What do you think?
Rate this book
Havfruehjerte
Først forsvant dinosaurene, så forsvant regnskogen og religionene, etterfulgt av regnbuen og reven og rosebuskene, og roen i hjertene. Til slutt forsvant ømheten mellom oss, og det ble en stor stillhet i huset.
Ei navnløs jente leiter etter kjærlighet eller noen å snakke med. Hun møter Nord, hun elsker ham med det samme, han forsvinner. Hun møter Faderen, hun elsker ham med det samme, hun forsvinner. Den navnløse jenta kan ikke elske.
Havfruehjerte er en poetisk punktroman om kjærlighet, vold og sorg, om et ufødt barn, om naturen, og om dyrenes eventuelle betydning for menneskene.
I Havfruehjerte fremstår virkeligheten skeiv og skremmende, og relasjonene umulige. Språket veksler mellom lyrisk følsomhet og skarpt vidd, ømhet og et akutt nærvær. Samlet sett er Havfruehjerte en historie om å prøve å finne en måte å være i verden på, når verden er uutholdelig.
Ei navnløs jente leiter etter kjærlighet eller noen å snakke med. Hun møter Nord, hun elsker ham med det samme, han forsvinner. Hun møter Faderen, hun elsker ham med det samme, hun forsvinner. Den navnløse jenta kan ikke elske.
Havfruehjerte er en poetisk punktroman om kjærlighet, vold og sorg, om et ufødt barn, om naturen, og om dyrenes eventuelle betydning for menneskene.
I Havfruehjerte fremstår virkeligheten skeiv og skremmende, og relasjonene umulige. Språket veksler mellom lyrisk følsomhet og skarpt vidd, ømhet og et akutt nærvær. Samlet sett er Havfruehjerte en historie om å prøve å finne en måte å være i verden på, når verden er uutholdelig.
110 pages, Paperback
First published January 1, 2019
5 people are currently reading
111 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 20 of 20 reviews
June 26, 2019
inderligt og smukt skrevet, sætningerne kan virke så henslængte eller jævnførte men graver dybere ned under en facade. -ideen om den lykkelige kærlighed som brister, idealet om livet med familie og barn. billederne der bliver sat op for os, som så nemt bliver spoleret.
ingvilds sprog er lyriskt klingende i vinden men også fyldt af humor og fantasi, det er legende på en destruktiv måde. kan man sige en skamfuld stolthed i at være kvinde og i at være tilstede. eller at være stolt ved sin skam? I hvert fald en persona man ser sig ind i og føler med.
den er politisk og upolitisk, der er mening selvom der ikke findes nogen mening.
jeg er vild med afsnittet om den hvide hest og havfruehjertet.
fantastiske elementer finder vej ind i det normale og jeg bliver selvfølgelig mindet om sylvia plath, men endnu mere om hiromi ito.
læs den når du er lidt følsom og trænger nogen at skælve men også le fandenivoldsk med :)
ingvilds sprog er lyriskt klingende i vinden men også fyldt af humor og fantasi, det er legende på en destruktiv måde. kan man sige en skamfuld stolthed i at være kvinde og i at være tilstede. eller at være stolt ved sin skam? I hvert fald en persona man ser sig ind i og føler med.
den er politisk og upolitisk, der er mening selvom der ikke findes nogen mening.
jeg er vild med afsnittet om den hvide hest og havfruehjertet.
fantastiske elementer finder vej ind i det normale og jeg bliver selvfølgelig mindet om sylvia plath, men endnu mere om hiromi ito.
læs den når du er lidt følsom og trænger nogen at skælve men også le fandenivoldsk med :)
September 17, 2019
"Det jeg har å fortelle, er ikkje så viktig for verden. For det er jeg takknemlig."
October 1, 2019
Jeg glemmer alltid å oppdatere det jeg har lest ferdig, men herregud for en flott bok. Ingvild Lothe knuser jo hjertet mitt hver gang.
November 29, 2023
På kjøkkenbenken levde krill og reker gode liv i dyre glass.
September 26, 2025
Veldig flott skrevet!
Hadde tenkt å legge inn et sitat fra boka som jeg likte ekstra godt, men fant ut at da hadde jeg fort endt opp med å sitere hele boka.
Takk til Nora som lot meg låne denne!
Hadde tenkt å legge inn et sitat fra boka som jeg likte ekstra godt, men fant ut at da hadde jeg fort endt opp med å sitere hele boka.
Takk til Nora som lot meg låne denne!
