Aikaamme sävyttävät kiire sekä tehokkuuden ja nuoruuden palvonta. Kuka enää ehtii nauttia elämästä? Miksi sisimmässä kaihertaa kaipaus johonkin enempään, vaikka tehtävät seuraavat toisiaan ja kalenteri on täynnä tapaamisia? Miten löytää elämän syvä pohjavirta ja sisäinen tasapaino?
Owe Wikström haastaa vastustamaan kiirettä. Älä aina seuraa aikaasi. Löydä uudestaan hyvä yksinäisyys, levolliset keskustelut, hiljaisuus. Wikström rohkaisee pysähtymään. Se merkitsee sisäistä matkantekoa, joka joskus käy yksiin konkreettisen matkan kanssa.
Läsnäolon taito on koskettava kirja. Se johdattaa lukijansa elämän ilon ja toisaalta sen syvän vakavuuden lähteille.
Jag vill så gärna tycka om Owe. Jag har bara läst två böcker av honom men de har båda nånstans i mitten blivit för flummiga och lett till en småirriterad läsning. Denhär startade dock starkt och jag var taggad på boken. Jag läste den som min semesterbok i juli, vilket passade bra, iallafall första halvan av boken. lol. Owe har ett speciellt sätt att måla upp scener, platser och människor på ett väldigt enkelt men ack så fint sätt, det gillar jag. Jag vet inte vad jag tar med mig från boken.. (Det var en stund sen jag läste ut den.) Kanske ger jag boken en ny chans igen när jag är äldre och klokare. :)
OW skriver godt og kyndigt om langsomhed, livsglæde, kristendom og alvor. Han har en god pen, er belæst og utrolig refleksiv og jeg nyder altid at læse ham. Bogen er for alle, der ønsker at komme et lag dybere ind i eksistensen og det forunderlige, som vi kalder livet.
Jeg likte denne boka i starten, men etter hvert føltes det mer og mer som skjult misjonering, og jeg ble flere steder minnet om en skolegudstjeneste jeg var på, hvor presten holdt en lang preken til ungdommene om at livet deres er meningsløst uten Gud.
Vakkert og tankevekkende om livets alvor og livets nytelse og hvordan de to gjør hverandre mulig. Boken er en motgift mot rastløshet i tilværelsen og likegyldighet i møte med livets store og vanskelige spørsmål.
Wikstrøm berører tema med en nysgjerrighet og ærbødighet: døden, materialsime, informasjonssamfunnet, identitetskonstruksjon, materialisme, mystikk og mennskelige relasjoner.
Forfatteren har nok skrevet med tanke på at leseren er troende eller kulturelt kristen, men avhenger ikke av det.
Denne har vært nattbordslesing i ett års tid. Flere kapitler har blitt lest flere ganger. Noen setninger har krevd et kvarters grubling og refleksjon.
Mulig jeg plukker den opp i morgen og begynner på nytt.
Några riktigt värdefulla och djupa nuggetter bland sidorna. Något tjatig nu som då och aningen överdådigt språk enligt mig -- men älskade exempelvis slutets intressanta meditationer över, och inblickar i, både Fjodors och Franciskus liv, genom respektive stadsbesök.
Livsvisdom med närvaro. I tanken både reser jag med till bokens resmål och inspireras att verkligen själv åka dit. Och däremellan, guldkorn att bära med sig och återvända till...
Al final, a pesar de tener mucho contenido que llamo mi atención, las continuas referencias a la religión hicieron que terminara de perder el gusto por el mismo.