Jeg har blitt anbefalt Edvard Hoem som et moderne alternativ til Hamsun og Scott - med skildringer av Norge fra en annen tid. For såvidt samme tid som mye annen nasjonalromantisk litteratur, nemlig 1870-1900-tallet. Utvandring, bondelivet, familieliv, og som alltid: Nøysomhet/lykke. Jeg vil også legge til at Hoem skriver med en moderne nynorsk som er veldig lettlest. Skulle aldri trodd at det var et pluss, men sannelig er det et poetisk skriftspråk som gjennomgående løfter leseopplevelsen.
Det som engasjerer godt er at boken er skrevet med en allvitende forteller, hvor man følger de ulike karakterene på sine ulike ferder, alle med en viss tilknytning til hovedkarakteren: Nesje.
Jeg erfarer at denne kommer til å være en jernslegge av en bok den dag man får egne barn og ser dem flytte fra. Nesje og Isak Selanraa har fellestrekk, men Nesje er i større grad fanget av moderniseringen av samfunnet. Konsekvensene av industrialiseringen bekymrer karakterene våre, og de må omstille seg, uavhengig om det gjør dem lykkeligere på sikt.
Temaer som angst, håpløshet, gudfryktighet, dydighet og kjærlighet gjennomvever helheten slik at man uunnværlig feller en tåre eller to mens man leser.
Dette er den første boken i en bokserie, noe som gir mye å se frem til!