder seg til krig og katastrofe: rolig, distansert og opptatt av å gjøre det “ryddig” uten å ta inn over seg brutaliteten.. Klasseproblematikk ligger tydelig under: de rike dreper hverandre i kjedsomhet (tror jeg?), arbeiderklassen rydder opp og bærer konsekvensene.
På et metanivå undersøker stykket kunstens og teatrets funksjon i møte med tragedie. Garys tro på at underholdning og følelser kan redde verden i en samtid der kunst og kultur nedprioriteres samtidig som verdens vold eskalerer. At Gary sier ting som “We should try to make something funny out of this tragedy, so people can feel”.
Babyen som overlever på slutten blir et symbol på håpet for de neste generasjonene.
Konklusjon
Til tross for at stykket er en etterfølger til Shakespeares tragedie, klarer Taylor Mac å lage noe både humoristisk, brutalt og lett å forstå, som samtidig føles ekstremt aktuelt i dag. Tilgjengelig for en større gruppe publikummere, utenfor de som elsker Shakespeare. Liker også at man på ingen måte trenger å vite det som skjedde i Shakespeares stykke! Likevel både hedrer og erter Shakespeare på en forfriskende og klok måte, det setter jeg pris på! Skikkelig mange fine, vakre, enkle, men poetiske replikker.
Stykket passer nok ikke for de med svake nerver, og hvordan det oppleves avhenger av scenografiens tilnærming til realisme. Men det hadde vært ekstremt å være vitne til – kanskje er det nettopp slik vi må se det for å forstå hvor brutal verden utenfor vår egen kan være.
This entire review has been hidden because of spoilers.
April 7, 2019
What's at play here is American comedy and the American class system (as much as we like to pretend we don't have one because... idk democracy I guess, eye roll). Mac charts the evolution of comedy from slapstick and fart jokes to high concept, dadaesque spectacle. This also tracks with the evolution of theatrical language from cockney rhyming couplets in iambic pentameter to modernist. free verse heightened language. Strapped to these tracks are Gary and his long-suffering comrade in arms Janice as they clean up the bodies left behind by the feuds of the upper classes. And in the second half Carol (who delivered the prologue) shows up to point a finger at people who don't deploy what little structural power they have to defend the weak.
And that all sounds great. But in practice it's sloppy. Deploying comedy to point out the failings of the upper classes to be concerned with the devastation they leave in their wake as they destroy the world around them should be great. That should work really well. But somehow it doesn't here. And that's really unfortunate.
And that all sounds great. But in practice it's sloppy. Deploying comedy to point out the failings of the upper classes to be concerned with the devastation they leave in their wake as they destroy the world around them should be great. That should work really well. But somehow it doesn't here. And that's really unfortunate.
This entire review has been hidden because of spoilers.
January 24, 2023
To say it's bizarre is an understatement, but it is bizarre. It's essentially a handful of characters cleaning up after the bloodbath at the end of Titus Andronicus, but it's weird. . . Like there's a Rube-Goldberg device made out of corpses weird. I can't imagine what it would have been like live, and I'm a little bummed the odds are not great that I'll ever see it - particularly not at a professional level. I haven't read or watched Titus Andronicus, but I followed it well enough. I don't think this is one I would casually recommend, but I liked it.
December 24, 2022
What should be no more than a gross-out comedy is, in actuality, a beautiful commentary on life and humanity. The play is mostly a disturbing(yet hilarious) comedy revolving around a pile of dead bodies, but somehow becomes a heartwarming tale while managing to avoid a tonal rift (despite the body toll). The three characters of the play are extremely charming and provide great comedic monologues for people of any gender.
September 1, 2025
A message as old as human history: The powerful make a disgusting mess, and the lowly have to clean it up. If there's some insight here about what we the lowly can DO to keep the mess from happening in the first place--which really would be kind of nice to know right now, in 2025--then I missed it. I may have liked this much better if I saw it on stage. But maybe not--it really does seem gross.
PS I'm one of the odd birds who actually really likes Titus Andronicus.
PS I'm one of the odd birds who actually really likes Titus Andronicus.
September 28, 2025
I did NOT know what to expect here. I have been enamored with Titus Andronicus since the Taymor film, but a sequel??? Well this is both exactly that and so very much more. It’s gory, it’s unhinged, it hilarious, it’s perfect. I wish there was a visual version, but even without it I enjoyed myself immensely.
May 7, 2022
Cathartic in the same way I find Titus Andronicus to be and rather funnier.
CN: all the gore and corpse desecration you can imagine, grand guignol kinda stuff; cannibalism; attempted murder; also they discuss the extremely horrific events of Titus which include rape, maiming, torture and murder.
CN: all the gore and corpse desecration you can imagine, grand guignol kinda stuff; cannibalism; attempted murder; also they discuss the extremely horrific events of Titus which include rape, maiming, torture and murder.
Read
June 14, 2019Saw play on Broadway.
July 11, 2020
fucking brilliant
December 15, 2020
A spectacle with heart (i guess literally and physically)
September 24, 2021
I bet this was so fun to see but reading it does not give it any effect.
February 20, 2022
What was this??
Hoping as a play, it visually was more satisfying.
Hoping as a play, it visually was more satisfying.
March 30, 2022
I received a complimentary copy.
Powerful moments and storyline that brings cringe with epic creation. For some not familiar this reads as a play in scenes.
Powerful moments and storyline that brings cringe with epic creation. For some not familiar this reads as a play in scenes.
September 27, 2023
Someone let me direct this play, please!
October 23, 2023
Bloody and close to home / love Taylor Mac 🥰
Read
March 21, 2024funny in the way that Scary Movie is funny. I dig it :)
Read
February 16, 2025big eyebrow raise
March 24, 2025
Love Taylor Mac, love theatrical clown. Curious to see this staged.
August 19, 2025
I really enjoyed this disturbing, funny, heartfelt play about bodies and waste and the possibility of class solidarity and optimism in the face of constant horror
Read
June 16, 2019Nathan Lane
Kristine Nielsen
Julie White
Directed by George C. Wolfe
Booth Theatre 6/12/2019
Kristine Nielsen
Julie White
Directed by George C. Wolfe
Booth Theatre 6/12/2019
Displaying 1 - 26 of 26 reviews