کسی می‌آید

by Jon Fosse, Tinouche Nazmjou (Translator)

I dette skodespelet opptrer berre tre personar; Han, Ho og Mannen. Han og Hohar kjøpt eit gammalt hus som ligg aude til av Mannen.

Genres: Plays, Drama, Scandinavian Literature, Fiction, Literature, Short Stories, Classics

144 pages, Paperback

First published January 1, 1996

About the author

Jon Olav Fosse was born in Haugesund, Norway and currently lives in Bergen. He debuted in 1983 with the novel Raudt, svart (Red, black). His first play, Og aldri skal vi skiljast, was performed and published in 1994. Jon Fosse has written novels, short stories, poetry, children's books, essays and plays. His works have been translated into more than forty languages. He is widely considered as one of the world's greatest contemporary playwrights. Fosse was made a chevalier of the Ordre national du Mérite of France in 2007. Fosse also has been ranked number 83 on the list of the Top 100 living geniuses by The Daily Telegraph.

He was awarded The Nobel Prize in Literature 2023 "for his innovative plays and prose which give voice to the unsayable".

Since 2011, Fosse has been granted the Grotten, an honorary residence owned by the Norwegian state and located on the premises of the Royal Palace in the city centre of Oslo. The Grotten is given as a permanent residence to a person specifically bestowed this honour by the King of Norway for their contributions to Norwegian arts and culture.

Reviews

[Lena · Rating 3 out of 5]

Short modernistic play about relationship.
"Somebody's going to come" is very simple, despite being written on a dialect quite different from official language. Even I could understand everything without translator. It has only three characters, minimalistic background and deep symbolism. Behind simplicity and repetitiveness are hidden a lot of meanings about marriage, infidelity, fear of getting old and existential crisis. It is tense and eerie. And demonstrates why Jon Fosse was awarded Nobel Prize in literature.

[Somayeh · Rating 3 out of 5]

زن، شوهر، مرد، یک خانه متعلق به آنها، دیالوگهای ساده و بریده بریده و کوتاه و بسیار تکرار شونده، مکثهای متعدد!

فضایی شبیه به باقی آثاری که از فوسه خوانده ام. متفاوت و نه چندان پسند سلیقه ی من،

مترجم در پیشگفتار از شاعرانه بودن زبان فوسه میگوید و دشواری ترجمه آن، اما به نظر من این ترجمه هم موفق از آب در نیامده و بیش از حد خشک و ادبی ست، مثلا عبارت" تو را چه میشود"که چندین بار به کار رفته، البته که شاعرانه است اما برای متن شکسپیر مناسب تر است تا فوسه ی آبسورد نویس مدرن!

مؤخره مترجم راجع به تئاتر و نمایشنامه نویسانی چون فوسه و دوراس جالب بود.

[Ingeborg Riis]

Har et prosjekt om å skrive litt om alle bøkene jeg logger her fremfor å gi stjerner (vil ikke nedsenke meg til medienes nivå).

Dette måtte jo komme nylige hendelser tatt i betraktning. Det er selvsagt utrolig stas! Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lest mye Fosse tidligere foruten bruddstykker på VGS.

Nokon kjem til å komme er en dyptloddende studie av menneskenes frykt for det ukjente. Det turnerer rundt spørsmålet om noen kommer (skal ikke spoile det) og utforsker den allmennmenneskelige usikkerheten og angsten. Særlig interessant er Fosses fremstilling av parforholdets skjørhet.

Jeg fikk akkurat det jeg forventet av dette dramaet; en kryptisk og gjentagende dialog på et glitrende nynorsk. Frister til videre Fosselesning.

[Sanam · Rating 5 out of 5]

=))))))) آح.

[Verba Non Res · Rating 2 out of 5]

Como Esperando a Godot, excepto que acá Godot es un indeseable. También funciona como una reflexión, en términos minimalistas, sobre las parejas que funcionan a la perfección en aislamiento pero que empieza a desgranarse cuanto presenta un Otro (real o imaginario).

[Marthe Macody]

Lese en Jon Fosse-bok? I disse tider? Sykt.

Nokon kjem til å kome er riktig nok et skuespill og du kommer deg gjennom teksten på en kveld. Det betyr ikke at jeg helt skjønte den på en kveld. Noe jeg satte pris på var den tydelige referansen til Beckett, Mens vi venter på Godot-esque skrivestil. Jeg tror det er her jeg må rekalibrere hvordan jeg leser tekster som en sosiolog som foretrekker makroperspektivet. Fosse virker ikke til å ville utforske de store samfunnslinjene, men det interpersonelle og interaksjoner mellom mennesker. "Ho" og "Han" er bekymret for at noen kommer til å komme til huset de nylig har kjøpt, langt unna andre mennesker. I motsetning til Godot som aldri kommer, kommer "Mannen" og lager konflikt mellom "Han" og "Ho". Det virker ikke som at Fosse har som prosjekt å utforske noe stort og eksistensielt, men noe mellommenneskelig i forhold og kan man være helt alene?

