I Ingar Sletten Kolloens nye storverk Under krigen møter vi menn og kvinner fra hele landet og i alle lag av folket. Denne første boken, Vi må ikke falle, tar for seg okkupasjonsåret 1940.
Et mangeårig kildearbeid gjør at Kolloen tar leseren tett innpå menneskene som levde under tysk okkupasjon og Quisling-styret.
Vi følger bekymrede politikere, diplomater og vanlige folk før krigsutbruddet. Vi blir kjent med unggutter som måtte drepe eller bli drept, kvinner som stelte sårede under bomberegnet, familier som mistet absolutt alt og de som sviktet da det gjaldt som mest. Vi kommer tett på spillet i kulissene under kongens og regjeringens flukt, og opplever hvordan enhver måtte prøve å tilpasse seg.
Da Norge var beseiret viste de nye herskerne ingen nåde. De som ikke underkastet seg var fiender. Alles liv kom nå i spill.
Dette var virkelige mennesker, og Kollen lar oss ta del i deres tanker, følelser og handlinger.
Gjennom hele boka dirrer de samme spørsmålene: Hvordan tenkte alle som støttet Quisling og nazistene? Hva ville vi selv ha gjort? Hadde vi føyd oss eller tatt opp kampen?
Vi må ikke falle gir leseren opplevelsen av selv å leve i Norge i 1940. Menneskene vi møter var våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Nå hentes deres prøvelser fram igjen.
Þessi bók er fyrsta bindið í fyrirhugaðri ritröð um sögu Noregs á árum seinni heimsstyrjaldarinnar. Höfundurinn er vel þekktur, hefur meðal annars skrifað tveggja binda mjög góða ævisögu Knut Hamsuns sem ég hef lesið.
Hér í þessari bók er fjallað um árið 1940, frá innrás Þjóðverja 9. apríl 1940 og til loka árs. Frásögnin er lipur og stuðst við ýmsar heimildir. Það er sláandi að lesa um það hvernig ráðamenn í Noregi voru gersamlega teknir í bólinu, norski herinn sannast sagna liðónýtur eftir að norsku kratarnir höfðu vanrækt varnarmálin og svelt þann málaflokk um margra ára skeið á millistríðsárunum. Eftir innrásina ríkti svo alger glundroði; kóngur, krónprins, ríkisstjórn, þing og margir helstu embættismenn á brjáluðum flótta eins og hænsnahópur upp eftir Noregi með Þjóðverja eins og ref á hælum sínum. Svo er sláandi að lesa um morð og hryðjuverk þýska innrásarliðsins. Þjóðverjarnir voru bölvaðir hrottar og það skilaði þeim langt. Miskunnarlausar loftárásir á þorp og bæi, óbreytt bændafólk í sveitum þar sem bardagar áttu sér stað: karlar, konur og börn dregin úr húsum sínum og myrt í aftökum sem voru ekkert annað en kaldrifjuð morð, fólk tekið sem gíslar og notaðir sem lifandi skildir í átökum við norska hermenn - siðferðislegt gjaldþrot þýska heraflans var þegar orðið að veruleika vorið 1940 og það átti bara eftir að stækka eftir því sem stríðinu vatt fram.
Norskir atvinnurekendur tóku margir hernámsliðinu opnum örmum og hófu strax að hjálpa því að gera flugvelli svo gera mætti loftárásir á þá sem voru að reyna að verja landið. Hernámið færði með sér stóraukna eftirspurn eftir vinnafli og verkefnum sem fólk þáði fengins hendi og var ekki mikið að velta því fyrir sér að það væri að vinna fyrir þá sem voru að ræna það landinu og frelsinu og drepa landa þeirra. Koma Þjóðverja til Noregs var innspýting fyrir norska hagkerfið; "gott fyrir hagvöxtinn". Norskir iðnjöfrar hófu þegar að búa í haginn fyrir framleiðslu sem gagnaðist stríðsvél nasista, svo sem að gera ráðstafanir til að auka framleiðslu á áli. Þetta entist stríðið út þó margir Norðmenn hafi síður viljað kannast við það.