January 3, 2025
Bedre andre gang jeg leste. Som om språket måtte øves inn for å forstås. Om Clarice Lispector og Annie Earnux hadde fått en norsk bokstavbaby, hadde den vært denne boka.
Setninger jeg tar med meg videre:
Det jeg har å fortelle, er ikke viktig for verden. For det er jeg takknemlig. (9)
Jeg har usammenhengende meninger, jeg skammer meg regelmessig. Kroppen er ikke skapt for å leve på denne måten, med meg inni seg. I følge statistikken burde jeg være ei ulykkelig jente. (11)
Jeg antar at sjela mi er trist
Hjertet mitt sover blant steiner, hjertet mitt spiser drømmer (14)
Tida som jeg husker den, eksisterer ikke lenger. Den tilhører fortida og alle andre. (15)
I november returnerte fuglene ved en feiltagelse (15)
Jeg samler på minner, selv om det er skadelig (16)
Sannheten kan være en løgn, men aldri det motsatte. (16)
Jeg ber om tilgivelse, jeg vet at jeg ikke fortjener det. Gud ser ned på meg og rister på hodet. (17)
En navnløs jente.
Når han folder vingene sine over den navnløse jenta, kjenner jenta at hun har gått med navnet hans i hjertet. (21)
Hun har gått med navnet hans i hjertet, hun har gått i årevis og venta.
Det var natt i mange kilometer, så plutselig ikke. Det var frokost, det var dessert, og lufta var tjukk av sommer. (26)
Han åpnet hjertet mitt og sa at det stinket blod. (26)
Han var elegant på en diskre måte, han var ikke klar over det selv. (26)
Jeg tenkte: Han kan jeg elske. (27)
Nord sa jeg var pen om sommeren. (31)
Det var ingen enkel jobb å få ham til å elske meg. (31)
Det er disse veggene som holder oss sammen: husleia og det dårlige været. (33)
Skikkelsen ligner et menneske, men den snakker ikke som et menneske. Når skikkelsen møter blikket ditt, vil den ta språket fra deg, vil den ta pusten fra deg. Bare kroppen står igjen, og kroppen i seg selv er ubrukelig. (32)
Jeg gjør meg så liten jeg kan i armene hans. Jeg føler meg så romantisk at jeg begynner å le. (34)
Jeg forsøker å tolke tingenes tilstand, men klarer det ikke, så jeg tar inn hele atmosfæren i et blikk. (36)
Nord mister språket, jeg åpner munnen hans og leiter etter en respons i gapet. (37)
Jeg ser for meg bestemoren min, hun rister på hodet.
Jeg ser for meg moren min, hun rister på hodet. (39)
Jeg kan si ar alt det som skjedde i fortida, var påvirket av framtida. (46)
For savnet har lagt seg som et drag over ansiktet, du kan se det på måten jeg ler på. (48)
Jeg ber om tilgivelse, jeg vet at jeg ikke fortjener det. (66)
Her bor jenter som lever uten å legge merke til livet sitt. (71)
Der er sola, sier jentene og peker på månen. (72)
Jeg savner en venn. Jeg kjenner det i bakhodet, det er noen som sikter mot hodet mitt. Ordene vokser så vilt i halsen. Skrikene blir sang som blir til gråt. (74)
Det finnes så mange umuligheter i verden, jeg kan sitte hele dagen og tenke på umuligheter. Stearinlyset velter, den hvite duken tar fyr. (75)
Hjertet har satt seg fast i halsen, jeg er redd det er på vei ut av meg. (77)
Det blå kveldslyset har lagt seg som et lokk over det mørkeblå havet og ligner nå et maleri av en kjent kunstner: Gud. (91)
Det er jenter som tar vare på jorda. (90)
Sorgen bærer jeg med meg i håret som flagrer i vinden. Jeg vil at sorgen skal flagre bort med vinden, men sorgen forlater ikke hårtuppene. Sorgen sitter fast i hodebunnen og i det som er minnet. (91)
Menneskene tok med det triste til havet, og slapp det ut. Havets helse ble truet av menneskene. Havet tok hevn over menneskene. (96)
Sjela lever i kroppen som en fremmed. Jeg forbered meg på å ikke leve lenger (107)
De gode minnene bretter jeg sammen, pent og pyntelig, før jeg legger dem i kofferten. (108)
Våren er en streng sommer. Fuglene har slutta å synge. Noen ganger mumler de, nesten lydløst, før de styrter inn i dører eller vinduer og faller om på bakken. (109)
Setninger jeg tar med meg videre:
Det jeg har å fortelle, er ikke viktig for verden. For det er jeg takknemlig. (9)
Jeg har usammenhengende meninger, jeg skammer meg regelmessig. Kroppen er ikke skapt for å leve på denne måten, med meg inni seg. I følge statistikken burde jeg være ei ulykkelig jente. (11)
Jeg antar at sjela mi er trist
Hjertet mitt sover blant steiner, hjertet mitt spiser drømmer (14)
Tida som jeg husker den, eksisterer ikke lenger. Den tilhører fortida og alle andre. (15)
I november returnerte fuglene ved en feiltagelse (15)
Jeg samler på minner, selv om det er skadelig (16)
Sannheten kan være en løgn, men aldri det motsatte. (16)
Jeg ber om tilgivelse, jeg vet at jeg ikke fortjener det. Gud ser ned på meg og rister på hodet. (17)
En navnløs jente.
