Samme dag politiførstebetjent Odd Singsaker kommer tilbake fra pappaperm, gjør en arkeolog i Trondheim en uhyggelig oppdagelse i en grav fra 1200-tallet: Lårbeinet til skjelettet i graven er byttet ut med en knokkel av helt ny dato. Kort tid senere blir en restaurantanmelder funnet drept i den lukkede bakgården til et av byens bedre spisesteder. Kroppen mangler hele det ene beinet.
Odd Singsaker står overfor en forbryter som skal komme til å utfordre og teste alle hans evner. En selvsikker morder som spiller et utspekulert spill, og som kommer Singsaker skremmende tett inn på livet: En dag oppdager han en blodflekk i sin egen datters barnevogn. Blodet stammer fra den drepte restaurantanmelderen.
Menneskehunger er en krim om en grav fra middelalderen, om kokekunst, lengsel etter hevn og menneskets destruktive appetitt. Og om sårbarheten hos en aldrende småbarnsfar.
«Menneskehunger» er en like makaber krimbok som tittelen antyder. Samtidig må det sies at det makabre, det utenkelige, det usmakelige, blir skildret med en elegant finesse, og tilsatt en nøye tilmålt mengde krydder, som faktisk gjør denne retten spiselig (!) Dette er ikke en kvalmende Keplersk blodpudding eller en ihjelstukket Nesbø-biff. Dette er en finskåret indrefilet fra Brekke, så vidt stekt i fresende smør på begge sider, medium rare, slik at det fremdeles pipler noen dråper blod fra den møre biffen. Kniven glir lett gjennom kjøttet, og serverer leseren en utsøkt smaksopplevelse som krimelskere kan nikke gjenkjennende til. Alt tilbehør er valgt fra kjente og kjære nordiske oppskrifter, veiet og målt i riktige mengder, og råvarene må sies å være uvanlig kortreiste.
Her er det et hint av kjente gamle oppskrifter, men også noen forfriskende nye smaker. De kulinariske skildringene er utsøkte og de smelter på tunga, så selv om plottet har en noe forutsigbar og harsk ettersmak, glir kjøttet overraskende lett ned. Kanskje kan vi utsette noe på at den hemmelige kokken bak oppskriftene avslører seg tidlig, og at kelneren bruker i overkant lang tid på å overbevise restaurantgjestene om rettens fortreffelighet, men han skal ha cred for å klare å selge inn en råvare som i de fleste krimkjenneres kresne ganer ville bli betraktet som uspiselig.
Jeg anbefaler den nevnte retten på det varmeste, og nyt den gjerne med en ung frisk burgunder. Menyen som serveres er rikholdig og god, men jeg ville nok betakket meg fra levergryten om jeg var deg.
Jeg har satt pris på Jørgen Brekkes bøker tidligere, men dette her er langt over hva jeg forventet. Ikke at han pleier å skrive dårlig, men Menneskehunger er på lang vei det mest makabre i has forfatterskap så langt. Og det liker jeg jo. Som bare det.
Men til å være makaber som aldri før, greier han fremdeles å koke opp (pun intended) et solid plott, gode karakterer, og et språk som danser på hans sedvanlige sted mellom lettbeint og bekmørkt. Jeg skal også innrømme at Asmodeus’ levergryte skal prøves - om enn med andre råvarer enn i boka. Hatten av til Jørgen Brekke!
This entire review has been hidden because of spoilers.
Hvis TikTok var en bok ville nok protagonisten hete Odd Singsaker. Boken tar preg av at den SKULLE være basert i Trondheim sentrum. Men alt i alt en ok pageturner