En utrolig sterk og viktig bok. Om en mor og datters ubetinget kjærlighet til hverandre i kampen mot psykisk sykdom. Boka gjør en bedre rustet til å forstå angst og psykiske lidelser, hva dette innebærer, og hva det kan føre til uten et tilstrekkelig hjelpeaperat og svikt i systemet, som skal ta vare på den sårbare. Den handler om de pårørende som blir eterlatt etter selvmord. Vår tids største problem, som blir minst snakket om. Vi blir med på en personlig reise, på jakt etter svar, som kanskje ikke finnes. Og dette er bare et av mørketallene. Den er sår, samtidig varm og fryktløs. Aakre stiller seg kritisk til håndteringen fra helsevesenet og samfunnets side. Den handler om ansvar, ansvarsavskrivelse og skyld. Men er ikke ute etter å "ta" noen, finne noen å legge skylden på. Full av følelser og spørsmål, følelser av hjelpeløshet og maktesløshet. Boka er selvranskende, sterk og ganske tung, derfor ville jeg spart den om man er på et dårlig sted. Burde etter min mening være pensum på skolen. Alt for få bøker skrives om tabubelagte tema som dette. Klarer få frem ulike ståsted, synsvinklinger med et reflekterende perspektiv.
4.5 Dette var stor litteratur Jeg begynte å lese fordi det handlet om selvmord i nær familie, men fortsatte å lese fordi det var en svært god biografisk roman. Det var nyansert, klokt, nysgjerrig, interessant, vakkert, trist, sårt, vemodig og alle følelsene som slike nære relasjoner vekker, men det var skrevet med en åpenhet og nysgjerrighet, modenhet og klokhet som jeg ikke hadde ventet av en norsk forfatter. Innpakningen vitnet ikke om at dette var Litteratur med stor L. Jeg leste Annie Ernaux i år og Broch Aakre skriver med samme intensitet og klokhet i sin utforskning av mor, morens liv og deres relasjon. Jeg klarer ikke å beskrive det jeg har lest men jeg anbefaler den på det sterkeste.
Denne var sterk. Sitter igjen med ambivalente følelser etter å ha kommet meg gjennom denne. Veldig ærlig og oppriktig. Liker det, men blir likevel litt satt ut?
Jeg velger å ikke gi stjernerate til denne boken nå i første omgang, fordi jeg vet rett å slett ikke helt hva jeg synes. Man føler seg som et fælt menneske hvis man skal gi lav rating når noen skriver bok om noe så sårt, personlig og viktig.
Boken berørte meg ikke slik jeg hadde trodd den skulle gjøre. Vet ikke helt hvorfor det ble sånn. Det var lite som «drev meg fremover» i lesingen. Men når vi kommer til siste stykke i boken, hvor forfatteren beskriver egne reaksjoner etter hennes mors dødsfall, synes jeg hun er eksepsjonelt god.
Jeg kan i noe, men absolutt ikke alt, kjenne meg igjen i det forfatteren skriver om relasjonen til sin mor. Spesielt dette finner jeg slående: «Etter at moren min døde, begynte det å demre for meg hva jeg hadde vært med på i alle de årene. Jeg var i beredskap hele tiden, jeg prøvde å slåss meg fri og prøvde å holde henne fast, i èn og samme bevegelse».
Jeg tenker nok en gang over at uansett hvor syke våre foreldre er, uansett hvem de er og hva de gjør med oss, vil vi alltid lengte, håpe, ønske. Det er vel iboende, tror jeg.
Mødre og døtre er en mektig bok! Om psykisk sykdom, om å være pårørende, om helsevesenet, om mor-datter-forhold, relasjoner og mellommenneskelige mekanismer. Vi får dypere forståelse av angst, og vi forstår hvor sammensatte følelsene hovedpersonens følelser er til moren. Og selv om dette er en dypt personlig fortelling, er temaene universelle. Alt det vonde, og alt det fine i livet. En dypt rørende bok!
Jeg føler denne teksten nok gir enda en bekreftelse at hjelpeapparatet vårt ikke er godt nok, at det lider under nedbygging og underbemanning. Den gir et bilde av hvordan man som pårørende blir overlatt med for mye ansvar og for lite informasjon. Den gir et bilde av psykiatriens store blindsone, psykofarmaka.
Aakre skriver flere steder i teksten at hun ikke strekker til, som datter, som pårørende. Jeg leser det motsatte: Det finnes så mye omsorg, så mye kjærlighet i denne boka. Aakre evner å skildre et mor-datter-forhold, og psykisk sykdom, uten å dømme, uten å årsaksforklare.
Politikere som kutter i psykisk helse: Hvilken pasient er det dere har i tankene når dere effektiviserer? Behandlere i psykisk helse: Hvilken pasient har dere i tankene når skyver ansvar over på andre instanser, stoler på systemet?
🇧🇻 Dette er en historie om å være pårørende, om nære relasjoner, om å vokse opp med en mor som i perioder er alvorlig psykisk syk, om mørke og lyse dager, om mødre og døtre, om selvmord, om helsevesenet osv. Aakre er åpen om sin mors selvmord i denne biografien. Det må være vanskelig å fortelle åpent om livet og døden til en av sine nærmeste uten å utlevere dem. Aakre framstår ærlig, men også svært varsom i sin biografi "Mødre og døtre". Aakre og hennes søster er to døtrene som forsøker å forstå hva som skjedde den siste tiden da moren levde og var innlagt, de krever at noen i systemet skal stilles til ansvar.
Denne boken flykicket meg rett i solar plexus. Den er så fantastisk at jeg vil kalle den obligatorisk for alle som har er snev av interesse for menneskelige relasjoner (og da særlig relasjon mor/datter), psykisk helse og hvordan psykiatrien din Norge (ikke) fungerer. Språket er nært, direkte og likefremt. Ingen store utgreiinger som tar meg som leser vekk fra nerven: en mor, en datter og et selvmord som etterlater pårørende med spørsmål om moren fikk forsvarlig helsehjelp. Minner, sorg og søken etter svar går hånd i hånd.
Sjølv om eg jobber i helsevesenet og gjerne skulle sett at det kom fram at mange får hjelp, så er dette ikkje boka sitt premiss. Det er en vakker skildring av en mor som ikkje er her lenger. Det er smerte og liding og søken etter svar en kanskje aldri får. Sterk lesing!
"Hver kveld forteller hun meg om hva hun har drømt natten i forveien og spør meg hva jeg har drømt, og jeg sier at jeg ikke husker, men at jeg skal gå inn for å huske drømmer fra nå av. -Jeg vil høre om alle drømmene dine, mamma, sier hun."
4.50: Viktig og gripende om det å vokse opp med en mor med psykisk sykdom. Kampen og kjærligheten står sterkt, og hvordan håndterer man det når hjelpeapparatet svikter både den syke og de pårørende? Anbefales, spesielt om man ønsker større innsikt i bipolar lidelse, angst og depresjon.
Denne boken traff meg rett i magen. Burde være obligatorisk litteratur for ansatte og studenter innenfor psykisk helsevern. Sterk, viktig og dødsnødvendig bok.
Beskriver godt fortvilelsen over å være pårørende i norsk psykiatri, men også den sterke kjærligheten mellom mor og datter. Mye ambivalense, sinne og kjærlighet.
Høyaktuell, sannsynligvis uansett når du leser den, men spesielt akkurat nå. Så inderlig sårt og vondt om selvmord og psykisk sykdom, men samtidig fint. Og et viktig innblikk.
4 stars | I had to read this for Norwegian class, but I did actually like it a lot! I have to write a review later (in Norwegian), so I will probably post it here