Svo svíkur liðsafli Bandamanna Norðmenn og flýja landið eins og rottur sökkvandi skip. Nasisminn heldur strax innreið sína með tilheyrandi grimmilegri skoðanakúgun og ritskoðun. Margir ganga af ýmstum ástæðum sigurvegurunum á hönd. Þegar árið er á enda runnið eru Þjóðverjar búnir að ná fullum tökum á Noregi, föðurlandssvikarinn Vidkun Quisling dansar eftir þeirra pípu. Hákon konungur talar í lok árs útvarp frá Lundúnum og segir að borgarastyrjöld ríki nú í Noregi.
Það verður fróðlegt að lesa næsta bindi sem byrjar á upphafi ársins 1941 og kemur væntanlega út á hausti komanda.
Meget vellykket. Jeg leste en lignende bok om Andre verdenskrig (eller kanskje det var hele nazitiden?) fra Tyskland, hvor fortellingen var en stor mosaikk over vanlige tyskeres erindringer. Der ble dessverre mosaikken litt for stor, det var vanskelig å huske hvem som var hvem idet boken gjerne vendte tilbake til de samme menneskene - og det var *mange*. Den ble for uoversiktlig. Men denne norske boka mener jeg greier balansegangen svært godt. Det hjelper sikkert at en del av navnene er kjente fra før: Nygaardsvold, Lie (både Trygve og Jonas), Quisling, kong Håkon og kronprins Olav - men også helt ukjente nordmenn kommer til orde her, begge kjønn og alle aldre og mange forskjellige klasser/yrker/ståsteder; både de som gjorde motstand og de som endte med å støtte nazistene. Jeg har ikke lest så mye om krigen i Norge, men har vært mer opptatt av krigen i øst og av Holocaust, så mye her var nytt for meg. Å følge konge og regjering på flukt var temmelig nervepirrende, til tross for at man sitter med historiens fasit. Kamphandlingene er godt (skjønt trist) skildret og gjort rede for. Bombingen av de norske byene er vondt å lese om.
Dette er ei bok eg vil anbefale alle å lese. Kolloen har valgt å bruke litterære teknikker som gir deler av boka eit skjønnlitterært preg, samtidig som den er tydeleg faktabasert. Dette gjer at boka er enkelt å lese, sjølv om den består av rein fakta.
Gjennom boka får me møte konge, regjering og andre som me har høyrt om i forbindelse med 2.verdenskrig, men det mest spanande er at me får møte "det vanlege mennesket". Me får eit glimt av nokre liv, og blir betre kjent med andre. Me får presentert menneske som kjempa mot tysk styre, og menneske som valgte å støtte tysk styre. Dette syns eg personleg, er noko av det som er så fantastisk med denne boka. Korleis opplevdes krigen for det vanlege mennesket, i tillegg til styresmaktene. Kvifor valgte nokon å kjempe mot okkupasjonen, mens andre støtta den. Det er svært interessant å lese kva grunnar ulike mennesker hadde for valga dei tok i ei uroleg tid.
Boken er ikke stor litteratur, men det interessante temaet gjør den leseverdig likevell. Det er som alltid hårreisende å lese om den ansvarsløsheten regjeringen og forsvaret demonstrerte i forkant av og etter 9. april. Hva om man hadde tatt de utallige og konkrete advarslene om at tyskerne var på vei på alvor, og mobilisert hæren? Hvordan kunne man havne i den situasjonen at Norges største byer falt nesten uten at skudd ble løsnet? Der Kongen og regjering kavet ubeskyttet rundt om i grisgrendte strøk og spekulerte i dagevis på om man i det hele tatt skulle ta kampen opp?
Det er skrevet mange bøker som handler om de først ukene av krigen etter 9. april. Her får man nesten samlet disse i en bok. Forfatteren må ha brukt mye tid på å samle alle disse trådene. Boken burde neste været pensum på videregående og en utdmerket oppfrisking for enhver historielærer.