glupske øye, den enkleste av de enkle – bare én prosent skiller den fra alt som omgir den.
treng enda lenger inn i det ukjente: et brennglass, slipt av strømmer og bølger; en lupe som forstørrer atlanteren.
Jan Wagner, født 1971 i Hamburg, bor i Berlin. Debuterte med Probebohrung im Himmel i 2001, og har siden gitt ut en rekke prisbelønte diktsamlinger. Blant annet Preis der Leipziger Buchmesse i 2015 og Tysklands mest prestisjefulle litterære pris, Georg-Büchner-Preis i 2017.
Selvportrett med bisverm presenterer Jan Wagner for første gang på norsk. Utvalg og gjendiktning er ved Asbjørn Stenmark som også har skrevet etterordet.
Jan Wagner wurde im Oktober 1971 in Hamburg geboren und wuchs in Schleswig-Holstein auf. Er studierte Anglistik und Amerikanistik, zunächst an der Hamburger Universität, dann ein Jahr lang am Trinity College in Dublin, Irland, bevor er 1995 nach Berlin zog, wo er seither lebt.
Dort widmete er sich zunächst verstärkt der Arbeit an der internationalen Literaturschachtel Die Aussenseite des Elementes, die er ab 1995 gemeinsam mit Thomas Girst und einem wechselnden Redaktionsteam herausgab, bis das Projekt 2003 nach elf Ausgaben eingestellt werden mußte. Die Aussenseite des Elementes war eine zweimal im Jahr zum Selbstkostenpreis erscheinende, nach dem Vorbild Marcel Duchamps in einer Schachtel präsentierte und im Offsetdruck erstellte Loseblattsammlung, die den Leser einlud, seine eigene Reihenfolge zu komponieren, die Sammlung nach persönlichen Vorlieben und Antipathien zu ordnen. Neben zwei Schwerpunktausgaben zu zeitgenössischer persischer und niederländischer Dichtung, neben unpublizierter Lyrik und Prosa von jungen wie auch von namhaften Autoren aus aller Welt, versammelte die Literaturschachtel graphische Arbeiten und bat zudem für jede Ausgabe einen bildenden Künstler hinzu, um ein Gimmick, eine der Auflagenhöhe entsprechende Beigabe zu kreieren.
Seit dem Jahr 2001, als im Berlin Verlag sein erster Gedichtband Probebohrung im Himmel erschien, ist Jan Wagner als freier Lyriker, Übersetzer und Literaturkritiker tätig. Rezensionen verfaßt er regelmäßig für die Frankfurter Rundschau, daneben auch für andere Zeitungen, Literaturzeitschriften sowie den Rundfunk. Übersetzungen liegen, in Buchform oder in Zeitschriften und Anthologien, von Charles Simic, James Tate, Matthew Sweeney, Jo Shapcott, Simon Armitage, Robin Robertson und vielen anderen vor.
Als Herausgeber publizierte er gemeinsam mit Björn Kuhligk 2003 im DuMont Verlag die Antholgie Lyrik von Jetzt. 74 Stimmen, eine umfassende Sammlung junger und jüngster deutschsprachiger Lyrik, zu der Gerhard Falkner das Vorwort verfaßte. Ein Nachfolgeband erschien unter dem Titel Lyrik von Jetzt zwei. 50 Stimmen 2008 im Berlin Verlag.
Seine Gedichte wurden in mehrere Sprachen übersetzt.
тако много сна на дрвету, само једном, тако много лопти од крзна има у свим тим ракљама од грана, у тромом боемству, које се држи и држи у врховима
и држи гвозденим пењачким хватаљкама као канџама, никад први пењачи слављени преко свирајућег заталасаног тла кишне шуме, стоичари раштркани,
вашљиве бу́де, жилавије од отрова који у лишћу расте, с ушима од вате неосвојивим за мамце из снова у једном кутку свијета: никакав ватер-
ло за њих, никакав пут у каносу. посматрај, утуви их прије него што буде касно ово нежно цицијашко лице, израз својствен бициклистичком асу
кратко пред етапном побједом, измакав дну, а ипак близу да се домогну своје похабане безбојности - прије но што свака опет зијевне, пружи се, потоне у еукалиптичном сну.
In his introduction to this collection, Iain Galbraith notes that “a poem, we might hazard, is a highly sophisticated instrument for the measurement of, and ingress to, the real in all its dimensions.” This maxim exudes aptness, especially when applied to the wonderful variety of poems he has translated from the German language of the humorously engaging and bitingly perceptive pen of Jan Wagner – also an award-winning poet and poetry translator like Galbraith – who won the 2014 Stephen Spender prize for poetry in translation for “Quince Jelly”, contained herein.
