What do you think?
Rate this book
16.07.41
Norwegian
- GenresFiction
223 pages, Paperback
First published January 1, 2002
12 people are currently reading
142 people want to read
About the author
Dag Solstad
57 books414 followersDag Solstad was a Norwegian novelist, short-story writer and dramatist whose work has been translated into 20 languages. He wrote nearly 30 books and is the only author to have received the Norwegian Literary Critics' Award three times.
His awards include the Mads Wiel Nygaards Endowment in 1969, the Nordic Council's Literature Prize in 1989, for Roman 1987 and the Brage Prize in 2006 for Armand V. Solstad is among Norway's top-ranked authors of his generation. His early books were considered somewhat controversial, due to their political emphasis (leaning towards the Marxist–Leninist side of the political spectrum).
His awards include the Mads Wiel Nygaards Endowment in 1969, the Nordic Council's Literature Prize in 1989, for Roman 1987 and the Brage Prize in 2006 for Armand V. Solstad is among Norway's top-ranked authors of his generation. His early books were considered somewhat controversial, due to their political emphasis (leaning towards the Marxist–Leninist side of the political spectrum).
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 27 of 27 reviews
April 26, 2024
Merkelig rørende
July 28, 2025
tja. er jo svak for dag, men ble ikke helt revet med her. etter en god og interessant start blir resten av første halvdel av boka er dagern som tasser og tar kollektiv rundt i berlin og kommer med en evig rekke betraktninger om byen. i og for seg mye spennende her, og skrivemåten er jo veldig moro, men jeg veit ikke ass. det som fulgte etter, var annorlunda og mer moro, tenker dette er sterk tre av fem stjerner
January 12, 2025
Man skal altså være temmelig stor Solstad-fanatiker for å få noe ut av denne bokas tallrike avhandlinger om alt fra Berlins topografiske utforming til de følelser forfatteren nærer rundt flyplasser; symptomatisk for en slik «yappete» bok er at den også inneholder fotnoter som tidvis er på lengden av andre forfatteres hele kapitler.
Men det er nå atter en brikke i det puslespillet som er Dag Solstads filosofering særlig rundt identitet og det å leve autentisk - det er også den første boken han skrev hvori han, etter eget sigende, plasserer seg selv og sine egne erfaringer i roman-formatet.
Så det er jo litt interessant, da.
Men det er nå atter en brikke i det puslespillet som er Dag Solstads filosofering særlig rundt identitet og det å leve autentisk - det er også den første boken han skrev hvori han, etter eget sigende, plasserer seg selv og sine egne erfaringer i roman-formatet.
Så det er jo litt interessant, da.
September 21, 2025
Gørrkjedelig før alt plutselig gir mening.
Første halvdel: basically en reiseguide til Berlin, som er merkelig passende i og med at jeg drar om to uker:)
Andre halvdel: Helt fantastisk om skriving og identitet og sorg.
Første halvdel: basically en reiseguide til Berlin, som er merkelig passende i og med at jeg drar om to uker:)
Andre halvdel: Helt fantastisk om skriving og identitet og sorg.
January 30, 2022
Godt skrevet. Middels engasjerende.
February 1, 2026
Jeg har en gjentakende drøm om at jeg er en fotballkeeper som kan skru tiden tilbake hver gang jeg slipper inn et mål (1). Dette fungerer på samme måte som man i mange bilspill kan spole bakover i tid og starte på nytt før et eventuelt skjebnesvangert krasj inntreffer (det kreves nok heller ingen dyptgående etterforskning av mitt sinn for å konkludere med at det er nettopp her underbevisstheten min henter dette bestemte stiluttrykket fra). I disse drømmene gjør jeg som regel en stor tabbe, men har da muligheten til rette opp i dette knusende nederlaget ved å leve gjennom situasjonen atter en gang, og på denne måten klare brassene og forhindre baklengsmålet. Noen ganger bruker jeg denne evnen så mye at det etter hvert oppstår kvaler rundt hvorvidt dette er riktig. Ikke som en følge av noe moralske prinsipp om rettferdig konkurranse mellom likemenn, men heller fra en intern strid om i hvor stor grad jeg trenger dette verktøyet, på hvilket nivå av prestasjon jeg kan lande på som akseptabelt. Skal jeg gjenoppleve et hvert skudd, i den klokketro overbevisning, som jeg kan stå inne for, at jeg er kapabel til å hindre enhver avslutning dersom jeg mobiliserer mitt talent på riktig vis, eller bør jeg akseptere at noen mål vil jeg slippe inn, selv om jeg vet jeg kunne reddet dem også?
