Karl Ove Knausgård skriver fiktion i novellen Fuglene under himlen, der handler om en kvinde, der er flyttet tilbage til sit barndomshjem for at passe sin svagelige mor. Morens stemme er næsten forsvundet, benene kan ikke længere bære hende, men alligevel udgår der en voldsom kraft fra hende. En dag kommer kvindens datter uventet på besøg. Hun bærer på et mørke, og alt ændrer sig.
Nominated to the 2004 Nordic Council’s Literature Prize & awarded the 2004 Norwegian Critics’ Prize.
Karl Ove Knausgård (b. 1968) made his literary debut in 1998 with the widely acclaimed novel Out of the World, which was a great critical and commercial success and won him, as the first debut novel ever, The Norwegian Critics' Prize. He then went on to write six autobiographical novels, titled My Struggle (Min Kamp), which have become a publication phenomenon in his native Norway as well as the world over.
Benim yazardan okuyup tamamladığım ilk kitabı oldu. (Ünlü serisinin hala birinci kitabında takılıp kalmış durumdayım.) Bir ailenin üç nesil kadınları, anneler ve kızları arasındaki ilişkinin bir kesitine dair oldukça kısa bir öykü. Bir kadının kendi annesine annelik yaparken, kendi kızıyla arasına giren mesafeyi oldukça basit bir dille ancak çok gerçekçi anlatıyor. Sadece kitaptaki yarım kalmışlık hissini, daha doğrusu bir romanın kısa bir kesitini okumuşum da devam edememişim hissini sevmedim. O yüzden 3,5/5.
For nogle år siden bestemte jeg mig for at ville følge Knausgårds forfatterskab. Jeg havde læst Min kamp bøgerne, der åbnede mine øjne for litteratur for alvor. Nu har jeg vendt sidste side i seneste bog, nummer sytten i rækken, og jeg kan konstatere følgende:
- Bøgerne bliver kortere og kortere. Denne er på 80 små sider inklusiv billeder. Bind seks i Min kamp var på 1300 sider.
- Bøgerne bliver ikke billigere. Det efterlader mig med en følelse af, at forlaget har luret min plan og tjener gode penge på det.
- Det var tiltrængt, at Fuglene under himlen hverken var autofiktion eller essay.
- Det klæder Knausgård at benytte sig af et Jeg, som ikke har store ligheder med ham selv. Han gør det virkelig godt her i skønlitteraturens kerne.
- Jeg håber, de næste bøger kommer til at minde om Fuglene under himlen. Og jeg håber, de bliver længere og mere ambitiøse.
- Fuglene under himlen var knugende og skarpt skåret. Den vakler mellem fire og fem stjerner. Jeg lader tvivlen komme bogen til gode.
Üç kuşaktan kadının kısacık hikayesi. Fazla kısa olması bir kusur gibi görünüyor. Öte yandan, anneanne, anne ve kızı arasındaki ilişkinin özünü çok iyi yakalamış Knausgard. Daha fazlasını isterdim ama melankoliyle huzuru birleştiren atmosferini, üç kadının hikayesinde kendi aile geçmişimle benzerlikler yakalamayı sevdiğim için 3,5’tan 4’e çıkardım yıldızımı. Kirkegard’ın an’da kalmak düşüncesine sıkı sıkı tutunmanın önemini hatırlattığı için de özel bir novella. İskandinav yazarların aile hikayelerini irdeleyişlerini ve doğa betimlemelerinin etkisini seviyorum.
Kavgam serisinde epey ilerideyim, bu nedenle Karl Ove’nin ruh haline, düşünce ve kelimelerine nispeten aşina bir okur olduğumu söyleyebilirim. İki kitabını okuyup tövbe ettiğim mevsimler serisinden sonra diyordum ki; tamam ya, tanıştık artık, daha da şaşırtamaz beni. Bi’ kanat sesi. Neden sonra bu kitap.
