What do you think?
Rate this book
Juvikfolket #1
Juvikingar
Med Juvikfolket fikk Olav Duun sitt store gjennombrudd. Her foreligger første bind, som har 100-årsjubileum i 2018.
Romanserien Juvikfolket kom i seks bind i årene 1918–23. Den følger slekten fra Juvika fra en mytisk og ubestemmelig fortid, og frem til det som var samtiden da verket kom ut. Vi møter juvikingene i hverdag og helg, uår og godt år, barnsøl og gravøl, på fiske og i arbeid med jord og dyr. Hovedlinjen i fortellingen går ledd for ledd fra far til sønn, men romanene har en rekke forgreininger. Der blir vi kjent med demoniske onkler, ulykkelige elskende, uekte barn, kunstnerspirer som aldri springer ut, kjeltringer, husmannsfolk, handelsmenn, amerikafarere og tuberkulosesyke. De er forelsket, sjalu, ærgjerrige, skamfulle, såret, hatske, lekende og redde; de fisker og forliser, bygger kirker og setter fyr på dem, lager gamlehjem og anlegger veier, danser seg øre og spiller seg sprø, svømmer midtfjords og slåss med kniv. Slik lærer vi om sed og skikk både i det store hamskiftet som endret norgeshistorien, og i de mange mindre skiftene vi alle går gjennom, og som hele tiden går gjennom oss.
«Olav Duun er ikke lenger et navn de fleste er fortrolige med. Men blant dem som får øynene opp for hans stilkunst og psykologiske teft, holdes han desto høyere i hevd. Vidarforlaget vil i løpet av de neste par årene gi ut i alt ti av Duuns romaner, og i tillegg et utvalg av hans beste noveller.»
Etterord ved Grethe Fatima Syéd
Romanserien Juvikfolket kom i seks bind i årene 1918–23. Den følger slekten fra Juvika fra en mytisk og ubestemmelig fortid, og frem til det som var samtiden da verket kom ut. Vi møter juvikingene i hverdag og helg, uår og godt år, barnsøl og gravøl, på fiske og i arbeid med jord og dyr. Hovedlinjen i fortellingen går ledd for ledd fra far til sønn, men romanene har en rekke forgreininger. Der blir vi kjent med demoniske onkler, ulykkelige elskende, uekte barn, kunstnerspirer som aldri springer ut, kjeltringer, husmannsfolk, handelsmenn, amerikafarere og tuberkulosesyke. De er forelsket, sjalu, ærgjerrige, skamfulle, såret, hatske, lekende og redde; de fisker og forliser, bygger kirker og setter fyr på dem, lager gamlehjem og anlegger veier, danser seg øre og spiller seg sprø, svømmer midtfjords og slåss med kniv. Slik lærer vi om sed og skikk både i det store hamskiftet som endret norgeshistorien, og i de mange mindre skiftene vi alle går gjennom, og som hele tiden går gjennom oss.
«Olav Duun er ikke lenger et navn de fleste er fortrolige med. Men blant dem som får øynene opp for hans stilkunst og psykologiske teft, holdes han desto høyere i hevd. Vidarforlaget vil i løpet av de neste par årene gi ut i alt ti av Duuns romaner, og i tillegg et utvalg av hans beste noveller.»
Etterord ved Grethe Fatima Syéd
204 pages, Hardcover
First published January 1, 1918
About the author
Olav Duun
57 books10 followersOlav Duun was a noteworthy author of Norwegian fiction. He is generally recognized to be one of the more outstanding writers in Norwegian literature. He stands as a remarkable synthesis of the Norwegian folk spirit and the European cultural form. The most notable works are his six volume, The People of Juvik, which deals with four generations of a family of peasant landowners. He once lacked only one vote to receive the Nobel Prize in Literature, and was nominated twenty-four times, in fourteen years.
Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.
Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 5 of 5 reviews
January 24, 2020
De här var en bra bok särskilt efter cirka halva boken eftersom det tog mig halva boken att fatta vem som var vem och då lyckades jag förstå följande: Per-Anders är gift med Ane och dom har 4 barn: Per, Jens, Ane, åsel. Per är gift med valborg o dom har ett eller fler barn varav ett heter Anders. Berit fatta jag tyvärr aldrig vem de var. Nu ska de bli spännande o se va som händer me resten av juviksarvet
August 6, 2020
Eg trur eg lyt koma litt vidare i bokserien for å setja pris på verket. Men fyrste boki er greid nok, ho. Det er gaman å sjå mykje dialekt, ein del forvitnelege og merkeleg skrivemåtar osb. Når eg fær lese meir, veit eg kanskje betre kva eg skal tykkja um boki.
December 26, 2025
Ei slektsoge frå Trøndelag
Olav Duuns Juvikfolket frå 1957 er ei stor slektsforteljing som tek lesaren med inn i livet til viljesterkte og seige folk i ei natur som like fort er ein fiende som ein ven. Boka er skreve på eit tilnærma trønderdialekt som er så levande at det nesten kjenst som om ein høyrer stemmene direkte. Dialekten gjev forteljinga ein autentisk klang, men er også ei stor utfordring for dei som ikkje er vand med ho.
Eit av dei sterkaste trekkja i Juvikfolket er den omfattande bruken av direkte tale. Dialogane er skarpe, ofte korte, og fulle av underliggjande tydingar som ikkje alltid er lette å fange opp. Duun prøver ikkje å forklare eller tolke personane og kva dei eigentleg meinar. Dette kan vere krevjande for lesaren, som må lese mellom linjene for å forstå dei sterke kjenslene som er i sving. Eg kom aldri heilt i mål med denne prosessen
Juvikfolket er ei slektsforteljing om folk som kjempar mot både indre og ytre fiendar. Personane er prega av ein ukuleg vilje til å overleve, dei er seige og ukuelege, noko som er like mykje eit naudsyn som ei dyd. Naturen rundt dei er ikkje berre ei kulisse, men ein aktiv deltakar i forteljinga, ein makt som både gjev og tek, som kan vere vakker og forferdeleg på same tid. Det er til tider ei dyster lesing, der livet ofte er hardt, og lykka sjelden og kortvarig. Likevel er det noko oppsiktsvekkande ærleg og menneskeleg over måten Duun skildrar kampen på.
