Jeg har en gjentakende drøm om at jeg er en fotballkeeper som kan skru tiden tilbake hver gang jeg slipper inn et mål (1). Dette fungerer på samme måte som man i mange bilspill kan spole bakover i tid og starte på nytt før et eventuelt skjebnesvangert krasj inntreffer (det kreves nok heller ingen dyptgående etterforskning av mitt sinn for å konkludere med at det er nettopp her underbevisstheten min henter dette bestemte stiluttrykket fra). I disse drømmene gjør jeg som regel en stor tabbe, men har da muligheten til rette opp i dette knusende nederlaget ved å leve gjennom situasjonen atter en gang, og på denne måten klare brassene og forhindre baklengsmålet. Noen ganger bruker jeg denne evnen så mye at det etter hvert oppstår kvaler rundt hvorvidt dette er riktig. Ikke som en følge av noe moralske prinsipp om rettferdig konkurranse mellom likemenn, men heller fra en intern strid om i hvor stor grad jeg trenger dette verktøyet, på hvilket nivå av prestasjon jeg kan lande på som akseptabelt. Skal jeg gjenoppleve et hvert skudd, i den klokketro overbevisning, som jeg kan stå inne for, at jeg er kapabel til å hindre enhver avslutning dersom jeg mobiliserer mitt talent på riktig vis, eller bør jeg akseptere at noen mål vil jeg slippe inn, selv om jeg vet jeg kunne reddet dem også?
I drømmene kommer jeg sannsynligvis aldri frem til noe svar på dette. Ei heller er jeg sikker på at det er en problemstilling som rekker å ta noe annet enn en flytende underbevisst karakter. Den enorme sorgen, frustrasjonen, sinnet over en dårlig involvering, den utrolige lykkerusen fra en god involvering; disse følelsene har fortsatt en så brennende intensitet ved seg, følelser av en styrke jeg sjeldent har funnet sidestykke til, at de enda hjemsøker meg om natten selv flere år etter at jeg la keeperhanskene på hyllen. Selv om jeg alltid har drømt om fotball, tror jeg ikke elementet med å skru tilbake tiden ble introdusert før etter at jeg sluttet å spille fotball i våken tilstand, dog har jeg ikke belegg i hukommelsen for å si dette med sikkerhet.
Stikk i strid med det man skulle anta var den emosjonelle resonansen iboende i disse flosklene får boken bare 3 stjerner. Dette kan sies å være særlig ironisk sett i lys av foredraget som presenteres litt over midtveis i boken om romanen og litterær kvalitet (2). Her påpekes det så fint hvordan kvalitet er ekte, at kvalitet handler verken om forfattermakt, lesermakt, forlagsmakt, ei heller om media eller akademias eventuelle holdning til verket; en roman er enten av kvalitet eller så er den ikke det.
«Hvis Dagbladets kritiker skriver rosende om en roman av meg, så utøver han ikke makt. Han konstaterer bare et faktum. Og hvis han skriver negativt om en roman av meg, så utøver han stadig vekk ikke makt, han begår bare en for ham beklagelig feiltagelse. Dette under forutsetning av at den roman jeg snakker om virkelig er et mesterverk, hvis den ikke er det, så gjør Dagbladets kritiker sin for ham beklagelige feiltagelse i det første eksempelet, mens han i det siste eksempelet bare godtar et faktum.»
Denne såkalte «score» på 3/5 tar seg dermed ikke noe godt ut i lys av dette. Gis må den likevel, ikke på grunn av mangel på litterær kvalitet, eller andre tilsvarende eksempler på gode poenger til ettertanke. Rangeringen stammer nesten utelukkende fra det faktum at å dedikere omtrent 3/4 deler av roman til inngående beskrivelser av Berlins gater, motorveier, elver, broer, kjøpesentre og kaféer ikke legger til rette for den beste leseropplevelsen.
Fotnote 1:
Dag Solstad forteller om hvordan han fra han var 17 til 40 år hadde en gjentakende drøm om at hans avdøde far kom tilbake og likevel hadde overlevd sin medisinske behandling, som han i virkeligheten gikk bort fra da forfatteren var 11 år. Bruk av fotnoter er et annet litterært grep som her også etterapes. Å bli kastet ut i tre sider med fotnoter allerede i bokens aller første setninger er en mental påkjenning. Fotnoter er i mitt syn et ryddig og grunnleggende stilig format, men i praksis kan jeg ikke fordra å lese dem. Følelsen (som kan grense til en besettelse) av at fotnotene må leses ferdig før man kan gå videre oppleves som å legge ned en stor innsats uten å komme noen vei som helst.
Fotnote 2:
Et stykke før midtveis i boken presenteres et beklemt møte mellom to forhenværende norske statsråder i en fotnote tilsvarende denne. Det er et fornøyelig tanke å se for seg internasjonale lesere slite seg gjennom denne 4 sider lange seansen mellom Bjørn Tore Godal og Gudmund Hernes som da tilfeldigvis ble overvært og senere foreviget av Dag Solstad på SAS sin flygning mellom København og Berlin en gang på 90-tallet.