Here are sonnets, sestinas, syllabics and haikus, amongst others – surely a challenging mix for even the seasoned translator. Clearly, seven syllables in one language will not automatically equate to seven syllables in another. As the highly respected translation editor at Arc, Jean Boase-Beier says in her Series Editor’s Note, “the translation of poetry is a creative act, and translated poetry stands or falls on the strength of the poet-translator’s art.”
The variety of subject matter in these poems is wide, and is drawn from popular culture to historical scientific research, from French cuisine to historical legends of Greece, but the natural world is ever-present. The titular poem, “Self-portrait with a swarm of bees” links back to another poem in the collection, which alludes to the story (from Cypriot history) of Onesilos, whose head was impaled on the city gate, where bees built a hive in his skull; Galbraith includes a fascinating explanation of the translation of the German “Bienenstaat” in his introduction.
In the prize-winning “Quince Jelly”, the translator-poet’s skill is in evidence in every line, and the end result is a beautiful piece of work which sings with sensuality and tilts with nostalgia. In the original, the quinces hung among the “Astwerk”, literally “branchwork”, but the word which Galbraith chooses is “leaves”, which clearly works better with the meter and the feel of the line itself.
And later, we read, “veiled by clouds of steam from the blender, poured in sugar, heat and effort to something that – raw – made our palates baulk.”These latter five words are translated from “das sich roh dem Mund versagte”, literally, “that raw the mouth refused”. I wonder how long it took Galbraith to hone those words? Exactly like a poet starting with a blank page, I would imagine, the final decisions as to what remains or is taken out are legion, and ever in flux until the final poem emerges.
In “Bindweed”, vivid and unexpected imagery and ideas abound. Again, Galbraith has an interesting explanation of how the decision to use Bindweed for the German original “Giersch” was arrived at, which literally translated is Ground Elder, and the scourge of many a gardener!
It is clear that the poem would not work at all if he had stuck strictly to the horticultural etymology of the German, and herein once more, the translator-poet’s skill is apparent. Without paying any more attention to the German original, it is a superb piece of poetry in its translated form –
like an ancient crime, an unpaid debt, it returns to haunt a scene. by cover of darkness, beneath the fields or a lawn, it sends out feelers, fires a riot,
rises glorious in green. behind the barn, convolved in cypress or bean, the unkind climber spirals; a seething, creeping spume.
There is so much for the reader to enjoy here, and poetic immersion may just take over an afternoon, or a whole day. Self-portrait with a swarm of bees works on so many different levels – the natural world of flora and fauna dominates, but it has rarely felt more human.
Gerade in der heutigen Zeit finde ich in nichts so viel Trost, wie in Büchern und, vor allem, in Gedichten. Jan Wagner ist einer der größten Lyriker unserer Zeit und seine eigenen Gedichte von ihm gelesen zu hören, ist ein besonderes Erlebnis.
Ich habe mir die Regentonnenvariationen Jan Wagners bei Erscheinung gekauft und sie seither immer wieder gelesen. In Selbstporträt mit Bienenschwarm sind nicht nur einige Gedichte der Regentonnenvariationen enthalten, sondern auch weitere Gedichte, wie zum Beispiel "Probebohrung im Himmel", welches aus dem Jahre 2001 stammt und viele weitere.
Was genau macht Jan Wagners Gedichte so besonders? Ich lese normalerweise nur englische Gedichte, da sie meist mehr Emotionen in mir auslösen können. Doch Jan Wagner schafft es, mich mit einigen Zeilen so zu fesseln, dass meine Phantasie sich stundenlang mit nur wenigen Worten beschäftigen kann, da aus ihnen in meinem Kopf ganz eigene Geschichten werden. Und was mich immer wieder erstaunt, sind die Gefühle, die sie in mir hervorrufen. Ich könnte aufgrund weniger Worte in Tränen ausbrechen oder himmelhoch jauchzen. Das ist wahre Poesie!
Dieses Hörbuch hat mich angesprochen, da ich es mag, wenn Autoren selbst ihre Werke lesen. Es gibt mir einen ganz eigenen Bezug zu den Poeten oder Autoren und sie wissen genau, was sie mit jedem Wort aussagen möchten. Durch Jan Wagners Betonungen und gefühlvolle Stimme, wurde jedes Wort zu einem ganz eigenen Erlebnis.
Selbstporträt mit Bienenschwarm ist grandios und dieses Hörbuch kann ich wärmstens weiterempfehlen.
Eine äußerst vergnügliche Lektüre. Und das sage ich als einer der weder ein großer Fan von Gedichten, noch von deutscher Literatur ist. Zudem ist das Büchlein so fein gestalltet, dass man es gerne in den Händen hält und sich wieder einmal fragt wofür genau das ebook eigentlich erfunden wurde.