Når han folder vingene sine over den navnløse jenta, kjenner jenta at hun har gått med navnet hans i hjertet. (21)
Hun har gått med navnet hans i hjertet, hun har gått i årevis og venta.
Det var natt i mange kilometer, så plutselig ikke. Det var frokost, det var dessert, og lufta var tjukk av sommer. (26)
Han åpnet hjertet mitt og sa at det stinket blod. (26)
Han var elegant på en diskre måte, han var ikke klar over det selv. (26)
Jeg tenkte: Han kan jeg elske. (27)
Nord sa jeg var pen om sommeren. (31)
Det var ingen enkel jobb å få ham til å elske meg. (31)
Det er disse veggene som holder oss sammen: husleia og det dårlige været. (33)
Skikkelsen ligner et menneske, men den snakker ikke som et menneske. Når skikkelsen møter blikket ditt, vil den ta språket fra deg, vil den ta pusten fra deg. Bare kroppen står igjen, og kroppen i seg selv er ubrukelig. (32)
Jeg gjør meg så liten jeg kan i armene hans. Jeg føler meg så romantisk at jeg begynner å le. (34)
Jeg forsøker å tolke tingenes tilstand, men klarer det ikke, så jeg tar inn hele atmosfæren i et blikk. (36)
Nord mister språket, jeg åpner munnen hans og leiter etter en respons i gapet. (37)
Jeg ser for meg bestemoren min, hun rister på hodet.
Jeg ser for meg moren min, hun rister på hodet. (39)
Jeg kan si ar alt det som skjedde i fortida, var påvirket av framtida. (46)
For savnet har lagt seg som et drag over ansiktet, du kan se det på måten jeg ler på. (48)
Jeg ber om tilgivelse, jeg vet at jeg ikke fortjener det. (66)
Her bor jenter som lever uten å legge merke til livet sitt. (71)
Der er sola, sier jentene og peker på månen. (72)
Jeg savner en venn. Jeg kjenner det i bakhodet, det er noen som sikter mot hodet mitt. Ordene vokser så vilt i halsen. Skrikene blir sang som blir til gråt. (74)
Det finnes så mange umuligheter i verden, jeg kan sitte hele dagen og tenke på umuligheter. Stearinlyset velter, den hvite duken tar fyr. (75)
Hjertet har satt seg fast i halsen, jeg er redd det er på vei ut av meg. (77)
Det blå kveldslyset har lagt seg som et lokk over det mørkeblå havet og ligner nå et maleri av en kjent kunstner: Gud. (91)
Det er jenter som tar vare på jorda. (90)
Sorgen bærer jeg med meg i håret som flagrer i vinden. Jeg vil at sorgen skal flagre bort med vinden, men sorgen forlater ikke hårtuppene. Sorgen sitter fast i hodebunnen og i det som er minnet. (91)
Menneskene tok med det triste til havet, og slapp det ut. Havets helse ble truet av menneskene. Havet tok hevn over menneskene. (96)
Sjela lever i kroppen som en fremmed. Jeg forbered meg på å ikke leve lenger (107)
De gode minnene bretter jeg sammen, pent og pyntelig, før jeg legger dem i kofferten. (108)
Våren er en streng sommer. Fuglene har slutta å synge. Noen ganger mumler de, nesten lydløst, før de styrter inn i dører eller vinduer og faller om på bakken. (109)
April 1, 2020
Jeg bøyer meg i havbunnens støv for denne boken.