I drømmene kommer jeg sannsynligvis aldri frem til noe svar på dette. Ei heller er jeg sikker på at det er en problemstilling som rekker å ta noe annet enn en flytende underbevisst karakter. Den enorme sorgen, frustrasjonen, sinnet over en dårlig involvering, den utrolige lykkerusen fra en god involvering; disse følelsene har fortsatt en så brennende intensitet ved seg, følelser av en styrke jeg sjeldent har funnet sidestykke til, at de enda hjemsøker meg om natten selv flere år etter at jeg la keeperhanskene på hyllen. Selv om jeg alltid har drømt om fotball, tror jeg ikke elementet med å skru tilbake tiden ble introdusert før etter at jeg sluttet å spille fotball i våken tilstand, dog har jeg ikke belegg i hukommelsen for å si dette med sikkerhet.
Stikk i strid med det man skulle anta var den emosjonelle resonansen iboende i disse flosklene får boken bare 3 stjerner. Dette kan sies å være særlig ironisk sett i lys av foredraget som presenteres litt over midtveis i boken om romanen og litterær kvalitet (2). Her påpekes det så fint hvordan kvalitet er ekte, at kvalitet handler verken om forfattermakt, lesermakt, forlagsmakt, ei heller om media eller akademias eventuelle holdning til verket; en roman er enten av kvalitet eller så er den ikke det.
«Hvis Dagbladets kritiker skriver rosende om en roman av meg, så utøver han ikke makt. Han konstaterer bare et faktum. Og hvis han skriver negativt om en roman av meg, så utøver han stadig vekk ikke makt, han begår bare en for ham beklagelig feiltagelse. Dette under forutsetning av at den roman jeg snakker om virkelig er et mesterverk, hvis den ikke er det, så gjør Dagbladets kritiker sin for ham beklagelige feiltagelse i det første eksempelet, mens han i det siste eksempelet bare godtar et faktum.»
Denne såkalte «score» på 3/5 tar seg dermed ikke noe godt ut i lys av dette. Gis må den likevel, ikke på grunn av mangel på litterær kvalitet, eller andre tilsvarende eksempler på gode poenger til ettertanke. Rangeringen stammer nesten utelukkende fra det faktum at å dedikere omtrent 3/4 deler av roman til inngående beskrivelser av Berlins gater, motorveier, elver, broer, kjøpesentre og kaféer ikke legger til rette for den beste leseropplevelsen.
Fotnote 1:
Dag Solstad forteller om hvordan han fra han var 17 til 40 år hadde en gjentakende drøm om at hans avdøde far kom tilbake og likevel hadde overlevd sin medisinske behandling, som han i virkeligheten gikk bort fra da forfatteren var 11 år. Bruk av fotnoter er et annet litterært grep som her også etterapes. Å bli kastet ut i tre sider med fotnoter allerede i bokens aller første setninger er en mental påkjenning. Fotnoter er i mitt syn et ryddig og grunnleggende stilig format, men i praksis kan jeg ikke fordra å lese dem. Følelsen (som kan grense til en besettelse) av at fotnotene må leses ferdig før man kan gå videre oppleves som å legge ned en stor innsats uten å komme noen vei som helst.