Jan Wagner (1971) je nemški pesnik, esejist in prevajalec angloameriške poezije. Od leta 2001 je izdal sedem pesniških zbirk, za katere je prejel številne nagrade, med njimi velja izpostaviti nagrado Leipziškega knjižnega sejma in nagrado Friedricha Hölderlina. V Sloveniji smo ga spoznali ob prejemu nagrade pont, ki jo je prejel, kot so zapisali v utemeljitvi, za svoj prodoren pesniški in esejistični opus ter zavzetost za mednarodno povezovanje s posebnim občutkom za vseevropski kulturni okvir. Nagrado podeljujeta Znanstveno-raziskovalno središče Koper in Beletrina, ob podpori Mestne občine Koper. V zbirki nagrade pont založbe Beletrina je delo Avtoportret z rojem čebel izšlo ob koncu leta 2021.
Zbirka z istim naslovom je v angleškem prevodu izšla leta 2015. V slovensko različico je pesnik sam vključil še nekatere nove pesmi in ob koncu dela tudi štiri eseje, v katerih razmišlja o poeziji (predvsem so to njegovi govori ob različnih priložnostih). Gre za dvojezično zbirko, tako da nemško beroči ljubitelji poezije lahko beremo pesmi tudi v originalu in uživamo v mojstrskih prevodih ekipe prevajalcev. Dvojezične izdaje se zdijo vedno odlična priložnost za študij različnih poetik, v konkretnem primeru pa lahko primerjamo tudi prevode različnih prevajalcev.
Pesnik se v pesmih ustavlja ob na videz vsakdanjih stvareh, v njih pa odkriva številne nove in presenetljive pomene. Tako pravi, da ne smemo podcenjevati slaka, saj se v njem skriva sla. Pomudi se ob redkvici, rjuhi, gugalnici, milu, zapiše rekviem za frizerja, opazuje poskus o mušicah.
gugalnica
naredi se težjega, vzklikajo, torej zaprem oči in pomislim na vreče polne cementa, na železo- livarne, na slone, na sidro
tam v mulju, mimo katerega drsi jata kitov.
Impresija ob otroškem guganju pesnika spomni na težo cementa in druge težke stvari, na katere ne bi pomislili, ko si predstavljamo gugalnico in otroka na njej. Pesnikova domišljija se tudi sicer ne ustavlja ob znanem, pričakovanem, ampak vedno poišče nekaj novega, presenetljivega, zanimivega.
Posebno pozornost v pesmih namenja tudi rastlinam in živalim, kar glede na naslov morda niti ni presenetljivo. V pesmih obišče kameleona, gekona, vrabca, koale, konja, človeško ribico. Med protagonisti njegovih pesmi pa najdemo tudi slak (v katerem biva sla), murve, kutino, šampinjone. Motiviko bi lahko označili za bukolično. V pesmih prevladuje prijazno in dobrohotno vzdušje, ob katerem se bralci nasmehnemo, preplavita pa nas mir in vedrina.
Ker sem po izobrazbi klasična filologinja, pa sta me razveselili dve pesmi, ki se ozirata v antiko. Druga pesem v zbirki nosi naslov zgodbe: onesilos (Herodot, V, 114), elegijo pa posveti tudi učitelju latinščine.
Pesnik se čudi življenju, v vsem najde kaj, česar se razveseli, kar ga navduši in čemur lahko prijazno pokima v pozdrav. Skozi celotno zbirko nas spremlja občutek miru, zadovoljstva s sabo in svetom okoli sebe. Avtor nas vabi k umiku v ruralno okolje, ki ga, bukolično, predstavlja skoraj kot idealno. Vsekakor pa nam ponuja svet, ki lahko zaposlenemu in od stresa utrujenemu posamezniku služi kot umik od ponorelega sveta.
Formalno se avtor večinoma drži pravil in klasičnih form, vendar v pesmih opazimo, na primer, odsotnost velikih začetnic, čeprav v nekaterih ločila upoštevajo slovnična pravila. Sheme sicer dajejo pesniku trden okvir, a ga vedno ne upošteva, včasih dovoli, da mu kakšna ubežna črka smukne v naslednji verz.
Zbirka se zaključi s štirimi eseji, od katerih je esej v klasičnem pomenu besede le prvi, sledita mu dve predstavitvi za akademijo in govor ob prejemu nagrade. V esejih razmišlja o poeziji, njeni vlogi v družbi, ponuja pa nam tudi iztočnice za branje svoje poezije.
Prevod tako obsežne zbirke je bil gotovo tudi organizacijsko in uredniško, ne le prevajalsko, izjemno zahteven podvig, zato velja za to pogumno potezo založbi in ekipi, ki stoji za to knjigo, iz srca čestitati. Zbirka Avtoportret z rojem čebel vabi k branju, saj bo s svojo raznolikostjo z lahkoto navdušila raznoliko publiko.