Jeg tror jeg trenger å lese denne noen ganger til for å virkelig "skjønne" stykket. Eller gjerne se det satt opp. Det betyr ikke at dette ikke var en bra leseopplevelse. Språket er helt nydelig, og teksten virker nærmest poetisk skrevet. Miljøskildringene er billedlige og vakre, og stykket er, på tross av relativt lite handling, engasjerende.

Jeg er veldig motivert til å lese mer av Fosses bibliografi og som betalende medlem av Noregs Mållag, jeg kjenner virkelig at jeg har savnet å lese nynorsk. (Og jeg beklager for at nynorsken min ikke er god nok til at jeg tørr å skrive dette på nynorsk!)

[Samira Majd · Rating 4 out of 5]

زن: خيلي هم
جوان نيستم
(زن بازوي خود را دور كمر او مي اندازد، خود را به او مي فشارد. سكوت. زن شوهر را نگاه مي كند)
اما من خيلي خوشبخت هستم
كه ما
همديگر را پيدا كرديم
من سالها منتظر بودم تا كسي را پيدا كنم
كه با او بتوانم
استراحت كنم
(سكوت)
در كنار هم استراحت كنيم
با هم تنها
من در كنار تو
دقيقاً همين است
...

[Klaudia · Rating 3 out of 5]

3,5
takie ok, ale nic nadzwyczajnego

[Terje · Rating 5 out of 5]

I sommer leste jeg et essay i filmtidsskriftet Z. Artikkelen foretok en dyptpløyende sammenligning melllmJon Fosses skuespill «Nokon kjem til å kome» og den amerikanske horrorfilmen «It Comes At Night».

Når jeg nå sitter på toget til horrorfilmfestival på Oppdal, passet det bra å lese Fosse. Det var en meget fascinerende historie. Et lykkelig par bosetter seg i et gammel hus der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Der skal de leve helt for seg sjøl, isolert fra omverdenen. Men de tok ikke høyde for at husets selger bor i nærheten og er sosialt anlagt.

Paret er kanskje ikke så lykkelige allikevel. Det ligger en tung eim av sjalusi og galskap i kommunikasjonen. Atmosfæren er nevrotisk og intens. Jeg tror jeg glemte å puste innimellom da jeg leste boka.

[Ucrania · Rating 2 out of 5]

2.5 ⭐

[Anne Marte Jordet Stensrud · Rating 4 out of 5]

Et drama som, for meg, vekker tanker om mangelfull kommunikasjon og fravær av tillit i nære relasjoner. Stemningen er uhyggelig og gåtefull, og det er mye spenning i dramaet selv om det er lite ytre handling. Teksten inviterer leseren til å tenke og reflektere over eksistensielle tema - Hva er gode relasjoner og et godt samliv? Kan vi flykte fra fortiden og starte på nytt?

Fosses klassiske, repetetive og poetiske tankespiral er tydelig her. Tanker og ord gjentas, men det er stadig en sakte bevegelse i tankerekken. Dette er en interessant skildring av grublende kvernetanker og besettelser i skriftform

[Haman · Rating 3 out of 5]

شوهر : دیگر نمی خواستیم جایی باشیم که دیگران بودند.

ما نیاز داشتیم جایی زندگی کنیم که کسی نباشد

جایی که فقط

ما باشیم

ما تصمیم گرفته بودیم جایی زندگی کنیم

من و تو

که در آن با هم تنها باشیم...

زن : این جا خلوت نیست..

شوهر : کسی نیست.

زن : کسی می آید.

[Nika · Rating 3 out of 5]

کتاب جالبی بود
تکرار برام جذابش می کرد

[Anne Bredrup · Rating 4 out of 5]

Quote in Norwegian: Det er audt og ikkje audt på same tid

[Sogol torabi · Rating 2 out of 5]

محتوای این نمایشنامه قابل درک بود، اما جذابیتی برام نداشت و بیشتر شبیه خواندن خواب آشفته‌ی یک زوج مجنون بود. تکرار مکرر جمله "کسی می‌آید" حس آشفتگی و کلافگی بهم داد.

[Amene · Rating 3 out of 5]

وقتی متن‌های این چنینی رو می‌خونم بیشتر می‌فهمم چقدررر در تولید محتوای مناسب نمایشی عقب هستیم.
مقاله و توضیحات ضمیمه‌ی تینوش نظم‌جو به همراه شواهدی از متون مشابه بسیار ارزشمند و مفید بود.

