Boka for dei andre ungdommane
Jamt over kjennest det ut som om ungdomsbøker er skrivne for ungdom som allereie les bøker. Forfattar Ann Helen Kolås Ingebrigtsen har skjønt at også resten av ungdommane treng bøker, og det har ho gitt dei. Boka Sinne kan vere akkurat det som motiverer mange av disse barna til å bli lesarar, og som gjer at enkelte barn kan føle seg meir sett enn dei har gjort tidlegare.
Boka handlar om femten år gamle Synne som har ADHD. Gjennom skulegangen har ho møtt fordommar og hatske ord på grunn av diagnosen, og den er eit veldig sårt tema for ho. Gjennom boka får vi eit innblikk i korleis barn med ADHD blir møtt både av medelevar og vaksne, og kva det kan gjere med dei.
Nettopp dette er ein av bokas største styrkar. Disse barna kan gjerne føle dei lev i eit samfunn der dei er annleis, nett som Synne kjenner. Der dei ikkje følgjer normalen. Ingebrigtsen sett ord på korleis det er å bli møtt med mistanke og skuldingar i mange situasjonar der ein i utgangspunktet ikkje har gjort nokon ting. For barn som opplever dette i det daglege kan Synne vere ein gallionsfigur. Dei kan endeleg sjå seg sjølv, kjenne seg sett, og kanskje ha lettare for å sette ord på og forstå ting sjølv.
Går mot straumen
Der ein del bøker generelt, og ungdomsbøker spesielt, ofte appellerer til unge leseelskerar, veljar Ingebrigtsen i sin debut å rekke ut ei hand til dei som ikkje nødvendigvis går på biblioteket så ofte. Dette er eit risikabelt trekk; her går ein etter ein marknadsgruppe som sjeldnare kjøper bøker. Bøker som denne endar ofte som lærarmat; lærarar og bibliotekarar kjøpar dei inn i håp om å nå gjennom til barna, men så stopper det der.
Likevel trur eg Ingebrigtsen kan lukkast på dette punktet, nett fordi den verkar så verkelegheitsnær. I laupet av boka skjer det aldri at ein tenkar at det som skjer er usannsynleg. Snarare tvert i mot; om ein har jobba med barn og unge kan ein kjenne igjen mange handlingsmønster i denne boka. Samtidig så klarar ho å halde det godt ankra i ungdommens, Synnes, perspektiv, og det trur eg kan vere med å dra inn disse barna i bøkenes verd.
Bøker som denne er viktige fordi dei gir grupper som har det vanskeleg eit andlet. Dei er viktige fordi dei er ein nyttig måte for lærarar eller sosialarbeidarar å nå gjennom til unge menneske. Men dei er òg viktige fordi det er den type bok som kan fenge dei som framleis ikkje har funne si bok. Denne boka kan fort vere inngangsporten til litteraturens verden for mange ungdommar, og det er kanskje det viktigaste med den.
Velkjent ungdomstematikk
Det er mykje med denne boka ein har sett i andre ungdomsbøker. Det er ulukkeleg, og seinare lukkeleg, forelskelse, det er misunneleg og misforståingar, det er usikkerheit og utolmod. Den følgjer på mange måtar eit ungdomsroman-mønster som er velkjent og prøvd. Samtidig er det element her som gjer at denne boka skilar seg ut i mengda.
At den tar for seg problematikk med ADHD og andre diagnoser barn får, for eksempel, og representerer disse barna på en rettferdig måte, er noko ein sjelden ser ellers. Eg har lese bøker med noko av den same tematikken, men få, om nokon, gjer det like bra som denne.
I tillegg tør Ingebrigtsen å vise det stygge. Ho skyr ikkje unna å vise korleis nokre lærarar automatisk trur på det andre barnet når dei skuldar på «problembarnet» med ADHD. Ho skyr ikkje unna korleis nokre ungdommar kan vere utruleg vonde mot kvarandre, utan nokon tydeleg vinning i det, og kva det gjer med kjenslene deira. Den visar det stygge så tydeleg og hardt at det til tider gjer vondt å lese. Om lag halvvegs måtte eg ta ein pustepause fordi eg var genuint opprørt. Det er eit kjenneteikn på god litteratur.
Må nå lengre ut enn skulen
Sinne er som sagt ei sånn bok som vaksne som jobbar med barn og unge gjerne leser, og prøvar å få ungdommane dei jobbar med til å lese. Verdien av boka er så openbar, at ein trenger ikkje lese mange sider før ein ser nytten av å gjere dette. Og sjølv om dette er veldig verdifullt, treng denne å få eit liv utanfor skulens fire veggar.
Alle kan lese denne boka, og den er bra nok til å leve eit langt liv. Men då er den avhengig av at det ikkje berre blir eit skuleverktøy, men at den òg blir litteratur som høyrer heime i heimen. Eg vil anbefale barn som har møtt nokre av dei same utfordringane til Synne å lese denne. Samtidig vil eg kanskje enda meir anbefale den til dei som ikkje har det; det er gjerne dei som treng å forstå korleis alle Synne-ene der ute har det.
Dette burde vore obligatorisk lesing for alle ungdommar.