Şaka gibi. Kalemini böyle kullanabiliyorken kalkıp sandalye, sidik ve sinek üzerine yazmaya efor ve mesai harcamış olması gerçeği ne yalan söyleyeyim gafil avladı beni. Ama tam bir Karl Ove eylemi, inanılmaz.
Gökteki Kuşlar kendisinden okuduğum ilk kurgu. Sövdüğüm tüm kurgu dışı kitaplarına tokat niteliğinde bir 100 sayfa.
Öyle güzel, öyle duru. 100 sayfaya üç kuşak ve nice duyguları sığdırmayı başarmış. Hızlı okunuyor ama zihninizden pek de hızlı çıkmayacak bir kitap olduğu ilk sayfalarından belli.
Kuşlar da en az Karl Ove kadar garip canlılar bu arada. İlgisine derin anlamlar sunabilir belki. Ben pek haz etmediğim için ince eleyip sık dokumadım ancak hoşuna giden kimseler, belki bir akşamüstü kitabı okurken görsellere ayrı dalıp gider. Bütünüyle ele alınca felsefesini sorgulayacağınız şahane bir minimalizm örneği kendisi.
Ah şu Fosse bir tane yalatsaymış ya ensesine, koca adam hiç mi utanmıyorsun araya kaçan don, terlik, balta* hakkında yazmaya? Kalk doparla gendini, yaz bi’ kallavi roman deseymiş keşke. Soğuktan mı böylesiniz hiç anlamıyorum ki.
*şu an uydurdum bu başlıkları ama her an köşemdeki birikinti serisi diye başka bi’ dört cilt olarak okura sunabilir bunları hiç belli olmaz.
‘Yaşamanın en büyük dışa vurumunun uyku olduğu bir varoluş hayal edilebilir miydi? Cansız olmaktan çıkıp uykuya geçmek ama asla uyanamamak.’ . Kardaki zambak ve gökteki kuş. Yaşam ve ölüm. Gençlik ve yaşlılık. Yavaş yavaş biten hayatı anımsatan bir novella Gökteki Kuşlar. Hayata merhaba diyenlerle, vedalaşanların – vedalaşacaklarını şimdiden hissedenlerin bir arada olduğu. Bir anne, kızı ve torunu etrafında dönen birkaç gün, belki biraz da geçmişin kırıntıları. An’ın fotoğrafını çekiyor Knausgaard. Ve tek solukta bitiveriyor Gökteki Kuşlar. Kitabın başından sonuna kadar büyük bir şeyler olmasını bekliyorsunuz. Ama oluyor mu? Benim için hayat da öyküler gibi büyük şeyler olmaksızın da güzel. Bu kitap gibi. Karl Ove Knausgaard yine içimize değen cümleler kuruyor, bizi bizimle bırakıyor. . Buket Tellioğlu çevirisi ve Stephen Gill’in fotoğraflarıyla ~
Kitabı bitirdikten sonra ne okuduğumu anlayabilmek için kitap hakkında yazılan incelemeleri okudum. Ne yazık ki yazılan yorumların hiçbiri benim hislerim ile uyuşmuyordu. Bir hemşirenin yaşamından kısa bir kesit okuyoruz. Olaylar bana biraz kopuk geldi. Aklımda soru işaretleri oluştu ve kitabın sonu biraz eksiklik, yarım kalmışlık hissi yarattı. Sanırım oturup üzerine düşününce derin anlamlar çıkarabileceğiniz ya da hayatınızın belirli bir döneminde okursanız sizi etkileyebilecek bir kitap. Yazarın anlatımı hoşuma gittiği için diğer kitaplarını da okumayı istiyorum. Fakat bu kitap için kesin olarak beğendim ya da beğenmedim diyemiyorum.
