What do you think?
Rate this book
Kunsten og livet. En bruksanvisning
Hvem har kunsten betydning for, og hvorfor? Kunst er et unikt redskap for å bearbeide spørsmålet om hvem vi er og dermed også hva et godt liv kan være. I denne boka gransker Kjetil Røed elleve ulike dyder – oppmerksomhet, dømmekraft, tilbaketrekning, nysgjerrighet, erkjennelse, håp, samarbeid, tvisyn, håndverk, kjærlighet og solidaritet – gjennom kunstverk, med ambisjonen om å øve på verdier, med kunsten som plattform. Resultatet er utkast til «dydsarbeid», et forsøk på å vise hvordan det å jobbe med verdier og spørsmålet om hvordan vi skal leve i tenkning rundt kunst også kan være et arbeid med å forstå oss selv – og finne en klarere sammenheng, retning og helhet, i våre egne liv.
- GenresArt
280 pages, Paperback
First published January 1, 2019
3 people are currently reading
58 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 5 of 5 reviews
April 3, 2023
3.5/5
Chciałabym iść z autorem na kawusię i pogadać o sztuce.
Chciałabym iść z autorem na kawusię i pogadać o sztuce.
July 17, 2022
Jeg plukket opp Kunsten og Livet: en bruksanvisning uten å vite noe om Kjetil røed. Tittelen var tiltalende og i bokhandelen så jeg at Røed ikke bare hadde skrevet en bok om krysspunktet mellom det levde livet og kunst, men to. Han har også skrevet boken Kunsten og Døden: en bruksanvisning. Når sant skal sier var det denne jeg så først, og egentlig ønsket å kjøpe. Så jeg kjøpte likesågodt begge, og leste Kusten og Livet først.
Jeg moret meg veldig med denne boken, noe som gjorde at jeg leste gjennom den raskt, kanskje litt for raskt. Den er tettpakket med innsikter i til tider tykt språk som nok egentlig krever enda litt mer drøvtygging og fordøyelsestid enn jeg, i mitt engasjement var villig til å gi, før jeg utålmodig bladde videre. Og la det være et lite forbehold i møte med det jeg nå skriver videre... Selv om bokens egenskap til å vekke dette engasjementet, dens punctum for å låne et begrep Røed selv låner fra Barthes (s.186), naturligvis må ses på som noe positivt.
Det som kom litt overraskende på var at boken slettes ikke er noen bruksanvisning, hvertfall ikke slik jeg leser den (selv om jeg vil komme tilbake til dette). Den legger for eksempel ingen strukturerte føringer eller forslag på hvordan bruke kunsten, eller integrere den inn i livet. Det den gjør er å argumentere for at kunsten er denne bruksanvisningen. Den argumenterer for kunstens nytte og dets nødvendighet parallelt til hverdagslivet som sådan, selv om Røed sikkert vil påpeke at denne skillelinjen mellom Kunst og Liv kanskje er tynnere og mer uklar enn vi tror, for det er en bredde eksemplene han bruker somikke bare består av ikke kunstverk i seg selv, eller kunstopplevelser, men også om historiene vi konstruerer om oss selv i vårt eget hode eller sammen med dem vi er glad i.
Selv om boken aldri helt legger fra seg ideen om å være en bruksanvisning heller, kommer dette poenget frem allerede i innledningen hvor Røed presenterer måten han strukturer boken på, som også blir en forståelsesramme for hvordan kunsten kan hjelpe oss. Han tar utgangspunkt i Aristoteles dydsetikk og legger frem det han kaller for dydsestetikken:
Fra en dydsestetisk synsvinkel er det ikke kunsten i seg selv som er viktig, men hvordan den er et redskap for utforskning av verdier som gir retning til et liv. Poenget er ikke at kunsten skal illustrere en på forhold gitt verdi, men at det er noe å lære ved å se på kunst fra et verdiperspektiv hvor spørsmålet om hvordan vi skal leve, er retningsgivende.