Fotnote 2:
Et stykke før midtveis i boken presenteres et beklemt møte mellom to forhenværende norske statsråder i en fotnote tilsvarende denne. Det er et fornøyelig tanke å se for seg internasjonale lesere slite seg gjennom denne 4 sider lange seansen mellom Bjørn Tore Godal og Gudmund Hernes som da tilfeldigvis ble overvært og senere foreviget av Dag Solstad på SAS sin flygning mellom København og Berlin en gang på 90-tallet.
I drømmene kommer jeg sannsynligvis aldri frem til noe svar på dette. Ei heller er jeg sikker på at det er en problemstilling som rekker å ta noe annet enn en flytende underbevisst karakter. Den enorme sorgen, frustrasjonen, sinnet over en dårlig involvering, den utrolige lykkerusen fra en god involvering; disse følelsene har fortsatt en så brennende intensitet ved seg, følelser av en styrke jeg sjeldent har funnet sidestykke til, at de enda hjemsøker meg om natten selv flere år etter at jeg la keeperhanskene på hyllen. Selv om jeg alltid har drømt om fotball, tror jeg ikke elementet med å skru tilbake tiden ble introdusert før etter at jeg sluttet å spille fotball i våken tilstand, dog har jeg ikke belegg i hukommelsen for å si dette med sikkerhet.
Stikk i strid med det man skulle anta var den emosjonelle resonansen iboende i disse flosklene får boken bare 3 stjerner. Dette kan sies å være særlig ironisk sett i lys av foredraget som presenteres litt over midtveis i boken om romanen og litterær kvalitet (2). Her påpekes det så fint hvordan kvalitet er ekte, at kvalitet handler verken om forfattermakt, lesermakt, forlagsmakt, ei heller om media eller akademias eventuelle holdning til verket; en roman er enten av kvalitet eller så er den ikke det.
«Hvis Dagbladets kritiker skriver rosende om en roman av meg, så utøver han ikke makt. Han konstaterer bare et faktum. Og hvis han skriver negativt om en roman av meg, så utøver han stadig vekk ikke makt, han begår bare en for ham beklagelig feiltagelse. Dette under forutsetning av at den roman jeg snakker om virkelig er et mesterverk, hvis den ikke er det, så gjør Dagbladets kritiker sin for ham beklagelige feiltagelse i det første eksempelet, mens han i det siste eksempelet bare godtar et faktum.»
Denne såkalte «score» på 3/5 tar seg dermed ikke noe godt ut i lys av dette. Gis må den likevel, ikke på grunn av mangel på litterær kvalitet, eller andre tilsvarende eksempler på gode poenger til ettertanke. Rangeringen stammer nesten utelukkende fra det faktum at å dedikere omtrent 3/4 deler av roman til inngående beskrivelser av Berlins gater, motorveier, elver, broer, kjøpesentre og kaféer ikke legger til rette for den beste leseropplevelsen.
Fotnote 1:
Dag Solstad forteller om hvordan han fra han var 17 til 40 år hadde en gjentakende drøm om at hans avdøde far kom tilbake og likevel hadde overlevd sin medisinske behandling, som han i virkeligheten gikk bort fra da forfatteren var 11 år. Bruk av fotnoter er et annet litterært grep som her også etterapes. Å bli kastet ut i tre sider med fotnoter allerede i bokens aller første setninger er en mental påkjenning. Fotnoter er i mitt syn et ryddig og grunnleggende stilig format, men i praksis kan jeg ikke fordra å lese dem. Følelsen (som kan grense til en besettelse) av at fotnotene må leses ferdig før man kan gå videre oppleves som å legge ned en stor innsats uten å komme noen vei som helst.
Fotnote 2:
Et stykke før midtveis i boken presenteres et beklemt møte mellom to forhenværende norske statsråder i en fotnote tilsvarende denne. Det er et fornøyelig tanke å se for seg internasjonale lesere slite seg gjennom denne 4 sider lange seansen mellom Bjørn Tore Godal og Gudmund Hernes som da tilfeldigvis ble overvært og senere foreviget av Dag Solstad på SAS sin flygning mellom København og Berlin en gang på 90-tallet.
