Eilert Knudtson, som har farma på Alberta-prærien i meir enn tjue år, er komen til Norge for å treffe søskena sine igjen, og for å meistre sorga og saknet etter at kona Martha døde frå han, og dei åtte barna deira. Året er 1927, og det er trettifire år sidan han sist såg søskena sine.
Seksten år gamle Lars Hoem, son av Anton Edvard, vil bli med onkelen tilbake til Canada. Han seier han må vekk fordi det er ein stein som skygger for sola der han er no. Lars Hoems liv i Canada blir ein mørk tråd som fører fram mot dei harde trettiåra.
Eilert går inn i ein langvarig kamp for å overleva som farmar. Da han ikkje kan betale for tilleggsjord som han kjøpte tidleg på tjuetalet, tar styresmaktene jordseksjonane frå han og tvingar han til å bli leiglending.
I 1930 gifter Eilert seg med enka Kate Ness. Barna til Eilert blir vaksne og forsvinn frå heimen. Den aldrande mannen kjempar mot tørke, haglstormar, grashopper og fallande prisar - for å vinne tilbake det han har tapt.
«Liv andre har levd» er ein sanseleg familiekrønike med uforgløymelege hovudpersonar. Edvard Hoems nye roman stiller det fundamentale spørsmålet: Kor mykje bestemmer eit menneske si livsreise med eigen innsats, og kor mykje blir avgjort av krefter som vi ikkje kan gjera noko med?
Edvard Hoem (f. 1949) debuterte i 1969 og har sidan vore svært produktiv som romanforfattar, dramatikar, salmediktar og Shakespeare-gjendiktar. For Kjærleikens ferjereiser (1974), Prøvetid (1984), Ave Eva (1987) og Mors og fars historie (2005) vart han innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. For Mors og fars historie mottok han Melsomprisen og Petter Dass-prisen, og han vart òg innstilt til Kritikerprisen. Frå 2009-2013 gav Hoem ut biografien om Bjørnstjerne Bjørnson i fire band. I 2011 vart Hoem tildelt statsstipend og i 2013 fekk han Språkprisen. I 2014 gav Hoem ut Slåttekar i himmelen, første band i den bestseljande romanserien om slekta frå Romsdal. Dei fem bøkene, Slåttekar i himmelen (2014), Bror din på prærien (2015), Land ingen har sett (2016), Liv andre har levd (2017) og Jordmor på jorda (2018) har eit opplag på over 400.000. Sjette bok, Felemakaren, kom ut høsten 2020.
I 2019 vart Edvard Hoem tildelt Brages hederspris, og i 2020 vart han utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for sin framragande innsats for norsk litteratur og kulturarv.
Medrekna Mors og fars historie, har eg no lese 1731 sider om slektningane til Edvard Hoem. Ein mann eg ikkje visste noko som helst om for eit år sidan. Det å skrive så godt, og meistre å kombinere fakta og fiksjon på ein så tilfredsstillande måte, at nokon orkar å lese 1700 sider om slekta di, det seier vel eigentleg det meste om denne krønika. Den fjerde og siste boka er likevel den svakaste, etter mi meining. Det verkar nesten som om det er litt for mange trådar å nøste opp, og det er tidvis vanskeleg å henge med i svingane. På den andre sida kjennes det godt å få ei avslutning på historiene til alle dei vi har fått verte kjende med i løpet av ei stor leseoppleving. Eg liker òg godt vekslinga mellom sjølve forteljinga og forfattaren sine metakommentarar, som med ujamne mellomrom minner lesaren om at det ikkje er eit utelukkande fiktivt univers vi rører oss i.
Dette er ei stor forteljing frå ein stor historieforteljar. Og sjølv om vi har fått følje denne slekta frå den dagen slåttekaren Knut Hansen Nesje møtte Serianna Eriksdatter Hoem i 1874, og fram til forfattaren samla dei siste trådane i 2017, kjenner eg meg ikkje ferdig med dei. Eilert og Anton Edvard kjem nok til å vere med meg ei stund til.
6 i 2024 (lydbok) : En fantastisk flott serie snubler litt i mål med bok nr 4. Nå begynner persongalleriet å bli ganske omfattende, så jeg går litt i surr innimellom, og synes det skygger litt for den gode historien. Og noen detaljer synes jeg forfatteren går unødvendig dypt ned i (eks brevveksling fram og tilbake med myndighetene om å betale /kjøpe tilbake deler av tomta).
Men, jeg liker veldig godt smådetaljer som det øses ut av, og også når forfatter (og innleser) kommenterer sammenhengen med eget liv, det knytter historien fint sammen.
Som en aldri så liten bonus har serien fått meg til å verdsette tryggheten og sikkerhetsnettet vi har i Norge i dag.