[...] Denne boka er dermed et kulturkritisk utkast med røtter i dannelsesidealer. Jeg tenker ikke på dannelse som uttrykk for kultivert smak, men som en evne til å forme en selv og ens syn på verden etter veridier man setter høyt, men som er vanskelig å leve i tråd med uten aktiv innsats. Oppmerksomhet, dømmekraft, tilbaketrekning, nysgjerrighet, erkjennelse, håp, nysgjerrrighet(sic.; her tror jeg det skal stå samarbeid), tvisyn, håndverk, kjærlighet og solidaritet. - denne bokas dyder - er viktige for et godt liv, men det er også dyder vi kan få en dypere forståelse av i møtet med kunst.(s.14)
Boken tar så for seg hver og en av de elleve dydene, i hver sine respektive kapitler som har form som løst forbunde essay. Han definerer og drøfter dem gjennom eksempler fra kunst og filosofi, med mål om å påpeke deres relevans som praktisk visdom i hverdagslivet. Det er et nett rammeverk, og Røed fletter fint inn sine egne erfaringer, samtidig som han med glimt i øyet får oss til å reflektere at boken i seg selv er et kunstverk som kan være med på å kultivere disse dydene og gi oss nye perspektiver.
I starten av de fleste, men ikke alle kapitlene, stipulerer Røed en definisjon for den aktuelle dyden, før han etter dette løst drøfter dens relevans i livet, samt kommer med egne betraktninger rundt egne kunstopplevelser - både verket i seg selv og konteksten han befant seg i samtidig, enten det skulle være konkrete omgivelser (for eksempel Iindia) eller en eksistensielle (etter en kona til en god venn har godt bort). Flere av disse definisjonene oppleves imidlertid som litt for filosofiske. La meg først komme med noen eksempler:
Dømmekraft: Dette kapitlets dyd er dømmekraften, som er evnen til å tenke i rommet mellom det allmenne og det partikulære. Dømmekraften gjør oss fleksible og lydhøre i forhold til situasjonen og lar seg ikke diktere av “det vi vet” eller “det som er korrekt”.(s.46)
Tilbaketrekning: Dette kapitlets dyd er tilbaketrekningen: evnen til å lokalisere steder som beskytter oss, sller skaper indre rom som hegner om vårt mentale liv.s67.
Nysgjerrighet: Dette kapitlets dyd er nysgjerrigheten. Det er den som haler oss videre i våre betraktninger og tillatter oss å undersøke det selvsagte uten å frykte hva andre mener om forsøket. Nysgjerrigeheten er, slik jeg tenker den her, en videreutvikling av den spontane varianten som vi alle kjenner så godt; den som får oss til å klikke videre til neste artikkel på nettet. Her er jeg opptatt av en nysgjerrighet som peiler seg inn mot erkjennelse, snarere enn distraksjon. (s.90).
Erkjennelse er igjen definert som: Dette kapitlets dyd er erkjennelsen. Ikke forstått som endelig innsikt, men som en holdning til hva vi er vitne til i verden. (s.117).
Håndtverk: Dette kapitlets dyd er håndverket, forstått som den kognitive og emosjonelle konsistensen i det å ha en helhetlig erfaring. (s.206)
Andre dyder later ikke til å få noen konkrete definisjoner i det hele tatt:
Oppmerksomhet: dette kapitlets dyd er oppmerksomheten, forutsetningen for enhver erkjennelse, omsorg og tenkning.[...] Klarer vi å vente, kan også vår flokk samles, men haster vi tankeløst videre, vil felleskap til slutt gå opp i limingen. Noen ganger må vi også være oppmerksomme, og tiålmodige for å samle tankene. Er vi ikke det, vil vi kanskje ikke få med oss hva verden har å by på, og hvem og hvorfor vi er i den. (s.17)
Samarbeid: dette kapitlets dyd er samarbeid. Samarbeid minner oss på hvor knyttet vi er til andre mennesker og til verden, men også hvilke ressurser en utvidet mentalitet kan være når vi åpner opp og ber om hjelp. (s.163).