January 17, 2026
For første gang er det andre gang jeg leser den samme Solstad-boken, nesten 10 år senere, i et helt annet liv, i en helt annen verden, men med følelsen av å være nesten akkurat den samme.
En tilsvarende følelse er utgangspunkt for Solstads mest selvbiografiske roman (i hvert fall frem til hans død), hvor vi følger den gjenkjennelige stemmen til forfatteren Dag Solstad, men som på umiskjennelig vis følger forfatteren selv gjennom en reise og et liv i den vest-tyske hovedstaden Berlin cirka 10 år tidligere.
Det er rart og velkjent, som alltid hos Solstad, men på en mer distansert og kald måte. Han ser ikke seg selv med den samme varmen som hans oppfunnede romankarakterer. Nei, hans 10 år yngre selv - og spesielt den verden som omgir ham - skildres gjennom en kjølig, analytisk lupe. Objektiviteten hersker, med tydeligst uttrykt gjennom en endeløs liste av Berlinske gate- og stedsnavn. Det er tidvis utholdelig kjedelig, men merkelig spennende på samme tid.
Resultatet av denne nøyaktige stedsanalysen er noe langt mer svevende og romantisk. Hos meg vekker det nemlig en kraft etter å se verden rundt seg med den samme fascinasjonen som Solstad fremviser her. Jeg vil også kunne forklare etymologien til nabolagets gatenavn, undersøke historien til butikkene rundt meg eller skyndte meg hjem for å nikke entusiatisk når mitt mentale kart over nærområdet stemmer med det fysiske i atlaset. Solstad sin livsbejaende kraft kommer frem selv gjennom pedandistiske beskrivelser av Berlins gatenettverk. Det er imponerende.
Mest imponerende er likevel den robuste skjørheten som Solstad klarer å skrive frem i bokens siste del. Også her det det objektive, kjølige og detaljorienterte i sentrum, men blikket har nå flyttet seg fra verden til menneskene. Nå er det Solstad selv, både som barn og festsøkende voksen, og hans egen far som er i fokus. Forholdet som skildres er hjerteskjærende vakkert, og for første gang griner jeg litt av en Solstad-bok. Det blir forhåpentligvis ikke den siste.
En tilsvarende følelse er utgangspunkt for Solstads mest selvbiografiske roman (i hvert fall frem til hans død), hvor vi følger den gjenkjennelige stemmen til forfatteren Dag Solstad, men som på umiskjennelig vis følger forfatteren selv gjennom en reise og et liv i den vest-tyske hovedstaden Berlin cirka 10 år tidligere.
Det er rart og velkjent, som alltid hos Solstad, men på en mer distansert og kald måte. Han ser ikke seg selv med den samme varmen som hans oppfunnede romankarakterer. Nei, hans 10 år yngre selv - og spesielt den verden som omgir ham - skildres gjennom en kjølig, analytisk lupe. Objektiviteten hersker, med tydeligst uttrykt gjennom en endeløs liste av Berlinske gate- og stedsnavn. Det er tidvis utholdelig kjedelig, men merkelig spennende på samme tid.
Resultatet av denne nøyaktige stedsanalysen er noe langt mer svevende og romantisk. Hos meg vekker det nemlig en kraft etter å se verden rundt seg med den samme fascinasjonen som Solstad fremviser her. Jeg vil også kunne forklare etymologien til nabolagets gatenavn, undersøke historien til butikkene rundt meg eller skyndte meg hjem for å nikke entusiatisk når mitt mentale kart over nærområdet stemmer med det fysiske i atlaset. Solstad sin livsbejaende kraft kommer frem selv gjennom pedandistiske beskrivelser av Berlins gatenettverk. Det er imponerende.
Mest imponerende er likevel den robuste skjørheten som Solstad klarer å skrive frem i bokens siste del. Også her det det objektive, kjølige og detaljorienterte i sentrum, men blikket har nå flyttet seg fra verden til menneskene. Nå er det Solstad selv, både som barn og festsøkende voksen, og hans egen far som er i fokus. Forholdet som skildres er hjerteskjærende vakkert, og for første gang griner jeg litt av en Solstad-bok. Det blir forhåpentligvis ikke den siste.