[Marte · Rating 3 out of 5]

sjølv om jeg veit hva slags litteratur fosse skriver, venta jeg hele tida på at dette plutselig skulle bli en thriller

[Malin · Rating 1 out of 5]

A couple, he somewhere in middle age, around his fifties (according to the stage directions), she in her thirties arrive at a house by the ocean, in a remote and lonely location. Here they are finally going to be alone, alone together, away from everyone and everything. But she is worried. "Someone is going to come" she laments. Their perfect solitude will be shattered by outsiders, she's convinced of this. He tries to reassure her that no one will come, they will just be alone, together.

Of course, someone does come. Their closest neighbour, the young man in his twenties who sold them the house, is clearly desperate for company, what with living in such a lonely and remote location. The man hides as he approaches, and watches the neighbour's somewhat needy conversation with the woman. He is racked with jealousy. Perhaps she wasn't lamenting earlier? Perhaps she wanted someone to come? Maybe she'd rather talk to the young man than be alone with him in their new home?

As I mentioned in last year's review of The Son, a different Jon Fosse play that I had to read for my course back then, I'm not a fan of Modernist literature. As Fosse is one of the chief Neo-Modernist playwrights writing today, it was never going to be a good fit between us. I like the things I read to have purpose of some kind. I like characters to be complex and develop and my favourite stories are strongly character driven narratives, preferably with a bit of romance, action and adventure thrown in. This play is not very long, and there is little character or plot development to speak of. It's easy to read, because the same damn three lines keep being repeated ad nauseum throughout. "We will be alone", "Alone together, in our love", "Someone is going to come".

There are only the three characters in the entire play, and even the sadsack neighbour only appears in two scenes. It becomes painfully obvious as soon as he shows up that whatever relationship the couple are planning on having alone in by the sea is doomed to failure, if the man is going to fall to pieces with jealousy as soon as the woman so much as looks at another man. Perhaps buying a house in the middle of nowhere wasn't such a good idea?

Among the students of my course, there were also a lot of different interpretations of the tone of the play, and how the neighbour was perceived (which is one of the advantages of such a minimalist play with hardly any stage directions). Myself and several others thought he was a threatening presence, and that he acts aggressively pushy towards the poor woman, who also has to contend with an insanely jealous partner, who falls into a massive sulk and forces her to do any further communication with the neighbour, even when she appears very unwilling to do so. Quite a few felt that she'd do well to get the heck away from said lonely location as soon as possible, lest she be either murdered by her jealous partner, or assaulted by the desperate and lonely neighbour. Of course, if such a thing were to happen, there would actually mean something happened, which it doesn't. There's conversations outside the house, and inside the house, and nothing really seems to happen or come to a head or be resolved in any way.

Having now read two Fosse plays, I desperately hope I won't have to read anymore. I find him tedious in the extreme, a waste of time (although because his plays are so short, at least it's a blessedly short amount of my time being wasted) and I certainly don't see why anyone would want to pay money to see this frustratingly sparse play be acted out on a stage. I clearly have much better things to do than to read Neo-Modernist drama. This one is definitely going to be on my worst of the year list.

[Sarah Dokken · Rating 5 out of 5]

«Han» er så irriterende. men skuespillet er allikavel veldig bra, definitivt definisjonen av «lese mellom linjene». vi blir vel aldri helt alene, eller hva? noen kommer til å komme, alltid.

[Kirsti (Kris) · Rating 1 out of 5]

Lydbok

Denne likte jeg ikke i det hele tatt, og det er ene og alene på grunn av følelsene den vekker i meg når jeg lyttet til den. Denne boka vil jeg beskrive som psykisk horror. Karakterene har det ikke bra, ingen av dem, og de gir meg skikkelig creepy vibes. Sånn sett burde jeg sikkert gitt boka (og skuespillerne i lydboka) full pott, hvis det er disse følelsene forfatteren ville få fram i leseren, men jeg nekter å gjøre det, fordi dette ble en veldig ubehagelig opplevelse for meg, og slikt vil jeg ikke belønne.

«Alle» fremstiller bøkene til Fosse som koselige, og dermed ufarlige, med karakterer som man kan le litt av og bli glad i på samme tid. Der gikk jeg i fella, for slik oppfattet ikke jeg denne boka. Herved er du advart.

[Vegard · Rating 2 out of 5]

With some goodwill, I can understand how this has a place in the modern norwegian literary canon - as defined by the university curriculum.

Jon Fosse experiments with the form of the classical Drama, yet gives it a modern twist. Unity in time, place and action are strictly observed, but the three acts are replaced by six short scenes. Fosse's minimalist style of writing has been lauded by some.

Still, this doesn't do anything for me. The dialogue is endlessly repetitive, and the entire setting of the drama is too absurd to allow for identification, even though it's probably supposed to be read allegorically.