‘Kavgam’ serisiyle gönlümüze taht kuran Karl Ove Knausgård, Türkçeye çevrilen en yeni kitabı ‘Gökteki Kuşlar’da kurguda da ne kadar başarılı olduğunu kanıtlıyor. ‘Gökteki Kuşlar’a bayıldım. Sade ve dokunaklı bir üç kuşak aile hikâyesi var romanda. Umut, korku, ‘an’da kalmak… Her şey ölçülü ve dengeli, bir de üzerine akılda kalıcı ve huzurlu… Knausgård’ı çok sevdiğimi bilen biliyor. ‘Gökteki Kuşlar’ bu sevgimin sağlamasını yapan, bana “Evet sen onu boşuna sevmemişsin” dedirten, bu sonbahar bitimine inanılmaz yakışan, kısa ve dokunaklı bir roman. Hunharca tavsiye ederim.
Kişisel hikayem ile örtüştüğü ve tam da zamanında önüme düştüğü için bir oturuşta bitirdiğim çok keyifli bir okuma oldu benim için. Fotoğraflara süslenmiş olması ve büyük puntolarla yazılması kitaba ayrı bir ferahlık vermiş, Norveç’in muhteşem doğası, hayatın yavaşlığı ve yanlızlığı da ayrı bir güzellik… Yazarın Kavgam serisini okuma maceram ilk kitapla sınırlı kalmıştı. Bu novelladan sonra ikinci kitabı da okusam mı diye düşündüm.
Karl ove Knausgard'ın Kavgam serisinin son kitabı hariç tamamını okumuş bir okur olarak, yazarın seri dışındaki bir eserini okumayı uzun zamandır istiyordum. İçinde siyah beyaz kuş fotoğrafları da olan Gökteki Kuşlar'ı da epey merak etmiştim. Bunda kuş sevdalısı bir insan olmam da önemli bir etken tabi. Sanırım tüm bu beklentilerle birlikte okuduğum şey ne yazık ki beni pek de tatmin etmedi. Kitapta çok fazla yazım hatası, çeviride de bazı yerlerde sorun vardı sanki. Son okuması yapılmamış diye düşündüm açıkçası.
Kitaba gelecek olursam, hastanede hemşirelik yapan anlatıcının hasta annesi ve onu ziyarete gelen kızıyla birlikte geçirdiği günlere dair bir kesit şeklinde özetleyebileceğim bir konusu bulunuyor. Novelladan da ziyade bir öykü gibi olan eserin duygusu bana pek geçmedi. Knausgard'ın bir kadın anlatıcı ağzından kitabı kaleme alması ilginç elbette. Kendi serisindeki sorunlu baba-oğul ilişkisine nazaran bu kez anne-kız ilişkisine odaklanmış belli ki. Ancak hikâyenin kısalığından mı bilmiyorum ne karakterlerle bağ kurabildim ne hikayedeki yan karakterlerin hikayedeki yerini anlayabildim. Pek olmadı özetlemek gerekirse. Serinin son kitabı olan "Son" kalınlığı nedeniyle epeydir okunmayı bekliyor. Yazarla aramıza giren mesafeleri yumuşatamadı bu kitabı ne yazık ki.
Der er gået totalt Knausgård i den, og nu læser jeg endda på norsk🤎 kan virkelig anbefale denne lille roman om tre generationer af kvinder. Er man til Vigdis Hjorth og Elena Ferrante, så vil man også elske denne, hvor Knausgård virkelig skildrer kvindeliv. Eneste kritik er: den kunne virkelig godt være længere.
Bir anın, bir fotoğrafın, bir hissin anlatısını yazmış bu kısacık, sadecik ama güçlü metinde sanki Knausgaard. Daha önce Kavgam kitabında kendi anılarını okurken hissettiğim samimiyeti bu metinde de buldum. Üstelik aynı samimiyetle, aynı inandırıcılıkla, aynı doğallıkla bu sefer bir kadının ağzından okuyoruz hikayeyi. Hissi çok güçlü geldi bana. Çok severek okudum.
“Kırdaki zambağın ve gökteki kuşun sahip olduğu şey buydu. Onu ertesi günün sabahında hangi kötülük beklerse beklesin, en büyük keder anında bile kuş, neşeyle dolup taşabiliyordu. Keder ve bir sonraki gün onu ilgilendirmiyordu. Tüm bunların yükünü Tanrı’ya havale etmişti.”
