16.07.41

by Dag Solstad

Norwegian

Genres: Fiction

223 pages, Paperback

First published January 1, 2002

About the author

Dag Solstad was a Norwegian novelist, short-story writer and dramatist whose work has been translated into 20 languages. He wrote nearly 30 books and is the only author to have received the Norwegian Literary Critics' Award three times.
His awards include the Mads Wiel Nygaards Endowment in 1969, the Nordic Council's Literature Prize in 1989, for Roman 1987 and the Brage Prize in 2006 for Armand V. Solstad is among Norway's top-ranked authors of his generation. His early books were considered somewhat controversial, due to their political emphasis (leaning towards the Marxist–Leninist side of the political spectrum).

Reviews

[Vegard Sannesmoen · Rating 4 out of 5]

Merkelig rørende

[Edvard Stenersen · Rating 3 out of 5]

tja. er jo svak for dag, men ble ikke helt revet med her. etter en god og interessant start blir resten av første halvdel av boka er dagern som tasser og tar kollektiv rundt i berlin og kommer med en evig rekke betraktninger om byen. i og for seg mye spennende her, og skrivemåten er jo veldig moro, men jeg veit ikke ass. det som fulgte etter, var annorlunda og mer moro, tenker dette er sterk tre av fem stjerner

[Sigmund Aarvik-Hansen · Rating 4 out of 5]

Man skal altså være temmelig stor Solstad-fanatiker for å få noe ut av denne bokas tallrike avhandlinger om alt fra Berlins topografiske utforming til de følelser forfatteren nærer rundt flyplasser; symptomatisk for en slik «yappete» bok er at den også inneholder fotnoter som tidvis er på lengden av andre forfatteres hele kapitler.

Men det er nå atter en brikke i det puslespillet som er Dag Solstads filosofering særlig rundt identitet og det å leve autentisk - det er også den første boken han skrev hvori han, etter eget sigende, plasserer seg selv og sine egne erfaringer i roman-formatet.

Så det er jo litt interessant, da.

[Vilde Roos · Rating 4 out of 5]

Gørrkjedelig før alt plutselig gir mening.

Første halvdel: basically en reiseguide til Berlin, som er merkelig passende i og med at jeg drar om to uker:)
Andre halvdel: Helt fantastisk om skriving og identitet og sorg.

[David Aasen · Rating 3 out of 5]

Godt skrevet. Middels engasjerende.

[Martine · Rating 3 out of 5]

2,5?
Jeg må si at jeg har kjedet meg. Hatt noen små riste-på-hodet-og-le moments, men dette var ikke så interessant. Halve boka handler om han som går rundt i Berlin og sier navnet på gatene, basically han som beskriver et kart i detalj. Neste halvdel er i Sandefjord og det er veldig mye gjentakelser, kanskje mer spennende der enn tidligere, men virkelig ikke veldig gøy! Var veldig dagbok aktig, ergo mest interessant for en selv eller en person som kjenner til alt som står.
Men nå er jeg ferdig! Og kan gå videre i livet.

‘Hvis Dagbladets kritiker skriver rosende om en roman av meg, så utøver han ikke makt. Han bare godtar et faktum. Og hvis han skriver negativt om en roman av meg, så utøver han stadig vekk ikke makt, han begår bare en for ham beklagelig feiltagelse.’

[Tuva Pipilotti · Rating 4 out of 5]

Første lest av Solstad, gir mersmak.

"[...] kvalitetsbegrepet er en utfordring av nesten provokativ art for storparten av dem som leser bøker, fordi det fratar dem den store av media påståtte demokratiske lesermakt, ved å gjøre den illusorisk."

[Eline Hatlegjerde · Rating 2 out of 5]

Solstad-lesesirkel avsluttes skuffende dessverre.

Edit: endrer til 2 stjerner, og har blitt motivert av fellow lesesirkel-medlem til å lese hans nyeste bok Endelig! Lykken.