Her tolker jeg Røed dithen at han bruker den “allmenne” definisjonen når han ikke stipulerer sin egen, og at videre utbrodering av begrepet da ikke er nødvendig. Dette er forsåvidt greit, men problematisk når han ved bruk av de andre begrepene ikke eksplisitt sier om han bruker definisjonene han selv har stipulert eller de “allmenne”. Det er for eksempel ikke klart for meg at ordet “erkjennelse” som blir brukt i definisjonene av “nysgjerrighet” eller “oppmerksomhet” er den samme “erkjennelse” som blir presentert som en dyd i et eget kapittel. Dette gjør at lesningen ender opp med å kreve en god del mental gymnastikk.
En annen, lingnende innsigelse er at definisjonene er så åpne at selve dydene kunne vært noe helt annet enn det som presenteres. Nysgjerrighet kunne vel så godt vært presentert som “Mot”, tilbaketrekning som “integretet”, erkjennelse som “åpenhet”. Oppmerksomhet, som beskrevet over, kan uten problem byttes ut med ordet tålmodighet. Samarbeid slik boken beskriver det, kan sees på som et motstykke til tilbaketrekningen/integreteten som sammen danner et rom til eksistensielle forhandliger om grensene mellom oss selv og de andre, og da blir “samarbeid” svært likt det jeg selv ville kalt sårbarhet. Når enten den stipulerte, eller allmenne definisjonen av dydene, blir brukt i tandem med andre relaterte begrep i samme delkapittel, avsnitt eller til og med setning bidrar dette til uklarheten.
En tredje innsigelse er at noen tema med dette også begynner å blande seg litt sammen i denne uklarheten. Han tar opp undertrykking og diskriminering i kapittelet om håp (og ikke under solidaritet, samarbeid eller kjærlighet). I kapittelet om samarbeid tar han opp medikalisering/diagnosevelde i psykiatrien og problamatiserer en økende avhengighet til eksperter. En avhengighet som i verste fall kan føre til at enkeltgrupper ender opp med å legge føringer for hvordan vi skal oppfatte verden. Dette kunne vel så godt vært presentert i kapittelet om solidaritet, ettersom det diagnosene prøver å oppnå aldri kan fullt ut realiseres uten en vekselvirkning mellom perspektivene til behandler og pasient, en relasjon med skjev maktfordeling, eller i kapittelet om tvisyn (evnen til å holde to, ofte motstridende, perspektiver i hodet samtidig) ettersom målet heller ikke kan realiseres uten å holde både (disse to vage, men ikke motstridende konseptene om) helse og Uhelse i holdet samtidig. Dette bidrar også til den samme uklarheten, da store deler av kapitlene handler nettopp om å komme til en slags helhetlig definisjon om hva den aktuelle dyden er for noe. Definisjonsarbeidet er liksom ikke ferdig etter de blir lagt fram i starten, men blir til en prosess gjennom kapittelet som Kunsten bidrar i. Når dydene da ikke blir beskrevet gjennom tydelige eksempler forblir definisjonene vage.
det jeg sitter igjen med er at bokens konkluderende avsnitt ender opp med å bli en gangske så vanskelig analytisk prøvelse, og dermed også vanskelig å tokle. Det føles med andre ord ut som om jeg hadde forstått avsnittet bedre om jeg hadde lest det i starten av boken i stedet for slutten:
I vår dydsestetiske undersøkelse er det solidariteten som er målet for ferden, fortellingens klimaks som samler de andre dydene til et meningsfylt hele.
Oppmerksomheten trener oss i å legge merke til noe. Dømmekraften og nysgjerrigheten styrer oss vekk fra det på forhånd gitte. Håpet viser oss at ting kan bli bedre, og at det gir en erkjennelse av verdien i å ta det vi har sett på alvor. Tvisyn viser at det ikke bare er èn synsvinkel som er riktig. Samarbeid viser at vi kun kan forandre verden sammen med andre, mens håndtverket viser hvordan helheten i våre erfaringer gir oss en bedre kontakt med våre røtter og våre mål. Kjærligheten, på sin side, viser oss en grunn til å gjennomføre forandringen, mens solidariteten, til slutt, synliggjør fellesskapet som du er bundet sammen med i en omsorg for verden og felles mål.(s.265).