[Maria Berg Jørgensen]

Det får stå som bevis på det norske universitetssystemets fallitt at etter avlagte hundreogørtenognoen studiepoeng i litteratur, så gir Jon Fosse akkurat like mye meining som han gjorde på videregående.

[| Marvikkis | · Rating 2 out of 5]

Nokon kjem til å kome er et trekantdrama og visstnok det første teaterstykket Fosse har skrevet. I høst skal stykket fremføres på Den Nationale Scene i Bergen. Som vanlig er stilen ganske så sær og repeterende. Yikes!

[Mahshid D · Rating 2 out of 5]

به هیچ طریق ارتباط نگرفتم حقیقتا . نه با لحن شعرگون غیرضروری‌ که داشت و نه با تکرارهای بی‌موردش.

[Eirik Bergesen · Rating 2 out of 5]

Eg kjem ikkje til å kome til å forstå Fosse, sjølv post-Nobel.

[Ida Helmine · Rating 3 out of 5]

Ekstra gøy om du dramatiserer boka med noken venna

[Jógvan Helge · Rating 4 out of 5]

nok ein kam til å kjemme

[Seline Trædal · Rating 3 out of 5]

Nokon kjem til å kome var et sært, morsomt og kompleks dramastykke å lese, og min introduksjon til det absurde teateret. Det tematiserer bl.a. sorg, sjalusi, relasjoner og lengsel, og har en handling underordnet stemningen. Språket er enkelt, konkret, og *veldig* gjentakende - på en slags rytmisk, musikalsk måte. Vi følger det navnløse kjæresteparet, Han og Ho, som har flyttet til et hus langt vekk fra alt og alle, i håp om å være helt alene med hverandre. Hver for seg er det en stor kontrast mellom dem. Ho er rundt tretti år, nysgjerrig, naiv og lett overveldet - og Han er i femtiårene, usikker, treg og avslappet (i starten). Aldersforskjellen forsterkes gjennom at Ho beskrives med "litt barnslige gester", og "store auge", mens han me "grått, litt langt hår" og "langsame rørsler". Som par er de nærmest symbiotiske - de fullfører hverandres setninger, leier hverandre, og gjentar at de vil være med og i hverandre.

«Nokon kjem til å kome» blir gjentatt flere ganger, og utrykker en frykt om at noen skal komme og forstyrre symbiosen. Ho mener ingen vil de skal være sammen. Kanskje er forholdet sett ned på, grunnet aldersforskjellen. Eller så har han vært utro, med tanke på at Ho nevner de ikke drar fra alle, men fra en annen "Ho". Han blir selv også raskt sjalu over den mer selvsikre og yngre Mannen - kanskje fordi han selv har vært mannen i en lignende situasjon? I starten er det Ho som er usikker og bekymret, mens Han beroliger henne. Rollene byttes når Mannen kommer inn i stykket, hvor det er Han som er usikker og bekymret, og Ho som er den fornuftige. Det er som en slags bølgende bevegelse i hvem som har uro og hvem som gir trøst.

Dynamikken deres synes jeg var spennende, og karakterene var både ustabile og paranoide. Humøret og tilstanden deres kunne snus på sekundet, som når de plutselig mente huset ikke var trygt lengre, og de måtte komme seg vekk - vekk fra det stedet de først mente var gudesendt. Det at vi ikke vet noe om hovedkarakterene gir mer rom til å gjette hva forhistorien deres er, og vi kan tolke ulike setninger og handlinger som vi vil.


Det var flere ting i stykket jeg fant interessant - som dynamikken mellom Mannen og hans familie/huset; hvorfor han var så klengete på paret, hvorfor han ikke hadde ryddet i huset, hva intensjonen hans med Ho var. Det gis ikke svar på noe som helst av det usikre i stykket heller, og slutten er åpen, så vi vet ikke skjebnen til karakterene.


Jeg har alltid vært litt under den oppfatningen at kunst/bøker som dette ikke er noe særlig, at de heller blir oppblåst og overvurdert av mengden. Det å skrive vanskelig og «dypt» gjør ikke noe automatisk bra, men … her er det faktisk litt bra. Så grattis Fosse, den Nobelprisen i litteratur var fortjent, selv om jeg bare gir 3.5 stjerner ;)

[K Wang · Rating 3 out of 5]

Fekk frysningar av denne, likte ho forsåvidt. Jon Fosse formidlar ekte kjensler som ein ofte ikkje oppsøkjer. Difor er det fasinerande å oppdaga slike uroleggjerande verk. Ein vert mest dregen med mot sin eigen vilje, ein ønskjer å forstå heilskapen, kvifor vil dei vera åleine? Gjentakinga byggjer stadig opp under den urolege stemninga i verket og stiller fleire spørsmål enn svar.


Veit ikkje korleis ein skal bedømma noko som dette.

[Åsmund Heir · Rating 4 out of 5]

Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme. Nokon kjem til å komme.