[Linn · Rating 3 out of 5]

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest de siste ordene er at Solstad her forsøker å kludre til vår oppfatning av hva som er fiksjon og fakta. 16.07.41 (året Solstad blir født) er en roman, der Dag Solstad er hovedperson, men allerede i første fotnote sår han tvil ved hvem jeg-personen i fortellingen er: «Jeg som skriver, er ikke identisk med jeg’et som handler, selv om begge er forfatter, og vel heter Dag Solstad […]»

Riktigst er vel å si at Solstad skriver om en Dag Solstad som befinner seg i Berlin på 2000-tallet, en hovedperson som har nok med å observere og reflektere rundt de omgivelsene han befinner seg i mens han leter etter inspirasjonen til det som skal bli denne boka. Innimellom de lange beskrivelsene om alt man finner langs Berlins motorveier og Hochbanelinjer smetter han inn flere refleksjoner rundt sitt liv og virke som forfatter, om døden og onde drømmer og lignende. På den måten kan boka leses som en (med fare for å høres flåsete ut her) meta-roman — en roman om å skrive romaner. Mot slutten styrkes denne oppfatningen av at han limer inn hele manuset til et foredrag han holdt på Nansenskolen om forfattermakt (skjedde eller skjedde ikke dette foredraget), der han også presiserer at han som 60-åring ideelt sett har tid til å produsere tre romaner til, og dermed lite tid til å utforske nye måter å skrive roman på. 16.07.41 kan være resultatet av et slikt ønske om å eksperimentere.

Boka får likevel bare 3/5, fordi jeg holdt på å falle av lasset gjennom de mer fyldige beskrivelsene av Berlin og Tyskland. Her hjelper det å lese sidene som om det er en gammel mann som syter over tilværelsen. Høytlesning for mamma (som var svært underholdt) hjalp også.

Hvil i fred, Dag, du artige type. Kanskje du nå svever i skyene med din far på ordentlig, og ikke bare i tankene mens du befinner deg i et fly som ser seg nødt til å lande på feil flyplass.

[Anaruh · Rating 5 out of 5]

Alltid en glede å lese Solstad

[Jardar Østbø · Rating 4 out of 5]

Alt for mye om Berlin, men veldig flotte siste 50 sider.

[Embla Kristine · Rating 4 out of 5]

Ble inspirert til å romantisere mine spaserturer og alltid nærlese invitasjoner + fant ut at jeg elsker yappete fotnoter

[Isabell El-Melhaoui · Rating 5 out of 5]

Litt varierende, men stort sett en veldig bra leseopplevelse! Nokså seig når han skriver om bygninger, veinett og u-banesystemet i Berlin i midtdelen. For spesielt interesserte?

Glimrende når han forteller om relasjonen til faren sin, som f.eks når han titter ut av flyvinduet og ser faren sin sitte på en sky, utkledd som en engel, med nedslåtte vinger og basun!

I samme himmelske forestilling ser han også løven og lammet som beiter på en sky: «Løven og lammet gresset ikke, men hvittet side om side, her i det blå, med skyskum om sine snuter…» , osv!

Her syns i alle fall jeg at boka - på setningsnivå - er så medrivende at jeg i ren henrykkelse får lyst til å hive den fra meg!

Og så dette, som kommer helt mot slutten: «Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde.»

[Aslak Aalberg · Rating 4 out of 5]

En bok jeg ikke har god nok stedsans til å gi fem stjerner (enda jeg leste den i Berlin)

[Marianne Barron · Rating 2 out of 5]

En type selvbiografisk roman, som forfatteren selv kaller roman. Den handler om Solstad, en beskrivelse av livet hans da han bodde i Berlin, et skråblikk på forfattere og litteratur og bokbransjen i Norge og om en heller mislykket skole-reunion i Sandefjord. Helt ærlig - dette var kjedelig. Oppramsing og lite interessante detaljer fra Berlins gater og bakgater, forsåvidt givende nok om Solstad's foredrag om litteratur på Lillehammer og en ubegripelig slutt. Den eneste jeg fikk et noenlunde portrett av var Solstad's far, merkelig nok. Nei dette var ikke helt noe for meg - pensumbok eller ei. Kjedelig faktisk...

[Ida · Rating 4 out of 5]

roman? nuvel. solstad sier selv han skulle blitt poet, ikke romanforfatter, så han er vel unnskyldt. stilig lesning uansett, nå kan jeg alt som er verdt å vite om berlins veinett!