Boken er ambisiøs, kanskje litt for ambisiøs. Den prøver å etablere et rammeverk som skal fungere som et verktøy som skal bidra i å nyttiggjøre seg kunstopplevelser gjennom å trekke kunnskap ut av dem som kan fungere som grobunn til å utvikle ens egen karakter, som igjen skal fungere som et slags indre kompass i livet. Samtidig med dette prøver den å være en slags bruksanvisning selv, og det er her den kommer til kort. En bruksanvsning skal lage et slags handlings- eller tenkningskart i møte med et fremmed objekt eller prosess. Den skal fungere som en bro som utvider mulighetshorisonten vår gjennom å fortelle oss et alternativ for hvordan. Boken klarer mye bedre å ta “hva” og “hvorfor” på alvor enn “hvordan”.
Det den derimot er er et lite tankelaboratorium man kan tre inn i, lære noe, og eksperimentere i. Her er ikke denne uklarheten et problem, heller en styrke, som gir oss større plass til egen refleksjon og tolkning i møte med Røeds betraktninger. Den etablerer et eget rom hvor vi kan finne ut av tingene Røed selv lurer på sammen med ham. Dette er ikke Kunsten og Livet servert som flatpakke, det er kunsten og livet servert som en gåtur vi kan slenge oss på, som på tross av å ha et mål ikke er så nøye med å komme helt frem, men mer opptatt av å finne nye stier underveis. Så om ikke han har lykkes i å lage en bruksanvisning, har han hvertfall lykkes i å lage et lite kunstverk. anbefales.
Jeg moret meg veldig med denne boken, noe som gjorde at jeg leste gjennom den raskt, kanskje litt for raskt. Den er tettpakket med innsikter i til tider tykt språk som nok egentlig krever enda litt mer drøvtygging og fordøyelsestid enn jeg, i mitt engasjement var villig til å gi, før jeg utålmodig bladde videre. Og la det være et lite forbehold i møte med det jeg nå skriver videre... Selv om bokens egenskap til å vekke dette engasjementet, dens punctum for å låne et begrep Røed selv låner fra Barthes (s.186), naturligvis må ses på som noe positivt.
Det som kom litt overraskende på var at boken slettes ikke er noen bruksanvisning, hvertfall ikke slik jeg leser den (selv om jeg vil komme tilbake til dette). Den legger for eksempel ingen strukturerte føringer eller forslag på hvordan bruke kunsten, eller integrere den inn i livet. Det den gjør er å argumentere for at kunsten er denne bruksanvisningen. Den argumenterer for kunstens nytte og dets nødvendighet parallelt til hverdagslivet som sådan, selv om Røed sikkert vil påpeke at denne skillelinjen mellom Kunst og Liv kanskje er tynnere og mer uklar enn vi tror, for det er en bredde eksemplene han bruker somikke bare består av ikke kunstverk i seg selv, eller kunstopplevelser, men også om historiene vi konstruerer om oss selv i vårt eget hode eller sammen med dem vi er glad i.
Selv om boken aldri helt legger fra seg ideen om å være en bruksanvisning heller, kommer dette poenget frem allerede i innledningen hvor Røed presenterer måten han strukturer boken på, som også blir en forståelsesramme for hvordan kunsten kan hjelpe oss. Han tar utgangspunkt i Aristoteles dydsetikk og legger frem det han kaller for dydsestetikken:
Fra en dydsestetisk synsvinkel er det ikke kunsten i seg selv som er viktig, men hvordan den er et redskap for utforskning av verdier som gir retning til et liv. Poenget er ikke at kunsten skal illustrere en på forhold gitt verdi, men at det er noe å lære ved å se på kunst fra et verdiperspektiv hvor spørsmålet om hvordan vi skal leve, er retningsgivende.