Edvard Hoem har skrevet en rekke bøker om familien gjennom årene. Dette var en sterk skildring av hvordan noen norske utvandret og skaffet seg og familien et best mulig liv i Canada. Sterke beretninger om levde liv og de ulike skjebnene til medlemmene av familien Hoem.
Nå har jeg lest ferdig alle fire bøkene i serien. En veldig god familiekrønike gjennom fire generasjoner. Fascinerende historiefortellingen om liv som føles veldig virkelige. Føler at jeg kjenner hele slekten nå. Fantastisk hvordan Edvard Hoem beskriver ulike faser av livet; fra fødsel, ungdomstid, voksenliv, sykdom og død.
Denne serien blir bare bedre og bedre. Det ligger nok et svært omfattende faktasamlingsarbeid i bånn, men det er Hoems dikteråre og menneskekunnskap som løfter dette til stor litteratur. Blant mange enkeltskjebner og nydelige situasjoner er det særlig historien om Lars og hans psykiske plager som rører virkelig dypt.
Edvard Hoems fire bøker om Knudtson-slekta er intet annet enn et imponerende stykke forfatter-håndtverk. Særlig bok to og tre er gode og engasjerende oppfølgere. Bok fire synes jeg gikk litt tregere, mye fordi Hoem får dårlig tid - det er så mye han vil fortelle, om og i og fra alle slektsledd. Serien gir et unikt innblikk i menneskers livsvilkår over flere århundrer. Fra den autentiske og hardtarbeidende slåttekaren, bonden, fiskeren i Møre og Romsdal, til farmerene på den canadiske Albertaprerien. Det er slående hvordan alle disse mennesken levde av og med naturen, men kanskje mest, i naturens vold. Det fantes ingen kur for dårlige kornavlinger. Hardt arbeid var ikke nødvendigvis ensbetydigende med hell og lykke. Man kom imidlertid langt med mot, og tro. Noe Hoem skildrer på meget troverdige måter. Lydbøkene jeg lyttet til (fabel.no) er lest inn av forfatteren selv, på klingende molde-dialekt. En vakker og anbefalingsverdig leseropplevelse på alle måter.
I have really enjoyed the first three books in the series. I enjoyed the first 250 pages of this book to, although not to the extent I did with the other ones. To see what happens to Eilert and his children and follow the family in Norway is interesting, but I felt that the nearer we got to current times the less interesting the book became. It the end it's just too many names and too many family members to keep apart from each other and I wish the writer had focused on just some of them. There are some characters that were briefly mentioned that I'd like to know more about, but he didn't go deep on it.
Klar firer de første 200 sidene, svak treer på resten av boka. Historien om Lars, som endte på asyl, er meget interessant og godt skrevet. Resten av boka er mye oppramsing og ikke så veldig engasjerende, selv om det tar seg en god del opp igjen mot slutten. En grei avslutning av krøniken om brødrene Eilert og Anton Edvard, sønner av Slåttekaren. Begge framstilt nokså preget og forvirret av tung religion etter mitt skjønn, men slik var det det vel med mange på den tiden.
Dette er også en veldig god bok, men siste bind er kanskje det svakeste i kvadrilogien til Hoem. Muligens handler det om at vi nærmer oss vår egen tid og at faktaene vi har om menneskene det er snakk om er mange fler. Dermed blir det mindre rom for diktning og romanforfatteren Hoem kommer dårligere fram. Men gitt rammene for prosjektet måtte det kanskje blir slikt, og det har vært litt av et prosjekt.
Hoem held fram med å fortelje om slekta si med varme og respekt. Eg kan neste høyre ei lun betsfarsrøyst når eg les.
Enno ein generasjon er på veg ut av soga, og heilt i slutten av boka dukkar forfattaren sjølv opp, dermed er vi nesten i notida. Andre Verdskrigen er over, og medkjensla mi med karakterane i boka synte seg då eg delte Eilert si fortviling når han leste i avisa om bombinga av Molde. Det sit langt inne for ein ålesunder!
Det merkes godt at forfatteren har tilgang til mye mer informasjon jo nærmere vår tid det blir. Mye mer fakta og oppramsing av informasjon i denne boka en tidligere, og mot slutten blir det kanskje litt i overkant med alle skjebner som skal gåes igjennom. Med det sagt, fin avslutning på serien.
The fourth volume in a series about Norwegian descendants of a 19th century smallholder and his emigrant sons, this is looser and less stringently composed than the others, and although still a good read, there are sometimes too many details of archive materials, dates, facts, figures that are of little interest to the general reader. Also, unnecessary repetitions that can become annoying. Still, the author gives a vivid impression of the effects of the Depression of the 1930s.