Et fargerikt blågrønt rike med røde, stikkende sorger som bærer historien fra himmelen til havgrunnen slik den beskrives og ses gjennom av den Navnløse pike.
Det er som å se korte episoder av navnløs fantasi i en tyngde, samtidig letthet, eller lettethet, over at det er en sammenhengende fortelling.
Man blir tatt med på en usikker og tung vei, omvei kanskje, med et utydelig, samtidig klart mål: Havet. Begynnelsen. Slutten.
Nord og Faderen er skumle, men den lille havfruen vinner. På sitt vis, på egne premisser, gjennom egne naturlover hun forstår, men som vi kan se.
Et fargerikt blågrønt rike med røde, stikkende sorger som bærer historien fra himmelen til havgrunnen slik den beskrives og ses gjennom av den Navnløse pike.
Det er som å se korte episoder av navnløs fantasi i en tyngde, samtidig letthet, eller lettethet, over at det er en sammenhengende fortelling.
Man blir tatt med på en usikker og tung vei, omvei kanskje, med et utydelig, samtidig klart mål: Havet. Begynnelsen. Slutten.
Nord og Faderen er skumle, men den lille havfruen vinner. På sitt vis, på egne premisser, gjennom egne naturlover hun forstår, men som vi kan se.
August 10, 2023
Jeg var ret glad for Hvorfor er jeg så trist, men er mindre betaget af Havfruehjerte. Det er meget, meget muligt, at jeg ikke er den rette læser… men romanen / prosadigtenes kredsen om hav, sorg, sygdom og relation fanger mig ikke rigtigt.
I Hvorfor… talte en ung stemme direkte og humoristisk og bokkede mod verdens skæve kulisse. I Havfruehjerte er der lagt en halvmytisk naturmeraforik ned over, som kun slører den (stadig) unge stemme og verden. I hvert fald for mig.
I Hvorfor… talte en ung stemme direkte og humoristisk og bokkede mod verdens skæve kulisse. I Havfruehjerte er der lagt en halvmytisk naturmeraforik ned over, som kun slører den (stadig) unge stemme og verden. I hvert fald for mig.
July 31, 2025
Traff ikke helt? Kunne ikke gripe hvordan det er en sammenhengende fortelling i midten av alt det andre. Hadde noen fine øyeblikk 2.5 stjerner
‘For savnet har lagt seg som et drag over ansiktet, du kan se det på måten jeg ler på. Jeg lengter etter lyden av vann fra havet, for savnen slutter seg om havet. Ikke som et håp, men som ei lukka dør’
‘For savnet har lagt seg som et drag over ansiktet, du kan se det på måten jeg ler på. Jeg lengter etter lyden av vann fra havet, for savnen slutter seg om havet. Ikke som et håp, men som ei lukka dør’
January 4, 2026
Å lese havfruehjerte minner meg om å ligge våken i sengen om morgenen og seile inn og ut av drømmeland. Jeg opplevde mesteparten av boken abstrakt, og den svevde på en måte forbi, men innimellom ble det ekte og billedlig, noe vitnet om en sorg. Jeg koste meg med boken, men husker ingenting av hva jeg har lest. Noe om vakre jenter og ett slags savn.
April 25, 2023
En underlig liten roman, der språket virkelig griper fatt i deg. Elementer av fantasi og virkelighet. Boken er sår, men samtidig brutal. Alvorlig, men fikk meg likevel til å le. Handlingen blir litt for svevende for min del.
May 11, 2025
av og til fint, av og til cringy, av og til poetisk på ein måte eg måtte berre understreka (‘huden holder meg akkurat på plass’, ‘alt lukker seg og krakelerer’, ‘det finnes dager laget av blomstret’ <3) men ellers lite mindblowing
August 18, 2020
Gode greier
January 24, 2022
Elskede. Den er både brutal og vemodig, voldsom og fin. Naturens drama og sorg er malet op i alle relationer og oplevelser
November 28, 2019
"I hagen vokser det åpenbare, som frukt og bær og hvite løgner". Her er det hav, kjærlighet, kjedsomhet og livet - et av de absolutt beste bøkene også språklig.
July 6, 2019
Sylvia Plath møter Eowyn Ivey. Ingvild har et fantastisk språk. Anbefales!
Read
October 23, 2019Nydelig språk, men der stoppa det for meg. Jeg trenger tydeligvis mer.
August 14, 2020
Nydelig og hjerteskjærende.
Displaying 1 - 20 of 20 reviews