Når Edels mann går bort etter lang tids sykeleie, står en kvinne på 84 år tilbake med åpne og underlige dager. En fremmed tomhet kommer til syne, ensomhet og lengsel. Hva skal Edel fylle tiden med? Det er 1998. Edel er både munn- og fotrapp, lekker og elegant. Hun er årvåken i møte med mennesker, men også litt skarp i tungen, hvis noe skulle irritere henne. Og det er det jo en hel del som gjør. Suverene Edel har en innadvendt datter som ikke pynter seg, en datter moren synes skulle legge seg i selen for å få tak i et skikkelig mannfolk. Skal det være så vanskelig å male leppene en smule og fremstå noe innbydende? Og hvor er verden for øvrig på vei? At de ikke serverer poteter på kinarestauranten kan hun til nød lukke øynene for, men sånn folk slenger rundt seg med omtrentligheter og river ned alt som er pent, hva skal det bli av det hele? Sammen med datteren Tove steller Edel i stand et enkelt arrangement. De to kvinnene skal møtes hver onsdag. For, som Edel sier, «å tilbringe litt tid sammen». I Ingen tid å miste blir vi kjent med to svært ulike kvinner sorgen har utpekt til nytt samvær. Renberg går tett på det bestandige, det forgjengelige og det forfengelige. Det er en slående enkel roman, kraftfullt lysende og humørfylt, fra en av våre store fortellere.
Dette er en nydelig bok om tap, savn og samhold i de tøffe tidene. Romanen fortelles fra et «flue på veggen»-perspektiv, der leseren er tydelig adskilt fra handlingen. Dette får derimot karakterene til å virke mer levende, og man ser dem helt klart for seg når små konflikter oppstår mellom mor og datter. Dette er skildringer som treffer nettopp fordi de er så virkelighetsnære og gjenkjennbare. En historie som virkelig sitter i leseren lenge etter boken er fullført.
Hørte denne som lydbok. Har en liten Renberg-fase for tiden, men denne er nok ikke en favoritt. Renberg skriver godt som vanlig, men jeg klarte ikke leve meg helt inn i det. Den er skrevet i en uvanlig stil hvor vi som lesere blir dratt med inn i handlingen. Fortelleren drar leseren med inn i et vi som observerer handlingen i boken. Vi er fluen på veggen som får vite ting etter hvert som det blir sagt eller skjer. Verdt å lese kun pga. fremstillingen.
A gave up reading this one. Maybe I wasn’t present in my reading. I think I just faded out, letting other thoughts interfere and taking my thoughts elsewhere. Would be unfair to the author to give a low rating, so I chose not to rate it.
En fin, raus, kort og enkel roman om det å bli gammel, det å se noen bli gamle, det å være alene og det å være sammen.
Tore Renberg har som alltid en fin muntlig tone og naturlig flyt i fortellingen som enkel i ordets beste mening: Det er hverdagen til to kvinner. Ikke de store høydepunktene, ikke de store lavpunktene, men bruddstykker av det som ligger mellom linjene.
På den måten er det en interessant bok, ettersom den er fortalt gjennom øynene til et publikum, med en ledende stemme som ofte forklarer nettopp det som vi kan lese mellom linjene.
A challenging mother-daughter relationship. Tove, the daughter, seeks to support her mother after her father's death. She is loving and worried, but meets her mother's changing temper. The mother is sharp and critical. She is self-confident, but age reduces her abilities. Renberg masters in depicting this relationship. He uses an unusual writing style by setting the reader as an observer, using the "we" form. "We see their backs, mother and son supporting our leading lady. There they round the corner, there they are out of sight." This brings the reader close to the characters.
Wow. Denne boken har lært meg så mye. Edel og Tove minner meg litt om min egen mormor og mamma, noe jeg både ler og føler litt på ved enkelte partier i boken. Jeg likte ekstra godt at den er skrevet fra et perspektiv som får meg til å føle at jeg ligger på en sky over karakterene og får med meg alt. Virkelig en superfin bok!
Det tok litt tid fra jeg startet på boken, til jeg fikk taket på formelen og tonen. Det gikk fort fra en mild rynke på nesen, til å bli nysgjerrig og fornøyelig lesning.
En litt rar bok, om et knippe veldig menneskelige karakterer. Jeg ser noe av min familie i noen av situasjonene, og flirer av det.