Op het eerste niveau is het een eenvoudig verhaal: een vrouw werkt, is mantelzorger voor haar moeder en haar studerende dochter komt een paar dagen thuis. Echter, er zijn wat verwikkelingen. Zo zijn de goede bedoelingen van het hoofdpersonage aanleiding tot miscommunicatie en vervelende persoonlijke en zeer menselijke consequenties. Los daarvan breekt de zieke grootmoeder haar arm en beland in het ziekenhuis om waarschijnlijk nooit meer thuis te komen.
Onderliggende ideeën in de novelle hebben vooral met de filosofie van Kierkegaard te maken. De filosoof wordt door de hoofdpersoon enkele malen aangehaald. Ook de titel van de novelle slaat op een tekst van hem. Het gaat er om dat dieren en planten leven in het nu. Zonder rekening te houden met het verleden of de toekomst.
Det är en vacker text. Jag har hört Erik Schuldts Text och musik (på SR) prata om boken och hör hela tiden hans röst upprepa orden Fåglarna under himlen. Fint. Relationerna mellan kvinnorna känns inte för mig riktigt trovärdiga. Den vuxna dottern vårdar ömt sin mor men har distans t sin egen dotter. Nå. Det är en fin läsupplevelse iaf.
Böyle müthiş durağanlıkla giden ve sonunda sizi bir anda vuran parçalayan kitaplara bayılıyorum. Hele de bu kitapları çok sevdiğiniz birisi, bunu seversin oku diyerek gönderdiyse.
Ei novelle om 3 generasjoner kvinner; en mor, datteren og barnebarnet. Hovedpersonen, en middelaldrende dame, flytter tilbake til barndomshjemmet for å ta vare på sin pleietrengende mor. Hun er omsorgsfull og ringer stadig sin sønn og datter for å informere om ståa og invitere dem hjem, forsøker å samle familien. Datteren Line dukker uventet opp på døra. Hun er psykologstudent og stresser med studie og sitt, har lite tid til samvær og ta vare på familien når hun først er vendt tilbake.. Mormoren havner på sykehuset med brekt arm etter at barnebarnet, har vitnet fallet uten å gjøre noe.. verken ringt etter hjelp eller tatt seg bry til å få henne opp igjen på beina. Moren merker at datteren er plaget av noe.. men klarer ikke sette fingeren på hva. Det kan virke som om mor-datter ikke er så nære og at de har et nokså fraværende forhold. Dette kommer tydelig frem gjennom samspillet og dialogene mellom dem i boka, som er interessant. Så kommer kanskje svsret og forklaringen på oppførselen til datteren. Moren får avslutningavis vite at Line venter barn. Men det er sønnen som forteller henne dette, kommer ikke fra henne selv. Datteren er som en moderne Solveig fra Peer Gynt. Mange paralleller som kan trekkes til Ibsens karakteristiske roller og plott, bare kontekstualisert i vår samtid. Dette var også bakgrunnen for Knausgårds bestilling fra teateret som satt opp stykket "Venter" som er basert på boka.
Lettlest, kort og rørende med vakre fotografier! Langt i fra hans beste, men fin å ha lest! Mye som må leses mellom linjene.. Kan se for meg at den blir flittig brukt i analysearbeid og i skolesammenheng!
This entire review has been hidden because of spoilers.
I did not dare to have high expectations on this one since anything post "My Struggle" have been somewhat lukewarm. The story is told from a female perspective hence there is no Karl-Ove figure to relate to this time. But he is back to true form and the simple plot hits you with full force. In less than 100 pages it draws you in and the climax overwhelmed me with emotions and tears came running down. Simply beautiful.
4.20: Dette er det første jeg har lest av Knausgård, og det er kanskje litt skammelig å si. Trøsten er at det er langt fra det siste. Jeg ble veldig sulten på å lese mer fra ham.
