Rikka Gan ble første gang utgitt i 1904, og er den romanen forfatterinnen selv holdt som den «Bedste og Sandeste» av alle sine bøker.
Handlingen er lagt til Gan gård, et sagnomspunnet og dystert sted som har tilhørt familien til Rikka Torsen i generasjoner. I handlingens nåtid er gården akkurat blitt solgt til den velstående Mattias Aga, men de siste etterkommere av Torsen-slekten har fått lov å bo på Gan. Jon Torsen som forpakter, og Rikka, hans søster, som Agas elskerinne. Familien bor på nåde, prisgitt Agas proprietære rettigheter. Og Rikkas offer for familien omfatter mer enn dette å gi sin kropp til Aga. Tre barn som fødes i det skjulte må alle late livet som nyfødte.
Det finnes flere forbindelseslinjer mellom Handlingen i Rikka Gan og Ragnhild Jølsens eget liv. Hennes barndomshjem, gården Ekeberg i Enebakk, ble satt under administrasjon da Ragnhild Jølsens far gikk konkurs etter gjentatte forsøk på å drive en fyrstikkfabrikk i Ekebergdalen. Og som Rikka Torsen opplevde Ragnhild Jølsen å måtte leve med uoppfylt kjærlighetslengsel, svik og oppofrelse. Ingen kan skildre livet på de gamle slektsgårder som Ragnhild Jølsen, fastslås det i Norges Litteraturhistorie; men «dette er ikke først og fremst hjemstavnsdiktning. Herresetene er heller ikke bare den mørke bakgrunn for dramatiske hendinger og liv som leves. Menneskenes skjebner er vevet uløselig sammen med møtestedet for slektens samlede liv gjennom århundrer. Forfedrenes gjerninger og handlinger binder slektens skudd, dets vekst er bestemt av stammen, får sitt liv fra den, kues av den ‒ og dør idet det rives løs».
Very sad that Ragnhild Jølsen is turnign over in her grave now (but also cool to think about her punk skeleton dance moves) because this kind of temporally ambiguous witch-mist is sadly absent from Norwegian current "literature", abandoned by stupid persons in favor of writing about people with no mascara walking around malls getting divorced or crying over their emasculation instead of simply offing themselves in a lake and sparing us the despair of reading about them. but alas. the bottom of the lake is populated o nly by sensitive forest bugs etc. and at predictable intervals, someone writing intetsigende kronikk disguised as novel rows past, hitting the forest bugs in the head with their oars.
«Naar Tankerne havde myldret over hende i lange Tider, fulgte der siden Stunder, hvori Sjælelivet laa i Dvale, Stunder, hvori hun kun følte, og gik i Ledebaand af sit styrke Legeme» (s.58).
«Rikka Torsen sad og boltred Tanken i alt det onde, hun ønsked gjøre disse Mennesker, som sang og lo derudenfor» (s.64).
Tok eksamen i denne boka. Den må studeres for å forstås. En fantastisk roman i den forstand at den krysser grenser over det virkelige og det vi ikke kan bekrefte. Jeg kommer aldri til å glemme den.
Rikka må være den mest mentalt ustabile kvinnelige karakteren jeg har lest om, men også en jeg er veldig kjær over. Leste den først på originalspråket, noe som gjorde den litt mer strevsom å forstå. Strukturen/språket er allerede vanskelig, inneholder tomrom og går utover grensene. Det er definitivt en gotisk roman som skiller seg ut, men siden jeg liker å streve og lese om tabuemner, var dette en gøy opplevelse. Gir den 3.5!
Gotikk, incest, erotikk, drap, maktmisbruk, galskap og forpinte kvinner. Hva er det å ikke like?
Jeg leste den om igjen fordi jeg leste at Bjørneboe var mer eller mindre forelsket i henne og at dattern hans nå skal lage dokumentar om henne. Jeg husket ingen ting fra første gangen, noe som vel er et dårlig tegn, men jeg ble mest betatt av det nydelige, poetiske språket.
Det blir litt for mye skjebne og forfedrens tunge arv i temaet, men enda en roman om unge kvinners trange framtidsutsikter hadde vel blitt litt traurig.
Denne likte jeg kjempegodt. Fascinerende lesning fra start til slutt. Likte formen og språket, de usympatiske og plagede karakterene, at vi blir sendt hodestups inn i noe rart og farlig. Inn i mørket med oss, fram med demonene eller trollene. I etterordet står det at «romanformen er en vellykket jølsensk omskapning av den gamle gotiske romanen til et norsk, fantastisk landskap». Bøyer meg i støvet (eller den skumle skogbunnen) for Jølsen.
«Nei, jeg ser bare gråværet, jeg,» svarte Rikka Torsen bittert. «Sort sorg og sort natt. – Jeg hører ikke lyset til jeg, ser De. – og har aldri – så synes jeg nu – følt annet enn tungt i livet.»
Tidsreiser er krevende. Dette ble bok to med tidsreise to til 1875-1905. Jeg er glad vi går fremover i tid, for språket er vanskelig for meg å følge. Men temaet om kvinnekamp gjennom tiden er jo litt flott å få følge, for å få ett innblikk i hvordan det hele kunne forekomme når damene ikke hadde så mye de skulle si.
Litt random, men ikke dårlig. Ganske atmosfærisk og fine bildelige beskrivelser. Det var nok mer symbolsk dybde i historien enn det jeg leste på overflaten. Symbolikk og flere lag til en historie setter jeg stor pris på, men boken må være ganske god for at jeg tar meg tid til å lese dypt og grundig, og Rikka Gan var ikke helt på det nivået for meg.
Fullførte for ei stund siden, men har ikkje huska å skriva ned.
Kjedelig bok, dessverre, eller kanskje eg leita etter feil ting. Hadde det ikkje vært for eksamen, hadde nok ikkje denne blitt kjøpt, bestilt, pakka opp, og lest…
"Åh, sådan en smuk dag, Jomfru Rikka!" Og hun rettede og strakte sine slanke lemmer. "Kan være," sagde Rikka Torsen, - "for den, som ser det." "De ser det da, Jomfru Rikka?" sagde den unge dame forundret. "Nej, jeg ser bare gråvejret, svarede Rikka Torsen bittert. "Sort sorg og sort nat. - Jeg hører ikke lyset til, ser De, - og har aldrig - sådan synes jeg nu - følt andet end tungt i livet."