November 5, 2025
2,5?
Jeg må si at jeg har kjedet meg. Hatt noen små riste-på-hodet-og-le moments, men dette var ikke så interessant. Halve boka handler om han som går rundt i Berlin og sier navnet på gatene, basically han som beskriver et kart i detalj. Neste halvdel er i Sandefjord og det er veldig mye gjentakelser, kanskje mer spennende der enn tidligere, men virkelig ikke veldig gøy! Var veldig dagbok aktig, ergo mest interessant for en selv eller en person som kjenner til alt som står.
Men nå er jeg ferdig! Og kan gå videre i livet.
‘Hvis Dagbladets kritiker skriver rosende om en roman av meg, så utøver han ikke makt. Han bare godtar et faktum. Og hvis han skriver negativt om en roman av meg, så utøver han stadig vekk ikke makt, han begår bare en for ham beklagelig feiltagelse.’
Jeg må si at jeg har kjedet meg. Hatt noen små riste-på-hodet-og-le moments, men dette var ikke så interessant. Halve boka handler om han som går rundt i Berlin og sier navnet på gatene, basically han som beskriver et kart i detalj. Neste halvdel er i Sandefjord og det er veldig mye gjentakelser, kanskje mer spennende der enn tidligere, men virkelig ikke veldig gøy! Var veldig dagbok aktig, ergo mest interessant for en selv eller en person som kjenner til alt som står.
Men nå er jeg ferdig! Og kan gå videre i livet.
‘Hvis Dagbladets kritiker skriver rosende om en roman av meg, så utøver han ikke makt. Han bare godtar et faktum. Og hvis han skriver negativt om en roman av meg, så utøver han stadig vekk ikke makt, han begår bare en for ham beklagelig feiltagelse.’
November 2, 2020
Første lest av Solstad, gir mersmak.
"[...] kvalitetsbegrepet er en utfordring av nesten provokativ art for storparten av dem som leser bøker, fordi det fratar dem den store av media påståtte demokratiske lesermakt, ved å gjøre den illusorisk."
"[...] kvalitetsbegrepet er en utfordring av nesten provokativ art for storparten av dem som leser bøker, fordi det fratar dem den store av media påståtte demokratiske lesermakt, ved å gjøre den illusorisk."
November 24, 2025
Solstad-lesesirkel avsluttes skuffende dessverre.
Edit: endrer til 2 stjerner, og har blitt motivert av fellow lesesirkel-medlem til å lese hans nyeste bok Endelig! Lykken.
Edit: endrer til 2 stjerner, og har blitt motivert av fellow lesesirkel-medlem til å lese hans nyeste bok Endelig! Lykken.
April 1, 2025
Det jeg sitter igjen med etter å ha lest de siste ordene er at Solstad her forsøker å kludre til vår oppfatning av hva som er fiksjon og fakta. 16.07.41 (året Solstad blir født) er en roman, der Dag Solstad er hovedperson, men allerede i første fotnote sår han tvil ved hvem jeg-personen i fortellingen er: «Jeg som skriver, er ikke identisk med jeg’et som handler, selv om begge er forfatter, og vel heter Dag Solstad […]»
Riktigst er vel å si at Solstad skriver om en Dag Solstad som befinner seg i Berlin på 2000-tallet, en hovedperson som har nok med å observere og reflektere rundt de omgivelsene han befinner seg i mens han leter etter inspirasjonen til det som skal bli denne boka. Innimellom de lange beskrivelsene om alt man finner langs Berlins motorveier og Hochbanelinjer smetter han inn flere refleksjoner rundt sitt liv og virke som forfatter, om døden og onde drømmer og lignende. På den måten kan boka leses som en (med fare for å høres flåsete ut her) meta-roman — en roman om å skrive romaner. Mot slutten styrkes denne oppfatningen av at han limer inn hele manuset til et foredrag han holdt på Nansenskolen om forfattermakt (skjedde eller skjedde ikke dette foredraget), der han også presiserer at han som 60-åring ideelt sett har tid til å produsere tre romaner til, og dermed lite tid til å utforske nye måter å skrive roman på. 16.07.41 kan være resultatet av et slikt ønske om å eksperimentere.