Boken er kort, egentlig alt for kort. Jeg vil ha mer. Det er en fortelling som danner utgangspunktet for et teaterstykke som omhandler en moderne versjon av Peer Gynts Solveig.
Novellen, som følger tre generasjoner kvinner, grep tak i meg fra første til siste setning. Gleder meg til å lese mer av Knausgård!
Het perfecte verjaardagscadeautje voor mijn 65e. Gelezen in de trein heen en terug naar Den Haag. Dankjewel lieve dochter, mede-Knausgard fan! Wat een pareltje, zo helder geschreven in alledaagse zinnen en gebeurtenissen, en zo diepzinnig in de uitwerking. Herlezen is een must…
Jeg har lest mye av Knausgård før og kjenner godt til hans tyngre verker. Denne boken overrasket meg allikevel.
Historien følger Solveig, en middelaldrende kvinne som flytter tilbake til barndomshjemmet for å ta vare på sin syke mor. Hun jobber som sykepleier og tilbringer mye tid med å pleie andre, inkludert sine to voksne barn. Selv om hun ikke venter på en Peer, er hun bundet av ansvar som gir henne lite tid for seg selv.
Datteren Line kommer uventet på besøk, og forholdet mellom dem virker anstrengt. Solveig ser ikke umiddelbart den underliggende årsaken til Lines besøk. Samspillet mellom de tre generasjonene kvinner, og deres ulike måter å være på, er svært fascinerende.
Knausgårds evne til å formidle naturens skjønnhet er en av bokens store styrker. Et sitat som fanget meg var:
"Jeg klødde meg på leggen og lukket øynene mot sola. Da jeg åpnet dem igjen, så jeg en liten spurv gli gjennom luften fra den høye bjørka og ned på en av greinene i epletreet. Den gjorde en liten ekstra sving før den landet, som om den frydet seg."
Solveig er bokens sentrale karakter, men de andre kvinnene er også godt utviklet. Det ligger en sårhet i fortellingen som Knausgård formidler på en utmerket måte. Boken er stille og vakker, en refleksjon over tre kvinners liv og død.
En mormor som inte längre kan nå fram med sitt tal. En dotter/en mamma som i sin tur inte lyckas nå fram till sin dotter. Ett barnbarn/en dotter/en blivande mamma som byggt upp ett pansarglas för att inte bli nådd. Men som mer troligt mest av allt vill bli nådd. Är världen för farlig och osäker för att vara sårbar i? Eller är det bara mammans gissningar om sin dotter? För hur ska man veta när man inte når varandra…
Knausgård-prägeln (för mig som bara läst årstidsböcker) var väldigt tydlig rakt igenom. Känns som att mamman lika gärna kunde varit Knausgård själv. Älskar de unika och egna miljöbeskrivningarna, djurlivets närvaro och att han bjuder in till tankegångarna hos huvudkaraktären (som han i årstidsböckerna bjuder in till sina egna).
Liten bladvändare som lästes i en utandning. Tror det var en bok om en mors goda vilja. Att vi inte alltid lyckas med våra intentioner. En bok om vrede? Fick mig att tänka på Sven Stolpe ock Carl-Göran Ekerwald - män som präglat sina nära och sina efterföljande generationer med sin rena, öppna och oreglerade vrede. I den här boken var det istället tre generationer kvinnor som präglades av varandras inkapslade vrede. Var den inkapslad på grund av normer om hur kvinnan ska vara? Eller av ren oförmåga att uttrycka den, kanske med intentionen att skydda sin omgivning? Men det gjorde boken det tydligt: vi kan inte skydda varandra från obehag eller jobbiga känslor. Det kommer ändå.
Blev kär i fotona i boken. Gissar att det var den fotografen som mannen i sjukhussängen hade en tavla från och berättade hade satt ner en stolpe på en åker för att kunna fota fåglarna?
Blev mamman kär i mannen på sjukhus? (Inser jag inte minns några namn utom Line och Thomas, de som all historia hade mynnat ut i, de som skulle bära vidare det sociala och psykologiska arvet).