Kroppen er en morder er en innstendig granskning av livet vi har og livet vi lager.
Nina og Kitty er gift og står midt i livet. Når Kittys mor blir syk, innser Kitty at tiden også rammer hennes kropp. Ønsker de å få barn, bør de begynne nå. De klikker seg inn på et nettsted og ser på donorprofiler. Kitty er høy og hvit, Nina er lav og brun. Kan kroppen til Kitty i det hele tatt bære frem et barn?
Lånte med meg denne boken fra biblioteket fordi jeg utifra tittelen trodde det var sakprosa om enten kreft eller autoimmune sykdommer, men fant for ut at det var en roman (noen det også står med capslock på coveret av boken🙃). Denne ROMANEN handler da altså om et par som skal bli gravide med donor og assistert befruktning. Synes det var spennende å lese om hvordan assistert befruktning foregår og hvordan hovedpersonen opplever dette. Tror den hadde falt litt mer i smak visst jeg har gått gjennom/skulle gått gjennom noe lignende i fremtiden. Men når man er for uoppmerksom til å legge merke til info som står i capslock, har jeg konkludert med at den livsepoken utsetter jeg et par år til.
Jeg har støtt på utallige historier med åpen slutt i det siste og noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. Ofte så stopper vi ikke opp og ser tilbake før vi er over prosessen, derfor var det uvant og ubehagelig å ikke skulle få vite at "ting ordner seg" før vi ser tilbake på hva vi har vært gjennom. Allikevel er det dette ubehaget som gjør at det fungerer så godt, samtidig som at vi blir etterlatt uten å få svar. (Eller får vi svar? Revn, sy, revn, sy? Er det et frampek på hva som ligger utenfor rammene til boken?)
"Man ser ikke en vind. Man bare merker den og konsekvensen av den, og man merker det best hvis man har motvind. Medvind kjenner man ikke."
Boken kunne ikke vært mer kontroversiell om den prøvde, samtidig som at temaene flyter lett og ikke gir noen bestemte svar på spørsmålene som stilles. Fra homofili, bioteknologi og rasisme til aldring, barnehageopptak og hvor smertegrensa går på ting som utfordrer deg i livet. Jeg elsket hvor ærlig boken var og turte å si ting som kan være tabu. Jeg er litt uenig i beskrivelsen om at det er en kjærlighetshistorie. Jeg ser mer på den som et testament til vår generasjon. En bok som legger seg inn i historien i takt med bioteknologiloven og kampen mot rasisme.
Denne boka rørte noe i meg, kanskje spesielt fordi jeg har vært gjennom en liknende prosess selv, og fordi det er en kjærlighetshistorie mellom to kvinner. Boka var både god og vond å lese, og den var vanskelig å legge fra seg.