[...] Denne boka er dermed et kulturkritisk utkast med røtter i dannelsesidealer. Jeg tenker ikke på dannelse som uttrykk for kultivert smak, men som en evne til å forme en selv og ens syn på verden etter veridier man setter høyt, men som er vanskelig å leve i tråd med uten aktiv innsats. Oppmerksomhet, dømmekraft, tilbaketrekning, nysgjerrighet, erkjennelse, håp, nysgjerrrighet(sic.; her tror jeg det skal stå samarbeid), tvisyn, håndverk, kjærlighet og solidaritet. - denne bokas dyder - er viktige for et godt liv, men det er også dyder vi kan få en dypere forståelse av i møtet med kunst.(s.14)
Boken tar så for seg hver og en av de elleve dydene, i hver sine respektive kapitler som har form som løst forbunde essay. Han definerer og drøfter dem gjennom eksempler fra kunst og filosofi, med mål om å påpeke deres relevans som praktisk visdom i hverdagslivet. Det er et nett rammeverk, og Røed fletter fint inn sine egne erfaringer, samtidig som han med glimt i øyet får oss til å reflektere at boken i seg selv er et kunstverk som kan være med på å kultivere disse dydene og gi oss nye perspektiver.
I starten av de fleste, men ikke alle kapitlene, stipulerer Røed en definisjon for den aktuelle dyden, før han etter dette løst drøfter dens relevans i livet, samt kommer med egne betraktninger rundt egne kunstopplevelser - både verket i seg selv og konteksten han befant seg i samtidig, enten det skulle være konkrete omgivelser (for eksempel Iindia) eller en eksistensielle (etter en kona til en god venn har godt bort). Flere av disse definisjonene oppleves imidlertid som litt for filosofiske. La meg først komme med noen eksempler:
Dømmekraft: Dette kapitlets dyd er dømmekraften, som er evnen til å tenke i rommet mellom det allmenne og det partikulære. Dømmekraften gjør oss fleksible og lydhøre i forhold til situasjonen og lar seg ikke diktere av “det vi vet” eller “det som er korrekt”.(s.46)
Tilbaketrekning: Dette kapitlets dyd er tilbaketrekningen: evnen til å lokalisere steder som beskytter oss, sller skaper indre rom som hegner om vårt mentale liv.s67.
Nysgjerrighet: Dette kapitlets dyd er nysgjerrigheten. Det er den som haler oss videre i våre betraktninger og tillatter oss å undersøke det selvsagte uten å frykte hva andre mener om forsøket. Nysgjerrigeheten er, slik jeg tenker den her, en videreutvikling av den spontane varianten som vi alle kjenner så godt; den som får oss til å klikke videre til neste artikkel på nettet. Her er jeg opptatt av en nysgjerrighet som peiler seg inn mot erkjennelse, snarere enn distraksjon. (s.90).
Erkjennelse er igjen definert som: Dette kapitlets dyd er erkjennelsen. Ikke forstått som endelig innsikt, men som en holdning til hva vi er vitne til i verden. (s.117).
Håndtverk: Dette kapitlets dyd er håndverket, forstått som den kognitive og emosjonelle konsistensen i det å ha en helhetlig erfaring. (s.206)
Andre dyder later ikke til å få noen konkrete definisjoner i det hele tatt:
Oppmerksomhet: dette kapitlets dyd er oppmerksomheten, forutsetningen for enhver erkjennelse, omsorg og tenkning.[...] Klarer vi å vente, kan også vår flokk samles, men haster vi tankeløst videre, vil felleskap til slutt gå opp i limingen. Noen ganger må vi også være oppmerksomme, og tiålmodige for å samle tankene. Er vi ikke det, vil vi kanskje ikke få med oss hva verden har å by på, og hvem og hvorfor vi er i den. (s.17)
Samarbeid: dette kapitlets dyd er samarbeid. Samarbeid minner oss på hvor knyttet vi er til andre mennesker og til verden, men også hvilke ressurser en utvidet mentalitet kan være når vi åpner opp og ber om hjelp. (s.163).
Her tolker jeg Røed dithen at han bruker den “allmenne” definisjonen når han ikke stipulerer sin egen, og at videre utbrodering av begrepet da ikke er nødvendig. Dette er forsåvidt greit, men problematisk når han ved bruk av de andre begrepene ikke eksplisitt sier om han bruker definisjonene han selv har stipulert eller de “allmenne”. Det er for eksempel ikke klart for meg at ordet “erkjennelse” som blir brukt i definisjonene av “nysgjerrighet” eller “oppmerksomhet” er den samme “erkjennelse” som blir presentert som en dyd i et eget kapittel. Dette gjør at lesningen ender opp med å kreve en god del mental gymnastikk.