Boka får likevel bare 3/5, fordi jeg holdt på å falle av lasset gjennom de mer fyldige beskrivelsene av Berlin og Tyskland. Her hjelper det å lese sidene som om det er en gammel mann som syter over tilværelsen. Høytlesning for mamma (som var svært underholdt) hjalp også.
Hvil i fred, Dag, du artige type. Kanskje du nå svever i skyene med din far på ordentlig, og ikke bare i tankene mens du befinner deg i et fly som ser seg nødt til å lande på feil flyplass.
Riktigst er vel å si at Solstad skriver om en Dag Solstad som befinner seg i Berlin på 2000-tallet, en hovedperson som har nok med å observere og reflektere rundt de omgivelsene han befinner seg i mens han leter etter inspirasjonen til det som skal bli denne boka. Innimellom de lange beskrivelsene om alt man finner langs Berlins motorveier og Hochbanelinjer smetter han inn flere refleksjoner rundt sitt liv og virke som forfatter, om døden og onde drømmer og lignende. På den måten kan boka leses som en (med fare for å høres flåsete ut her) meta-roman — en roman om å skrive romaner. Mot slutten styrkes denne oppfatningen av at han limer inn hele manuset til et foredrag han holdt på Nansenskolen om forfattermakt (skjedde eller skjedde ikke dette foredraget), der han også presiserer at han som 60-åring ideelt sett har tid til å produsere tre romaner til, og dermed lite tid til å utforske nye måter å skrive roman på. 16.07.41 kan være resultatet av et slikt ønske om å eksperimentere.
Boka får likevel bare 3/5, fordi jeg holdt på å falle av lasset gjennom de mer fyldige beskrivelsene av Berlin og Tyskland. Her hjelper det å lese sidene som om det er en gammel mann som syter over tilværelsen. Høytlesning for mamma (som var svært underholdt) hjalp også.
Hvil i fred, Dag, du artige type. Kanskje du nå svever i skyene med din far på ordentlig, og ikke bare i tankene mens du befinner deg i et fly som ser seg nødt til å lande på feil flyplass.
This entire review has been hidden because of spoilers.
September 20, 2024
Alltid en glede å lese Solstad
March 30, 2025
Alt for mye om Berlin, men veldig flotte siste 50 sider.
September 14, 2025
Ble inspirert til å romantisere mine spaserturer og alltid nærlese invitasjoner + fant ut at jeg elsker yappete fotnoter
December 4, 2025
Litt varierende, men stort sett en veldig bra leseopplevelse! Nokså seig når han skriver om bygninger, veinett og u-banesystemet i Berlin i midtdelen. For spesielt interesserte?
Glimrende når han forteller om relasjonen til faren sin, som f.eks når han titter ut av flyvinduet og ser faren sin sitte på en sky, utkledd som en engel, med nedslåtte vinger og basun!
I samme himmelske forestilling ser han også løven og lammet som beiter på en sky: «Løven og lammet gresset ikke, men hvittet side om side, her i det blå, med skyskum om sine snuter…» , osv!
Her syns i alle fall jeg at boka - på setningsnivå - er så medrivende at jeg i ren henrykkelse får lyst til å hive den fra meg!
Og så dette, som kommer helt mot slutten: «Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde.»
Glimrende når han forteller om relasjonen til faren sin, som f.eks når han titter ut av flyvinduet og ser faren sin sitte på en sky, utkledd som en engel, med nedslåtte vinger og basun!
I samme himmelske forestilling ser han også løven og lammet som beiter på en sky: «Løven og lammet gresset ikke, men hvittet side om side, her i det blå, med skyskum om sine snuter…» , osv!