Duun er ein meister i å skildre naturen. Skildringane hans av trøndsk landskap – fjell, skog, elvar og den endelause himmelen eller den kalde grå og stormfulle vinteren. Desse skildringane er ikkje berre vakre; dei er viktige for å forstå korleis personane er knytte til jorda dei lever på og av. Naturen er både ein trøyst og ikkje minst ein trussel. Duun formidlar dette med intensitet.
Det er freistande å samanlikne med ein annan klassikar, Markes grøde. Begge desse bøkene handlar om å overleve under trange kår. Men der Isak Sellanrå gjennomgaånde har ei framtidsoptimisme og og lever i harmoni med omgjevnadane er Per, Anders og dei andre juvikingane i stadig kamp natur, bygdefolk og seg sjølve.
Olav Duuns Juvikfolket frå 1957 er ei stor slektsforteljing som tek lesaren med inn i livet til viljesterkte og seige folk i ei natur som like fort er ein fiende som ein ven. Boka er skreve på eit tilnærma trønderdialekt som er så levande at det nesten kjenst som om ein høyrer stemmene direkte. Dialekten gjev forteljinga ein autentisk klang, men er også ei stor utfordring for dei som ikkje er vand med ho.
Eit av dei sterkaste trekkja i Juvikfolket er den omfattande bruken av direkte tale. Dialogane er skarpe, ofte korte, og fulle av underliggjande tydingar som ikkje alltid er lette å fange opp. Duun prøver ikkje å forklare eller tolke personane og kva dei eigentleg meinar. Dette kan vere krevjande for lesaren, som må lese mellom linjene for å forstå dei sterke kjenslene som er i sving. Eg kom aldri heilt i mål med denne prosessen
Juvikfolket er ei slektsforteljing om folk som kjempar mot både indre og ytre fiendar. Personane er prega av ein ukuleg vilje til å overleve, dei er seige og ukuelege, noko som er like mykje eit naudsyn som ei dyd. Naturen rundt dei er ikkje berre ei kulisse, men ein aktiv deltakar i forteljinga, ein makt som både gjev og tek, som kan vere vakker og forferdeleg på same tid. Det er til tider ei dyster lesing, der livet ofte er hardt, og lykka sjelden og kortvarig. Likevel er det noko oppsiktsvekkande ærleg og menneskeleg over måten Duun skildrar kampen på.
Duun er ein meister i å skildre naturen. Skildringane hans av trøndsk landskap – fjell, skog, elvar og den endelause himmelen eller den kalde grå og stormfulle vinteren. Desse skildringane er ikkje berre vakre; dei er viktige for å forstå korleis personane er knytte til jorda dei lever på og av. Naturen er både ein trøyst og ikkje minst ein trussel. Duun formidlar dette med intensitet.
Det er freistande å samanlikne med ein annan klassikar, Markes grøde. Begge desse bøkene handlar om å overleve under trange kår. Men der Isak Sellanrå gjennomgaånde har ei framtidsoptimisme og og lever i harmoni med omgjevnadane er Per, Anders og dei andre juvikingane i stadig kamp natur, bygdefolk og seg sjølve.
September 7, 2020
Har du noen gang følt nostalgi og tilhørighet til en svunnen tid, en du aldri en gang har opplevd? Har du noen gang identifisert deg med et folkeslag, hvis levekår er radikalt annerledes enn dine egne? Meget mulig de har et fancy ord på akkurat det, men det kan jeg ikke. Uansett, denne boka fikk meg til å føle en dyp tilknytning til, og en lengsel mot det skandinaviske bondesamfunnet rundt omkring det 18-19. århundre. Har du hørt slik galskap?! Duuns knappe, dog effektive skildringer (rose)maler krystallklare bilder på netthinnen. Bilder om en, om ikke akkurat enklere, så ihvertfall om en mindre og mer sammenknytt verden. En verden hvor kjønnsroller er så klart fordelt, som skulle de vært hogd i stein. En verden hvor folklore og overtro blir sett på som foreldede og utdaterte ideer av samfunnet som helhet, men som fortsatt sitter dypt i menneskene på individnivå. Spennende, dog tidvis tung lesning. Gleder meg allerede til å fordype meg i resten av Juviksagaen. Anbefales 🍃
April 1, 2021
Jeg er forutinntatt: Denne boka har vært sitert og sitert hele min oppvekst. Jeg har familie fra noenlunde samme område, og Duun er «deres» forfatter, så mye av humoren i dialogen kjenner jeg godt fra før, fra min egen far og spesielt én onkel. Mulig den femte stjerna er på grunn av dette, at jeg kan *høre* dialogen inne i meg. Den er vanvittig bra.
Mørkemakter, manndrap, slekt og skjebne. Litt vanskelig språk, selv for meg som kjenner dialekten ganske godt. Men det er stort anslag her, ordentlig dybde i dialogen og det usagte. Denne første boka likte jeg svært godt.
Mørkemakter, manndrap, slekt og skjebne. Litt vanskelig språk, selv for meg som kjenner dialekten ganske godt. Men det er stort anslag her, ordentlig dybde i dialogen og det usagte. Denne første boka likte jeg svært godt.
Displaying 1 - 5 of 5 reviews