En annen, lingnende innsigelse er at definisjonene er så åpne at selve dydene kunne vært noe helt annet enn det som presenteres. Nysgjerrighet kunne vel så godt vært presentert som “Mot”, tilbaketrekning som “integretet”, erkjennelse som “åpenhet”. Oppmerksomhet, som beskrevet over, kan uten problem byttes ut med ordet tålmodighet. Samarbeid slik boken beskriver det, kan sees på som et motstykke til tilbaketrekningen/integreteten som sammen danner et rom til eksistensielle forhandliger om grensene mellom oss selv og de andre, og da blir “samarbeid” svært likt det jeg selv ville kalt sårbarhet. Når enten den stipulerte, eller allmenne definisjonen av dydene, blir brukt i tandem med andre relaterte begrep i samme delkapittel, avsnitt eller til og med setning bidrar dette til uklarheten.
En tredje innsigelse er at noen tema med dette også begynner å blande seg litt sammen i denne uklarheten. Han tar opp undertrykking og diskriminering i kapittelet om håp (og ikke under solidaritet, samarbeid eller kjærlighet). I kapittelet om samarbeid tar han opp medikalisering/diagnosevelde i psykiatrien og problamatiserer en økende avhengighet til eksperter. En avhengighet som i verste fall kan føre til at enkeltgrupper ender opp med å legge føringer for hvordan vi skal oppfatte verden. Dette kunne vel så godt vært presentert i kapittelet om solidaritet, ettersom det diagnosene prøver å oppnå aldri kan fullt ut realiseres uten en vekselvirkning mellom perspektivene til behandler og pasient, en relasjon med skjev maktfordeling, eller i kapittelet om tvisyn (evnen til å holde to, ofte motstridende, perspektiver i hodet samtidig) ettersom målet heller ikke kan realiseres uten å holde både (disse to vage, men ikke motstridende konseptene om) helse og Uhelse i holdet samtidig. Dette bidrar også til den samme uklarheten, da store deler av kapitlene handler nettopp om å komme til en slags helhetlig definisjon om hva den aktuelle dyden er for noe. Definisjonsarbeidet er liksom ikke ferdig etter de blir lagt fram i starten, men blir til en prosess gjennom kapittelet som Kunsten bidrar i. Når dydene da ikke blir beskrevet gjennom tydelige eksempler forblir definisjonene vage.
det jeg sitter igjen med er at bokens konkluderende avsnitt ender opp med å bli en gangske så vanskelig analytisk prøvelse, og dermed også vanskelig å tokle. Det føles med andre ord ut som om jeg hadde forstått avsnittet bedre om jeg hadde lest det i starten av boken i stedet for slutten:
I vår dydsestetiske undersøkelse er det solidariteten som er målet for ferden, fortellingens klimaks som samler de andre dydene til et meningsfylt hele.
Oppmerksomheten trener oss i å legge merke til noe. Dømmekraften og nysgjerrigheten styrer oss vekk fra det på forhånd gitte. Håpet viser oss at ting kan bli bedre, og at det gir en erkjennelse av verdien i å ta det vi har sett på alvor. Tvisyn viser at det ikke bare er èn synsvinkel som er riktig. Samarbeid viser at vi kun kan forandre verden sammen med andre, mens håndtverket viser hvordan helheten i våre erfaringer gir oss en bedre kontakt med våre røtter og våre mål. Kjærligheten, på sin side, viser oss en grunn til å gjennomføre forandringen, mens solidariteten, til slutt, synliggjør fellesskapet som du er bundet sammen med i en omsorg for verden og felles mål.(s.265).