Her syns i alle fall jeg at boka - på setningsnivå - er så medrivende at jeg i ren henrykkelse får lyst til å hive den fra meg!
Og så dette, som kommer helt mot slutten: «Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde.»
This entire review has been hidden because of spoilers.
April 18, 2025
En bok jeg ikke har god nok stedsans til å gi fem stjerner (enda jeg leste den i Berlin)
October 20, 2014
En type selvbiografisk roman, som forfatteren selv kaller roman. Den handler om Solstad, en beskrivelse av livet hans da han bodde i Berlin, et skråblikk på forfattere og litteratur og bokbransjen i Norge og om en heller mislykket skole-reunion i Sandefjord. Helt ærlig - dette var kjedelig. Oppramsing og lite interessante detaljer fra Berlins gater og bakgater, forsåvidt givende nok om Solstad's foredrag om litteratur på Lillehammer og en ubegripelig slutt. Den eneste jeg fikk et noenlunde portrett av var Solstad's far, merkelig nok. Nei dette var ikke helt noe for meg - pensumbok eller ei. Kjedelig faktisk...
March 1, 2016
roman? nuvel. solstad sier selv han skulle blitt poet, ikke romanforfatter, så han er vel unnskyldt. stilig lesning uansett, nå kan jeg alt som er verdt å vite om berlins veinett!
January 4, 2018
Jeg hater denne formen for pseudo-selvbiografier, slike som i likhet med Knausgårds Min kamp både gir seg ut for å være roman, altså fiksjon, og autentisk selvbiografi. Det er FEIGT. SÅ JÆVLA FEIGT! Her står forfatteren helt fritt til å «justere» ukledelige episoder etter forgodtbefinnende, enten den har sitt utspring i egen smerteterskel eller annet, men han behøver ikke si noe til leseren om hvilke slike «justeringer» som er foretatt. I denne boka, forekommer det f.eks. en egen fotnote for å opplyse leseren om at enkelte detaljer omkring Berlins teaterverden er omskrevet av kunstneriske hensyn. Og det virker jo realt av forfatteren å opplyse om dette. Men så et annet sted skriver han uttrykkelig om denne romanen som en «fiksjon» og etterlater med ett leseren igjen i total uvisse om hva annet i boka som også kan ha blitt «omskrevet» for å gjøre historien bedre, eller av andre grunner.
Så her har vi altså historien om det sentrale traumet i livet til en norsk forfatter som heter Dag Solstad som er født samme dag som forfatteren Dag Solstad og hvis liv bærer en rekke likhetstrekk med sistnevntes. Yngvar Ustvedt skrev i sin bokmelding av boka at han «felte sine modige tårer» mens han leste den. Det gjorde ikke jeg. Selvfølgelig var det fryktelig trist hvordan hovedpersonen Dag Solstad opplevde sin fars bortgang da han var elleve år gammel så hardt at han siden i livet «aldri var seg selv» lenger. Hadde jeg hatt en grad av visshet om at dette faktisk gjaldt forfatteren Dag Solstad så skulle jeg nok også ha svelget tungt under lesningen av de avsluttende avsnittene i boka. Men Solstad er jo en forfatter som henger med i tiden, dagens litterære normer og (mangel på) etikk. Hvem vet hva som ligger til grunn for at forfatteren Dag Solstad framstår som det underlige, ikke-helt-levende mennesket han gjør? Det er jomen ikke godt å si…
Så her har vi altså historien om det sentrale traumet i livet til en norsk forfatter som heter Dag Solstad som er født samme dag som forfatteren Dag Solstad og hvis liv bærer en rekke likhetstrekk med sistnevntes. Yngvar Ustvedt skrev i sin bokmelding av boka at han «felte sine modige tårer» mens han leste den. Det gjorde ikke jeg. Selvfølgelig var det fryktelig trist hvordan hovedpersonen Dag Solstad opplevde sin fars bortgang da han var elleve år gammel så hardt at han siden i livet «aldri var seg selv» lenger. Hadde jeg hatt en grad av visshet om at dette faktisk gjaldt forfatteren Dag Solstad så skulle jeg nok også ha svelget tungt under lesningen av de avsluttende avsnittene i boka. Men Solstad er jo en forfatter som henger med i tiden, dagens litterære normer og (mangel på) etikk. Hvem vet hva som ligger til grunn for at forfatteren Dag Solstad framstår som det underlige, ikke-helt-levende mennesket han gjør? Det er jomen ikke godt å si…
November 18, 2020
Boken begynner med at Dag fantaserer om faren som er i himmelen, mens han flyr over skyene på vei til Tyskland.