[Halvor (Raknes) · Rating 3 out of 5]

Jeg hater denne formen for pseudo-selvbiografier, slike som i likhet med Knausgårds Min kamp både gir seg ut for å være roman, altså fiksjon, og autentisk selvbiografi. Det er FEIGT. SÅ JÆVLA FEIGT! Her står forfatteren helt fritt til å «justere» ukledelige episoder etter forgodtbefinnende, enten den har sitt utspring i egen smerteterskel eller annet, men han behøver ikke si noe til leseren om hvilke slike «justeringer» som er foretatt. I denne boka, forekommer det f.eks. en egen fotnote for å opplyse leseren om at enkelte detaljer omkring Berlins teaterverden er omskrevet av kunstneriske hensyn. Og det virker jo realt av forfatteren å opplyse om dette. Men så et annet sted skriver han uttrykkelig om denne romanen som en «fiksjon» og etterlater med ett leseren igjen i total uvisse om hva annet i boka som også kan ha blitt «omskrevet» for å gjøre historien bedre, eller av andre grunner.

Så her har vi altså historien om det sentrale traumet i livet til en norsk forfatter som heter Dag Solstad som er født samme dag som forfatteren Dag Solstad og hvis liv bærer en rekke likhetstrekk med sistnevntes. Yngvar Ustvedt skrev i sin bokmelding av boka at han «felte sine modige tårer» mens han leste den. Det gjorde ikke jeg. Selvfølgelig var det fryktelig trist hvordan hovedpersonen Dag Solstad opplevde sin fars bortgang da han var elleve år gammel så hardt at han siden i livet «aldri var seg selv» lenger. Hadde jeg hatt en grad av visshet om at dette faktisk gjaldt forfatteren Dag Solstad så skulle jeg nok også ha svelget tungt under lesningen av de avsluttende avsnittene i boka. Men Solstad er jo en forfatter som henger med i tiden, dagens litterære normer og (mangel på) etikk. Hvem vet hva som ligger til grunn for at forfatteren Dag Solstad framstår som det underlige, ikke-helt-levende mennesket han gjør? Det er jomen ikke godt å si…

[Fabian · Rating 4 out of 5]

Boken begynner med at Dag fantaserer om faren som er i himmelen, mens han flyr over skyene på vei til Tyskland.

Det fortsetter med en grunding beskrivelse av Berlin og byens gater, med noen hint om forfatterens uvitenhet om egen fremtid og tvil ovenfor hvor meningsløst hans liv kan fremstå for andre. Disse tankene som plutselig kommer opp mens han vandrer Berlin, skaper en relasjon til forfatteren som gjør at livet hans blir meningsfult for leseren.

Så kommer et slags avbrekk med foredraget hans fra en Litteraturkonferanse, som er en fornøyelse å lese.

Boken tar en vending som er litt ironisk når forfatteren, etter 130 detaljerte sider om Berlin, ikke klarer å finne frem i sin egen hjemby Sandefjord.

Til slutt får vi en fantastisk sekvens fra hans barndom, hvor vi blir mer kjent med hans far.

[Therese · Rating 5 out of 5]

Jeg er så glad i denne boka. Den varer liksom evig, samtidig så blir den så plutselig ferdig og jeg vil være med videre. Dag Solstad skriver veldig omstendelig og kan noen steder bli for mye av det gode, det er definitivt en forfatter med selvtillit. Fin og gripende. Kjenner partiene som handler om faren i brystet. Den er veldig smart skrevet og den er inderlig samtidig som den er veldig litterær i språket. Fantastisk!

[Henrik · Rating 5 out of 5]

Denne flyturen, hvor han gløtter bort på sin imaginære far i skylaget, blir for tullete for meg. Kunne spart seg for det. Men, når han først ankommer Berlin... Hvilke fantastiske betraktninger han gjør seg mens han spankulerer rundt i gatene. Elsker det! Solstad på godt og vondt, dette.

[Lars · Rating 2 out of 5]

Dag Solstad is hailed by many as one of the greatest Norwegian writers of our time. He can also be fun in small doses. But I felt a bout of something coming on along the way in 16.07.41, how many words can you reasonably use to describe a flight departure? Not bad, but too much too little…

[Viktor Johansson · Rating 4 out of 5]

Vakkert skrevet og en bok å lese for enhver person som er frelst av Berlin.

[Kristin · Rating 3 out of 5]

Eg trur eg hadde likt boka betre om ho berre hadde det siste kapittelet, tbh.

[Sigrid Festøy]

Starter og slutter sterkt, men eneste jeg kjente igjen i Berlin var Checkpoint Charlie:(