Boken er ambisiøs, kanskje litt for ambisiøs. Den prøver å etablere et rammeverk som skal fungere som et verktøy som skal bidra i å nyttiggjøre seg kunstopplevelser gjennom å trekke kunnskap ut av dem som kan fungere som grobunn til å utvikle ens egen karakter, som igjen skal fungere som et slags indre kompass i livet. Samtidig med dette prøver den å være en slags bruksanvisning selv, og det er her den kommer til kort. En bruksanvsning skal lage et slags handlings- eller tenkningskart i møte med et fremmed objekt eller prosess. Den skal fungere som en bro som utvider mulighetshorisonten vår gjennom å fortelle oss et alternativ for hvordan. Boken klarer mye bedre å ta “hva” og “hvorfor” på alvor enn “hvordan”.
Det den derimot er er et lite tankelaboratorium man kan tre inn i, lære noe, og eksperimentere i. Her er ikke denne uklarheten et problem, heller en styrke, som gir oss større plass til egen refleksjon og tolkning i møte med Røeds betraktninger. Den etablerer et eget rom hvor vi kan finne ut av tingene Røed selv lurer på sammen med ham. Dette er ikke Kunsten og Livet servert som flatpakke, det er kunsten og livet servert som en gåtur vi kan slenge oss på, som på tross av å ha et mål ikke er så nøye med å komme helt frem, men mer opptatt av å finne nye stier underveis. Så om ikke han har lykkes i å lage en bruksanvisning, har han hvertfall lykkes i å lage et lite kunstverk. anbefales.
July 23, 2019
A self-biography expressed in art.
The official title include “An instruction”, but I would think, it is an instruction in how to understand Kjetil Røed more than understanding art. The book is organized in 11 sections, starting with “Attention” and ending with “solidarity”. “This chapter’s virtue is attention, the prerequisite for all cognition... “ p. 17 However, there are no sections on : Beautiful”, Picturesque” or Sublime”. There are, as far as I can see, no categorization of art expressions like paintings and sculptures, but may the list of chapter’s heading and the list of art expression forms are orthogonal (independent)?
However, sometimes the text itself is rather subtitle. “A tiny stirring in John Wayne’s left eyebrow that usually disappear in the movement’s narrative function is now in independent dialog with a slight stirring in the culprit’s mouth”. p. 59
So, is this book also useful an introduction to art? Maybe, for some. However, to me it is too personal, too dependent on the reader being Kjetil Røed’s alter ego, too dependent on being immersed in the authors word view.
The official title include “An instruction”, but I would think, it is an instruction in how to understand Kjetil Røed more than understanding art. The book is organized in 11 sections, starting with “Attention” and ending with “solidarity”. “This chapter’s virtue is attention, the prerequisite for all cognition... “ p. 17 However, there are no sections on : Beautiful”, Picturesque” or Sublime”. There are, as far as I can see, no categorization of art expressions like paintings and sculptures, but may the list of chapter’s heading and the list of art expression forms are orthogonal (independent)?
However, sometimes the text itself is rather subtitle. “A tiny stirring in John Wayne’s left eyebrow that usually disappear in the movement’s narrative function is now in independent dialog with a slight stirring in the culprit’s mouth”. p. 59
So, is this book also useful an introduction to art? Maybe, for some. However, to me it is too personal, too dependent on the reader being Kjetil Røed’s alter ego, too dependent on being immersed in the authors word view.
June 11, 2023
Denne må, og vil, eg lese fleire gongar. Synd det ikkje fins liknande bøker. Opplever at den tidvis blir litt vel sjølvbiografisk, men ser samstundes at det hadde vore vanskeleg å skrive den utan. Veldig god, men litt unødvendig bruk av kompliserte ord. Eg ville ikkje lest denne som eit “første møte med kunst”, for då trur eg folk vil bli redd kunsten og oppleve at den er noko dei ikkje skjønar seg på. Blanda følelser, men eg likar kva den prøvar på, og trur eg må lese denne seinare, når eg, eller boka, har modnast litt meir.
November 6, 2022
Bez zbędnego powielania treści – moja recenzja znajduje się tutaj:
.
https://abaren.pl/sztuka-zycie-instru...
.
.
.
https://abaren.pl/sztuka-zycie-instru...
.
.
Displaying 1 - 5 of 5 reviews