Det fortsetter med en grunding beskrivelse av Berlin og byens gater, med noen hint om forfatterens uvitenhet om egen fremtid og tvil ovenfor hvor meningsløst hans liv kan fremstå for andre. Disse tankene som plutselig kommer opp mens han vandrer Berlin, skaper en relasjon til forfatteren som gjør at livet hans blir meningsfult for leseren.
Så kommer et slags avbrekk med foredraget hans fra en Litteraturkonferanse, som er en fornøyelse å lese.
Boken tar en vending som er litt ironisk når forfatteren, etter 130 detaljerte sider om Berlin, ikke klarer å finne frem i sin egen hjemby Sandefjord.
Til slutt får vi en fantastisk sekvens fra hans barndom, hvor vi blir mer kjent med hans far.
Det fortsetter med en grunding beskrivelse av Berlin og byens gater, med noen hint om forfatterens uvitenhet om egen fremtid og tvil ovenfor hvor meningsløst hans liv kan fremstå for andre. Disse tankene som plutselig kommer opp mens han vandrer Berlin, skaper en relasjon til forfatteren som gjør at livet hans blir meningsfult for leseren.
Så kommer et slags avbrekk med foredraget hans fra en Litteraturkonferanse, som er en fornøyelse å lese.
Boken tar en vending som er litt ironisk når forfatteren, etter 130 detaljerte sider om Berlin, ikke klarer å finne frem i sin egen hjemby Sandefjord.
Til slutt får vi en fantastisk sekvens fra hans barndom, hvor vi blir mer kjent med hans far.
This entire review has been hidden because of spoilers.
July 7, 2025
Jeg er så glad i denne boka. Den varer liksom evig, samtidig så blir den så plutselig ferdig og jeg vil være med videre. Dag Solstad skriver veldig omstendelig og kan noen steder bli for mye av det gode, det er definitivt en forfatter med selvtillit. Fin og gripende. Kjenner partiene som handler om faren i brystet. Den er veldig smart skrevet og den er inderlig samtidig som den er veldig litterær i språket. Fantastisk!
January 17, 2020
Denne flyturen, hvor han gløtter bort på sin imaginære far i skylaget, blir for tullete for meg. Kunne spart seg for det. Men, når han først ankommer Berlin... Hvilke fantastiske betraktninger han gjør seg mens han spankulerer rundt i gatene. Elsker det! Solstad på godt og vondt, dette.
July 3, 2022
Dag Solstad is hailed by many as one of the greatest Norwegian writers of our time. He can also be fun in small doses. But I felt a bout of something coming on along the way in 16.07.41, how many words can you reasonably use to describe a flight departure? Not bad, but too much too little…
November 20, 2018
Vakkert skrevet og en bok å lese for enhver person som er frelst av Berlin.
March 20, 2022
Eg trur eg hadde likt boka betre om ho berre hadde det siste kapittelet, tbh.
Read
December 27, 2025Starter og slutter sterkt, men eneste jeg kjente igjen i Berlin var Checkpoint Charlie:(
February 12, 2026
etter å ha lest denne for andre gang velger jeg å konkludere med at den er min Solstad-favoritt. nå, Endelig! Lykken på nytt, da den nesten kan regnes som en oppfølger til denne
Displaying 1 - 27 of 27 reviews