"Jeg har hatt mange bekymringer, men svært få har det blitt noe av"
En nydelig bok! Og jeg ble minnet på hvor utrolig godt jeg liker Tore Renberg. Han er rett og slett min favoritt blant norske forfattere og har vært det i mange år. Jeg er glad for at jeg fortsatt har igjen å lese noen av bøkene hans. Og han må bare fortsette å skrive. Han har ingen tid å miste.
En nydelig bok om de siste seks åra i en eldre kvinnes liv, fortalt med Renbergs utsøkte og melankolske språk. Det er fint lite som skjer, det er ingen voldsomme hendelser, det er ingen ekstraordinære karakterer. Dette er rett og slett enkel hverdagsrealisme på sitt aller beste.
Hovedpersonen Edel er som 84-åring skarp, både i sinn og tunge, men alderen tar sine grådige jafs ettersom åra går. Til datterens Toves irritasjon sier Edel akkurat det hun mener, om det er aldri så politisk ukorrekt. Dette er vel noe de fleste med godt voksne foreldre kan kjenne seg så altfor godt igjen i… Til tider er Edel i overkant frekk, skarp og urimelig, slik at hun nærmer seg faretruende en parodi på Gammel Kjerring. Jeg liker fortellinga best når Edel er hakket mer tilbakelent, da er hun enda mer troverdig for meg.
De to kvinnene møtes fast hver onsdag, og leseren blir invitert med som observerende tilskuer. Denne flue-på-veggen-måten å fortelle historien på er effektiv og flott utført.
Det er forfatteren selv som leser. Han gjør som vanlig en fantastisk jobb, og hever boka enda et par hakk!
As always Tore Renberg has again given me a good reading experience. Even though this book is not my favorite of his I did enjoy it. The book is about Edel who at age 84 has lost her husband recently. Every Wednesday she spends time with her daughter and we get to follow these Wednesday meetings over a period of time. Edel ages as we follow her but the people around her develop as well. We only get these small glimpses into their lives but still I’m left with a feeling of having gotten to know them somehow. We hear their thoughts and their words to each other and through that we get to experience their relationship and also see how as they are spending time together that relationship changes and evolves. I liked how there is no drama, no huge plot lines, just these women going through life and we get to witness it.
2,5-3. Jeg liker ideen/tematikken, men personlig er jeg ikke særlig fan av stilen romanen er skrevet i - da tenker jeg både at den er repetetiv (setninger/fraser) og flue-på-veggen/en form for en tydelig «fourth wall» i romanform. Det var distraherende for meg. Derimot er jeg generelt svært glad i skildring av det hverdagslige, og både situasjonen samt enkelte karaktertrekk var enkelt å relatere til. Det er tydelig karakterutvikling ettersom karakterene blir eldre, og dette påvirker både framtoningen og tankegangen til individene, og forholdene dem imellom. Dette gav romanen autentisitet da det skaper relasjon til ekte erfaringer og følelser leserne selv kan ha.
Jeg er stor fan av Renberg, men dette var dessverre ikke favorittboken min. Dersom det var en annen stil hadde jeg nok likt boken bedre, i og med at at temaet er midt i blinken.
A somewhat melancholy and still at times funny story - Edel has become a widow, she thus agrees to meet her daughter Tove every Wednesday - they do this over several years. Mom can probably be a handful, but quite stylish too… I liked the book, there are obviously very divided opinions here, from “drowsily boring [...] must be the weakest Renberg has ever written" in Dagbladet to “the author has found tools that work very well [...] It has been done skillfully” in VG.
A touching book, short and sweet, and also urgent. It may not gain a big audience, but it needed to be written - there was no time to lose. Maybe it's boring for some, but to me Edel was vivid, familiar and local, and the story of her final years was a powerful one. Renberg fills the pages with good humor, but also captures some extremely powerful passages. The weird first-person-plural narrator didn't do much.
Skikkelig fin bok om relasjoner, forhold og levd liv. For meg hever dialekten, og ikke minst sosiolekten, boka flere hakk, men det blir kanskje ikke det samme for lesere som ikke er fra Stavanger-området.
Jeg savnet noe fra denne boka, et plott, karakterutvikling, en dypere skildring av dynamikken mellom mor og datter. Syns Tove var en fin, men veldig flat karakter, og ønsket meg mer motstand fra henne.
Jeg syns denne var litt treig og retningsløs i begynnelsen, men siste tredjedel av boken utviklet seg til å bli nær og varm og gjenkjennelig menneskelig.